Akkurat som at spillefilmen «Lords of Chaos» på ingen måte representerer det mest interessante med norsk black metal, er det verdt å minne om at Mötley Crüe – «dirt» eller ei – faktisk også laget god musikk i en liten periode. Kontroverser, fjas og «instruksjonsvideoer» med Pamela Anderson får man heller kalle bonus.

Selvsagt snortet Mötley Crüe-gutta absolutt alt som fikk plass i neseborene, og penetrerte alt de fant av levende biomasse. De var jo tross alt fra Hollywood. Vokalist Vince Neil hadde attpåtil en lei tendens til å kombinere vodka og jus med Ferrari – dessverre også med dødelig utfall for Hanoi Rocks’ engelske trommis.

Men de kunne jo også spelle, disse kåte og beduggede snørrvalpene. «Shout at the Devil» er attpåtil en av de beste platene fra det – i rock- og metal-sammenheng – i stor grad fabelaktige 80-tallet. Så, ja: Mötley Crüe var en gjeng dumme rasshøl, men denne plata er en klassiker.

Jeg husker førsteinntrykket av startriffet i platas innledende tittelspor: Var det mennesker som sto bak dette? Var dette i det hele tatt musikk?

Skreller man bort nostalgien, har selve musikken på «Shout at the Devil» holdt seg usannsynlig bra. Tekstene, da? Vel, de er i alle fall ganske morsomme – som dette verset av «Looks That Kill»:

Now she’s bulletproof

She keeps her motor clean

And believe me, you

She’s a number thirteen

The church strikes midnight

She’s looking louder and louder

She’s going to turn on our juice, boy

So she turns on the power

Kanskje ikke helt på nivå med Shakespeare, Hamsun eller Edgar Allan Poe. Men, hei – hun tøtta som ordnet både jus og strøm og greier var åpenbart verdig en egen låt!

Til å være hardrockverdenenes mest utskjelte gitarist, leverte Mick Mars et solid knippe djevelsk tøffe riff. Mötley Crües suverent minst sexy medlem toppet nesten alltid «dårligste gitarist»-kåringene i diverse glossy musikkmagasinene dedikert til menn med tupert hår og balleklemmende beinklær. Men hvis du ikke får fot av «Bastard» eller «Knock ‘em Dead, Kid»– da liker du rett og slett ikke rock, tjommi.

Bandsjef Nikki Sixx sine evner som låtskriver var da også vel så viktig for Mötley Crües enorme suksess, som flammer, pentagram, motorsykler eller trommesett som snurret rundt i lufta over scenen (ja, det var en greie).

Etter «Shout at the Devil» leverte Mötley Crüe kun noen få kule enkeltspor. Idet rockstjernepartyet tok steget opp på et nivå som ville fått både Keith Moon, Aleister Crowley og Caligula til å rødme, var nachspielet allerede i gang – rent musikalsk sett.

Denne plata drar jeg allikevel fortsatt fram, med jevne mellomrom. Det bør du også. Rock skal jo tross alt være gøy, ikke sant?

data-type="a" data-id="80481907">