1967 har «The Summer of Love»-stempelet over seg, og en hel helvetes haug av objektive klassikere å vise til, samt debutskiver fra The Doors, Velvet Underground, David Bowie, Captain Beefheart, Leonard Cohen, Jimi Hendrix og Pink Floyd.

1968 var også passe drøyt. Bare å tenke på at band Deep Purple, Fairport Convention, Fleetwood Mac, Genesis, Blue Cheer og Creedence debuterte er hoderystende, hva man nå enn måtte mene om hvert enkelt band.

Men 1969 er sannelig min hatt også et merkeår. I populærmusikkens navn er det vel Woodstock-festivalen som vekker de sterkeste assosiasjonene, men fire måneder etter, den 6. desember, ble året brutalt avsluttet med den famøse Altamont-konserten der Santana, The Jefferson Airplane, The Flying Burrito Brothers og Crosby, Stills, Nash & Young utgjorde line-upen, med The Rolling Stones øverst på plakaten, dagen etter de slapp klassikeren «Let it Bleed».

For undertegnedes del er 1969 året for noen av de aller største skivene som er laget.

* The Stooges debuterte med et brak på sensommeren, med sitt selvtitulerte knyttneveslag, noe som skulle prege rocken sterkt frem til i dag, selv om de to neste platene deres er mer ikoniserte, rent musikalsk.

* Townes Van Zandt ga ut «Our Mother the Mountain», det mest intenst følelsesladde og hudløse stykke musikk jeg noensinne har hørt. At han ga ut den selvtitulerte og (også) nærmest prikkfrie «Townes Van Zandt» senere på året gjør det ikke mindre drøyt.

* The Beatles leverte sin egentlige svanesang, «Abbey Road», ironisk nok med åpningssporet «Come Together».

* Neil Young slapp sitt første album med backingbandet Crazy Horse, den fabelaktige «Everybody Knows This Is Nowhere».

* MC5 kom med den klassiske, mytebefengte og liveinnspilte debuten «Kick Out the Jams».

* Johnny Cash fulgte opp verdens beste liveplate, «At Folsom Prison» (1968), med for lengst kanoniserte «At San Quentin».

I tillegg avstedkom året 1969 klassiske skiver som «In The Court Of The Crimson King» (King Crimson), «Trout Mask Replica» (Captain Beefehart), «Led Zeppelin II», «Cloud Nine» (The Temptations), «The Velvet Underground», «Tommy» (The Who), «Clouds» (Joni Mitchell), «Nashville Skyline» (Bob Dylan), og Creedence ga ut intet mindre enn tre skiver.

For ikke å glemme en bråte med klassiske singler innen både pop, rock, soul, funk og annen såkalt rytmisk musikk.

Man kunne lett ramset opp 40, 50 skiver til.

Det er derfor stor grunn til at musikkåret 1969 kommer til å bli behørig omtalt og feiret i 2019. Musikknerder elsker store jubileum, og femtiåringen 1969 er så visst ingen pingle i musikkhistorisk sammenheng.

Og det er vanskelig å tro at musikken som kommer ut i 2019 vil påvirke musikkhistorien de kommende femti år, i like stor grad som mange av de ovennevnte har gjort de femti foregående. Lyttekonseptet album er dessuten under press, femti år etter det fikk solid fotfeste.

Likevel er det trøttende med personer (primært menn over 40) som bare tviholder på gamle klassikere, utelukkende kjøper nye pressinger av gamle skiver og bare snakker om hvor mye bedre alt var før. I hvert fall når dette brukes som argument for ikke å sjekke ut ny musikk. Det er det nemlig ingen grunn til.

Det er dessuten mulig å få i både pose og sekk. Ikke minst trenger det ikke å koste skjorta, da det er komisk billig å strømme musikk, mot hva det kostet å erverve seg de klassiske 1969-platene i sin samtid. Dét er da noe.

Jeg gleder meg iallfall til et nytt musikkår. Og kanskje vil vi få noen briljante tekststrofer som de Iggy Pop serverte fra åpningssporet «1969» på den klassiske The Stooges-debuten. Tekstene før i tiden var iallfall smartere enn alt tullballet i dag

Well it's 1969 OK. All across the USA

It's another year for me and you/ Another year with nothing to do

Last year I was 21/  I didn't have a lot of fun

And now I'm gonna be 22/  I say oh my and a boo-hoo

It's 1969 OK all across the USA/ It's another year for me and you

Another year with nothing to do/ Another year with nothing to do

It's 1969. 1969 1969 1969 1969 baby/ And it's 1969 baaaaaabe! Baby, baby, baby!