Klassiker-faktoren blir nemlig ikke høyere enn på «I Heard it Through the Grapevine», som ble Marvin Gayes første nummer én-schlæger like før jul i 1968.

Dette er en låt noen spyr av, etter at den har måttet tåle mye juling på karaokebar, og i «Beat for beat»-lignende formater. Andre heldiggriser – som meg – går aldri lei, og får automatisk «fot» idet de første fire tonene triller ut av høyttalerne.

En hovedstyrke ved de fleste vaskeekte klassikere, er at melodien er sterk nok til å bli tolket i forskjellige sjangre, av svært forskjellige artister. Og her er «I Heard it Through the Grapevine» et kroneksempel. (Bare sjekk denne spillelista med 20 versjoner):

Marvin Gaye var riktig nok ikke først ute med låten, som var et fullblodsprodukt av Motown-fabrikken, men 1967-versjonen til Gladys Knight & the Pips mangler det det innledende, og sykt stilige, riffet som ble låtens hovedsignatur etter at Marvin Gayes gjorde låten til en hit året etter.

Det finnes, naturlig nok, veldig mange gode versjoner over hele soul/R&B-spekteret: Tina Turner synger den kanskje best av alle, Ella Fitzgerald gjør en autoritær tolkning, mens Smokey Robinsons refuserte (!) originalversjon bør fylle de fleste dansegulv.

Flere av de mest interessante innspillingene av «…Grapevine» er allikevel gjort av folk i andre sjangre. Mest kjent er nok omarbeidelsen fra Creedence Clearwater Revival, der John Fogerty og kompani drar «…Grapevine» dypt ned et sumplandskap langt sør for MasonDixon-linja – en plass der man tydeligvis ikke er beskjedne når det kommer til gitarsoli.

En mer standard sørstatsrock-versjon sørget slengbukserockerne i Foghat for, og det er litt gøy når denne småkalde Detroit-produserte låten dras gjennom sørstatsmøkka. Originalen har jo definitivt en gospelaura over seg, og bruken av ordet «Grapevine» er visstnok brukt som referanse til jungeltelegrafen mellom afroamerikanske slaver under borgerkrigen.

De australske garasjerockerne The Drones treffer en apokalyptisk nerve i låten, mens synth-punkerne Tuxedomoon sin fjollete versjon faktisk også treffer en eller annen antenne i hjernen.

Det eneste jeg ikke har hørt er en metalversjon, men det finnes sikkert, selv om teksten sannsynligvis vil være en piggtrådkamel å svelge for band som foretrekker temaer som blod, stål og Han Gammel-Erik. Eller kanskje ikke? Det ligger jo mye darkness latent i lyrikken.

Å lage en instrumentalversjon av en poplåt, der historien om svik attpåtil er veldig sentral i fremføringen, er selvfølgelig vanskelig. Jeg har hørt min del dølle versjoner der en stemme er sårt savnet, men jazzsaksofonisten King Curtis fraserer faktisk med sitt eksplosive spill bedre enn de fleste sangere.

Siden så mange har tolket låten, er det bare naturlig at det finnes en del versjoner som gir en gåsehud på feil måte: Joe Cocker og Mannfred Mann sitter i skammekroken blant dem som har vrengt ut direkte heslige versjoner av denne klassikeren. Og var det noen som nevnte Michael Bolton? Hysj med deg!

Men en sur gymsokk eller to tåler vi. Med et så allsidig og slitesterkt smykke av en låt, er det nok glimrende versjoner å velge i. Slik er det med ekte klassikere.