Musikkommentaren:

Ja, de var en gjeng dumme rasshøl, men denne plata er en klassiker

Skandaler, orgier og verdensherredømme er selvfølgelig enhver manusforfatters våte drøm. Mötley Crüe- filmen «The Dirt» har dog skapt lite blest rundt selve musikken til rabagastene fra L.A.
Mötley Crüe, 1983 
        
            (Foto: Elektra Records)

Mötley Crüe, 1983  Foto: Elektra Records

Akkurat som at spillefilmen «Lords of Chaos» på ingen måte representerer det mest interessante med norsk black metal, er det verdt å minne om at Mötley Crüe – «dirt» eller ei – faktisk også laget god musikk i en liten periode. Kontroverser, fjas og «instruksjonsvideoer» med Pamela Anderson får man heller kalle bonus.

Selvsagt snortet Mötley Crüe-gutta absolutt alt som fikk plass i neseborene, og penetrerte alt de fant av levende biomasse. De var jo tross alt fra Hollywood. Vokalist Vince Neil hadde attpåtil en lei tendens til å kombinere vodka og jus med Ferrari – dessverre også med dødelig utfall for Hanoi Rocks’ engelske trommis.

Men de kunne jo også spelle, disse kåte og beduggede snørrvalpene. «Shout at the Devil» er attpåtil en av de beste platene fra det – i rock- og metal-sammenheng – i stor grad fabelaktige 80-tallet. Så, ja: Mötley Crüe var en gjeng dumme rasshøl, men denne plata er en klassiker.

Stilt opp mot den tabloidvennlige glamrockscenen i 80-tallets L.A., som Mötley Crüe skulle ende opp med å spre utover hele kloden, er «Shout at the Devil» å regne som pre-puddel. Der debutplata og forløperen «Too Fast Fast for Love» (1981) var en rå diamant, er oppfølgeren den svarte juvelen i et hav av blonder, glitter og leopardtrikoter. Garasje-soundet fra «Too Fast for Love» hadde tatt steget opp på stadionrocknivå, og produksjonen har tålt tidens tann ekstremt mye bedre enn mye av hårsprayrocken som fulgte.

 

Jeg husker førsteinntrykket av startriffet i platas innledende tittelspor: Var det mennesker som sto bak dette? Var dette i det hele tatt musikk? 

Som 7-8-åring hadde jeg aldri sett et pentagram før. For alt jeg visste, kunne det like gjerne ha vært en form for å lage pepperkaker i, som et symbol forbundet med han derre Satan. Det lå allikevel stor tiltrekningskraft i det svarte coveret. For et barnesinn med kulturell input fra hele én TV-kanal, og en relativt beskjeden hylle med tegneserier på den lokale matbutikken, var sjokket stort da man snudde LP-en. Der var det et bilde av en gjeng lærkledde romvesener – som jeg etter hvert forsto faktisk var medlemmene i bandet.

 

Skreller man bort nostalgien, har selve musikken på «Shout at the Devil» holdt seg usannsynlig bra. Tekstene, da? Vel, de er i alle fall ganske morsomme – som dette verset av «Looks That Kill»:

Now she’s bulletproof

She keeps her motor clean

And believe me, you

She’s a number thirteen

The church strikes midnight

She’s looking louder and louder

She’s going to turn on our juice, boy

So she turns on the power

Kanskje ikke helt på nivå med Shakespeare, Hamsun eller Edgar Allan Poe. Men, hei – hun tøtta som ordnet både jus og strøm og greier var åpenbart verdig en egen låt!

Til å være hardrockverdenenes mest utskjelte gitarist, leverte Mick Mars et solid knippe djevelsk tøffe riff. Mötley Crües suverent minst sexy medlem toppet nesten alltid «dårligste gitarist»-kåringene i diverse glossy musikkmagasinene dedikert til menn med tupert hår og balleklemmende beinklær. Men hvis du ikke får fot av «Bastard» eller «Knock ‘em Dead, Kid»– da liker du rett og slett ikke rock, tjommi.

Bandsjef Nikki Sixx sine evner som låtskriver var da også vel så viktig for Mötley Crües enorme suksess, som flammer, pentagram, motorsykler eller trommesett som snurret rundt i lufta over scenen (ja, det var en greie).

Etter «Shout at the Devil» leverte Mötley Crüe kun noen få kule enkeltspor. Idet rockstjernepartyet tok steget opp på et nivå som ville fått både Keith Moon, Aleister Crowley og Caligula til å rødme, var nachspielet allerede i gang – rent musikalsk sett.

Denne plata drar jeg allikevel fortsatt fram, med jevne mellomrom. Det bør du også. Rock skal jo tross alt være gøy, ikke sant?