På midten av 1990-tallet befant jeg meg på en pressekonferanse med David Bowie i London. Legenden var på plass for å snakke om sin retur til den «vanskelige», og i hans tilfelle ikke så rent lite masete, musikken, i form av albumet «1. Outside» (1995).
Med forbehold om at jeg jo ikke husker noen ting lenger, mener jeg å erindre at Bowie – som etter alt å dømme kunne være vanvittig sjarmerende på tomannshånd – virket litt trøttkjørt i møte med horden av journalister i rommet (dette var på den tiden da en pressekonferanse med en popstjerne fremdeles kunne tiltrekke horder av journalister til et rom).
På ingen måte frekk eller kjip. Men litt uinteressert – inntil praten av en eller annen grunn kom inn på Scott Walkers «comeback»-album «Tilt», som hadde blitt sluppet tre-fire måneder tidligere.
Den platen var Bowie interessert i å snakke om. «Den solgte nesten ingenting i det hele tatt!», sa Bowie. Jeg ante et litt besynderlig snev av triumf i stemmen hans. Som om det å ikke selge noe i det hele tatt var en del av poenget med Scott Walkers musikk.
I ettertid har jeg tenkt at Bowie var inne på noe vesentlig. Om det er én artist hvis karriere er et eneste stort «Vet du? Dette gidder jeg ikke lenger. Heretter gjør jeg nøyaktig det jeg har lyst til å gjøre. Om du liker det, er det lov. Om du ikke liker det, er det enda bedre», så er det Scott Walkers.
Som inspirerende figur for alle som på et tidspunkt har tenkt i lignende baner – altså «fuck it!», mer eller mindre – er han vanskelig å slå.
Scott Walkers periode som tenåringsidol med The Walker Brothers på 1960-tallet, kan du lese om andre steder enn her. Ja visst var slagerne deres supre – svære, bløtkakete melodrama-popballader i beste Phil Spector-tradisjon.
Og ja visst kunne Scott Walker (som ble født i Ohio i USA i 1943, men drømte så romantiske drømmer om det gamle Europa at han bosatte seg i London i 1965, og aldri så seg tilbake) blitt sin tids matinéidol over alle.
Han leflet med denne popstjernerollen en stund: Han hadde et eget varietéprogram på BBC («Scott»), og besatt generelt både en stemme og et utseende som kunne ha gjort ham til en mer sofistikert utgave av «husmorfavoritten» Tom Jones. Om han hadde ønsket det.
Til syvende og sist bestemte Scott Walker seg imidlertid for at han ikke ønsket noe av det der. Det han ønsket, var å melde seg ut. En radikal og i mine øyne heroisk handling – og utvilsomt det viktigste han gjorde.
De fire første, klassiske soloalbumene hans, «Scott» (1967), «Scott 2» (1968), «Scott 3» (1969) og «Scott 4» (1969) – her ser vi bort fra et album med musikk fra TV-serien som kom innimellom – er de «alle» snakker om (gudene skal vite at absolutt alle indieband på 1990-tallet snakket om dem).
De er da også vel verdt å diskutere. For det første demonstrerer de at Walker, som ble født Noel Scott Engel, var en begavet komponist av relativt konvensjonelle, men lett pretensiøse og definitivt overdådige popmelodier.
For det andre demonstrerer de at han var den beste engelskspråklige tolkeren av den belgiskfødte chanson-mesteren Jacques Brel som tenkes kan.
Du store all verden som Walkers’ Brel-tolkninger slår ut av høyttalerne. Dramatiske som små operetter, fulle av saft og weltschmerz – og ikke minst: burleske, slik Brel-tolkninger må være. Fabelaktig musikk, full av frådende faen.
Etter «Scott 4» – som i sin helhet var komponert av Scott selv, og er det vakreste og mest helhetlige av de tidlige albumene hans – skjedde det imidlertid noe.
«’Til The Band Comes In» (1970) er riktignok en smule undervurdert. Men det var her Walker begynte å synge softe, nokså uinspirerte versjoner av kontemporære «middle of the road»-pophits, en skjebne han være fanget av i mange år fremover. Kort sagt: Han hadde resignert. Heldigvis bare midlertidig.
Poptrioen hans fra 1960-tallet, The Walker Brothers, gjorde «comeback» i 1975. Tittelkuttet på «No Regrets», en majestetisk versjon av trubaduren Tom Rush’ unnselige folkrock-låt fra 1968, er i mine ører en av 1970-tallets beste popballadeinnspillinger, komplett med himmelske doble elgitarharmonier og sår steelgitar ved B.J. Cole.
Den er originalen suveren på absolutt alle punkter. Og er det ikke slik at Walker synger «for far too long I’ve had nothing new to shout to you», fremfor Rush’ «show»? Bedre tekst også da, i så fall.
Men resten av albumet – og oppfølgeren «Lines» (1977)? Lite å spare på. Bare flere slappe coverversjoner av gamle og nye slagere.
Så, på albumet «Nite Flights», tok Scott Walker det endelige skrittet. Det er sprøtt å tenke på at det skjer på et The Walker Brothers-album. Men hele side 1 på denne platen, som må ha sjokkert de få som hørte den i 1978, er et eneste stort oppbrudd. De fire sangene er alle signert Scott. Og de var helt ulike noe han hadde skrevet eller sunget før.
Walkers baryton er på «Nite Flights» blitt et instrument som uttrykker angst og beven, understreket av en ny, nasal klang som liksom renner sakte og svett ut av munnen hans. Musikken er ikke «elektronisk» per se, men definitivt svært moderne.
«Nite Flights» er postpunk – fremført av overvintrede 1960-tallsungpikeidoler. Som om Engelbert Humperdinck hadde mønstret på i Joy Division, etter å ha hørt hva Bowie og Iggy drev på med i Berlin året før.
Det ble ikke noe mer The Walker Brothers etter denne briljante kalddusjen. Og vi måtte vente helt til 1984 for ny musikk fra Scott. «Climate Of Hunter», elegant produsert av Peter Walsh, er en av sin tids mest bemerkelsesverdige plater.
«Blues for 80-åra», skrev Jan Omdahl i sin anmeldelse av denne golde, skisseaktige musikken i Puls da «Climate Of Hunter» kom. Det er spot on. Albumet solgte selvsagt nesten ingenting i det hele tatt, som David Bowie ville ha sagt.
Det gikk 11 år før han lot høre fra seg igjen. Walkers status som kulthelt var under konstruksjon allerede da den daværende popstjernen, og nåværende allround britiske eksentrikeren, Julian Cope, satt sammen et samlealbum med ham i 1981 (med den uslåelige tittelen «Fire Escape In The Sky: The Godlike Genius Of Scott Walker»). Stillheten mellom 1984 og 1995 konsoliderte den.
Det er blitt hevdet at Walker stort sett satt på pub og drakk øl og så på folk spille dart i disse årene. Implisitt: At han kastet bort mange år av livet sitt. Jeg er ikke så sikker, i hvert fall ikke på det med «bortkastet tid»:
Noen ganger kan livet bli så vanskelig eller vondt eller simpelthen merkelig at det å sitte på pub og drikke øl og se på folk som spiller dart kan være en så god som noen måte å manøvrere seg gjennom det på.
Var han «feig», kanskje – som byttet ut reell popularitet med «kult»-publikummets klamme omfavnelser? Turte han ikke være «mainstream»? Jeg tenker ofte i de baner når jeg tenker på Radiohead, må jeg innrømme. Men jeg tenker ikke slik på Scott Walker.
Når jeg tenker på Scott Walker, tenker jeg på noen som sa «Vet du? Dette gidder jeg ikke lenger. Heretter gjør jeg nøyaktig det jeg har lyst til å gjøre. Om du liker det, er det lov. Om du ikke liker det, er det enda bedre». Selv om det han hadde lyst til å gjøre, var å sitte på pub og drikke øl og spille dart.
Hvis du ikke vil, så trenger du ikke, sier Scott Walker til meg, og viktigere: Til utallige musikere som vil gjøre noe annet enn å ta minste motstands vei.
Jeg tror han hadde funnet seg selv.
Etter «Tilt» jobbet Scott Walker jevnlig i over 20 år. Den siste musikken han laget, var til «Vox Lux» – en film som har premiere i Norge denne uken.
Platene han laget i denne perioden, er «vanskelige» alle som én. De består, for å være ærlig, av noe av den mest krevende og radikalt annerledes musikken som noensinne er laget under paraplyen «populærmusikk».
(Det sier alt at Walkers mest «lettlikte» og «melodiske» musikk i nyere tid, er den han lagde med de ikke spesielt publikumsfriende støyrockerne Sun O))) på «Soused» i 2014).
Jeg spiller «Tilt» omtrent én gang hvert femte år. Det er tilstrekkelig for meg. Men jeg holder albumet for å være et mesterverk – slik jeg anser Scott Walker (1943-2019) for å være en av de mest frigjørende og inspirerende individuelle skikkelsene i moderne musikk.
Ja, a godlike genius, faktisk.
«When I crossed the river
With a heavy blanket roll
I took nobody with me
Not a soul
-
I took a few provisions
Some for comfort, some for cold
But I took nobody with me
Not a soul»
(«Blanket Roll Blues», tekst av Tennessee Williams, som tolket av Scott Walker på «Climate Of Hunter»).