Bukta er en stiftelse, der det alltid har vært et kollektiv som har dratt lasset. Siden den fomlende begynnelsen i 2004 har Bukta vokst seg opp og frem til å bli en av de mest markante, kulturelle institusjonene i Tromsø spesielt, men også i Nord-Norge.

Kombinasjonen av en unik beliggenhet og en spisset profil på både musikk og sjømat, har vært med å prege særlig rockscenen her i byen, og det har også satt Tromsø mer på kartet for verden utenfor Arktis. Vi har fått sett en haug internasjonale stjerner vi ellers aldri ville fått oppleve i Tromsø, og for mange er festen i Telegrafbukta sommerens høydepunkt på kulturfronten, som har gjort mange litt ekstra stolt av byen.

Det er det mange som skal ha æren for. Styre og stell, hele staben, bookinggruppa, frivillige, publikum og mange andre.

Buktafestivalen 2004–2019 har likevel Robert Dyrnes’ navn skrevet over hele seg, uansett hvor ydmyk han er; at dette ikke ville vært mulig uten alle de andre etc. Jeg tror oppriktig på ham, at han mener det når han sier det, men det forandrer ikke at Buktafestivalen og Robert Dyrnes er to navn som per nå er uadskillelige.

Festivalen hadde ikke eksistert uten ham, og ingen enkeltpersoner skal ha mer ære enn Robert for at denne festivalen har blitt den bautaen den er i Tromsø. Det tror jeg også alle på innsiden av festivalen også er helt samstemte i.

Etter 2013 trakk Robert seg som festivalsjef, og overlot tittelen til Lasse Lauritz Pettersen. Sett fra utsiden var dette mer en organisatorisk formalitet, i og med at Robert selv fortsatt var bookingsjef for festivalen. Bukta er mer enn de fleste festivaler sterkt limt opp mot det musikalske innholdet, så inntrykket av at Robert fortsatt var mannen ved roret bestod.

Etter årets avvikling i juli er begge disse to ute, og Bukta søker nå en person som kan fylle de to rollene, altså det samme spillesystemet de startet festivalen med. Robert sier han synes det er på tide å slippe nye krefter til. Det er sikkert rett, uten forkleinelse til det han har fått til. Bukta trenger, i likhet med alle andre festivaler, å fornye seg og se fremover. Etter 15 år kan det derfor være betimelig med et ham- og maktskifte.

Buktafestivalen er en uttalt rockfestival, med to streker under rock. Det vil den helt sikkert fortsette å være, men med exit Robert vil det sikkert også vise seg i festivalens bookingprofil.

Fra de startet for 15 festivaler siden har også andre festivaler yppet seg i markedet. Den nå nedlagte Døgnvillfestivalen, og nåværende Rakettnatt, har hatt en mer folkelig profil, selv om også de har booket flere av de samme navnene som Bukta. At Rakettnatt får et gjenforent Madrugada på årets plakat avdekker et tøft marked.

Hvor Buktafestivalen går nå er vanskelig å si. Roberts innflytelse og påvirkning vil, naturlig og forståelig nok, alltid henge ved festivalen, og man skal ikke kødde for mye med et konsept som har overlevd så lenge. Samtidig kan dette gi de nye og unge kreftene muligheter til å tenke nytt. Metal-, americana- og popdelen av programmet har fortsatt mye uforløst i seg, og nye folk tenker nye tanker. Hvem og hva dette blir er uansett vrient å spå.

Robert bøyer ikke unna for konflikter, og lar sjelden meningene sine leve i skjul. Og disse kan være både tydelige, trøblete og på kant med andres. Han tar heller ikke kritikk til seg uten motstand. I 2007 prøvde han å jage lokale journalister vekk fra befaring etter mulige skader festivalen hadde påført Telegrafbukta. I 2010 gikk han ut i herværende avis og sa at utelivsnæringen i byen snyltet på Buktas suksess. I 2013 gikk han i klinsj med byens presse, som han mente hadde inkompetente folk til å anmelde konsertene på festivalen.

Om dette har vært taktisk lurt eller ikke, kan man sikkert diskutere, men taktikkeri og diplomati har aldri vært Roberts natur, og det vil overraske meg om ikke dette også har vært merkbart i festivalens indre gemakker.

Men sånn er det ofte med dem som får noe gjort, og Robert har fått gjort masse. Mannen er alltid full av ideer og prosjekter, og i motsetning til mange som bare snakker om alt de skal gjøre, er han en det alltid skjer masse rundt. Da er gnisninger og krangler noe man må ta med på kjøpet.

Arven han etterlater seg i Bukta er det uansett bare å ta av seg hatten for.

Vel blåst Robert, og lykke til videre!