Kassettspilleren er et ofte oversett medium i populærmusikkens historie. Det prates ofte om singelplatenes gullalder og deretter framveksten av albumet som en egen kunstart, men kanskje overser man kassettens rolle i spredningen av musikk. Ikke minst i Norge.

Kassettspilleren ble lansert i 1963, og fra midten av sekstitallet eksploderte salget av biler etter at Stortinget opphevet bilrasjoneringen 1960. Kassetten hadde en kjempefordel i forhold til platespilleren – den var velegnet til bruk i bil. Kassettene tok lite plass, og en kassettspiller kunne monteres i bil uten større modifikasjoner. Avspillingen var heller ikke avhengig av gode kjøreforhold. I tillegg kunne man ta opp musikk fra radio eller plater.

Siden flere og flere hørte på musikk i bil, skjønte bensinstasjonene at å tilby kassetter var en smart idè. Som de fleste plateselskapsdirektører vet, samsvarer ikke alltid den folkelige smaken med hva kritikerne mener. Dermed vokste det frem en stor kassettindustri som tilbød såkalt folkelige artister, svensktoppar, Grand Prix-favoritter, trailercountry og Frem fra glemselen.

Og Håkon Banken.

Selv hørte jeg første gang Håkon Banken i min onkels noe slitne Peugeot 305. Onkel, som også het Håkon, likte å sette sitt preg på bilene sine, og sørget alltid for å sette på rattrekk i imitert skinn, og gjerne plassere et saueskinn i forsetene.

LES OGSÅ Dypdykket: Tidenes 10 råeste kvinnelige gitarhelter

Som unge var jeg med som såkalt «kjøttunge» på tur til Kilpis (for den yngre generasjon betyr dette at unger ble med på harryhandel, slik at de voksne kunne handle mer kjøtt, på ungens kvote). Jeg kan fortsatt kjenne den spesielle lukta av rullings, kaffe, vafler og en begynnende oljelekkasje, kombinert med lyden av hjulstøy og musikk fra to ettermonterte Biltema-høyttalere i bakvinduet. Det var Sven Ingvars, opptak av Oluf, Vikingarna. Og heldigvis Håkon Banken.

Håkon Banken var en helt særegen artist, som på forunderlig vis ble folkeeie. I en hektisk periode på 7-8 år fra slutten av 1970-tallet, solgte mannen nærmere en halv million plater og kassetter. Han var lite spilt på radio. Sjelden nevnt i riksavisene. Knapt sett på fjernsyn.

Håkon Banken hadde nemlig et kors å bære i livet, som la en effektiv demper for å bli stjerne: Han ble mobbet i oppveksten, noe som gjorde at han utviklet psykiske problemer, led av angst og ble i ung alder lagt inn på psykiatriske institusjoner. «Nerver», kalte Banken det sjøl, i noen intervjuer han gjorde med lokalaviser etter utgivelsen av hans debutplate «Takk for livet» i 1977.

Musikken hans kan være direkte fremmedartet å høre på. Er det viser? Country? Svensktopp? I blant sang han på svensk, noen ganger på et sobert riksmål, andre ganger på den høyst særegne dialekten fra grensetraktene mot Sverige hvor Banken vokste opp. Det som skiller Håkon Banken fra ren underholdning og dansemusikk, er først og fremst at han hadde en gave som de færreste eier: Han sang sitt eget liv.

De første platene hans forteller hans livshistorie, på godt og ikke minst vondt. «Den sangen je ska prøve å sjunge no, den handle om den gongen je arbeidde i skoga i Nord-Värmland. Jeg va atten år denna gongen og aldeles tøllåt på digre biler». Slik lyder resitasjonen som innleder sangen «Tømmer og luksus», som – ganske riktig – handler om da Håkon kjøpte sitt første amerikanske dollarglis. «På første rettstrekka dro je Cheva'n i hundreogsjutti knuter så blårøyken sto rett ut. Det va greier, vettu».

Banken flyttet nemlig til Sverige som syttenåring. Han likte seg bedre i nabolandet, og mente til og med at det noen ganger var lettere å skrive sanger på svensk, eller i det minste tekster med sterke innslag av svorsk. Langs grensen mot Sverige har raggarkulturen stått sterkt, så også i Bankens verden.

LES OGSÅ Dypdykket: Her er tidenes 10 verste powerballader

«De hadde bedre biler enn oss nordmenn, og mye bedre sjans på damene. Vi ønsket vi var født på andre siden, og kunne kjøpe siste modell av PV» heter det i «På Flisa». I «Semesterminner från Dalarna» beskrives raggarmiljøet på svensk side i detalj: «Medel-Svensson i sin husvagn ser forskrämt på vad som skjer, när en flicka pløtslig strippar orkar karlen inte mer».

Men ungdomstiden var ikke bare store biler og hemningsløse fester. Den unge Håkon slet med usikkerhet og komplekser. Han gikk rundt med det han kalte for «pokerfjeset» sitt, og turde ikke vise hvem han var. Noen innleggelser ble det, som skildret i «Hvordan tror du verden ser på meg», som er stilet som et brev hjem til moren: «Hvordan tror du verden ser på meg, den dag jeg kommer hjem? Tror du allting vil være som det var?»

Forholdet til det annet kjønn var komplisert og bød på både gleder og sorger. I den nattsvarte balladen «Adjø, Ingalill» graver Banken det knuste hjertet sitt ut av kroppen og legger det bloddryppende og bankende til allment skue.

Fra gammelt av har vi hatt skillingsvisetradisjonen i Norge som ikke sparte på å vise følelser, litt i strid med vår ordinære nordiske stoisisme. Håkon Banken tok av countrymusikkens nådeløse ærlighet, kombinerte det med dansebandmusikkens enkle og iørefallende melodier og pøste på med sitt ellers så fordekte følelsesliv. Dermed fikk man de unike Banken-låtene hvor originale bilder og treffende beskrivelser går hånd i hånd med nødrim og banaliteter – gjerne i samme sang.

I «Adjø, Ingalill» forlater protagonisten jernbaneperrongen «med et syn på tilværelsen, like svart som fargen på det gamle damploket» i det kjæresten reiser til storbyen på jobb, og før sangen er over sender hun et brev hvor hun forteller at «Jeg har fått mange nye venner, men må dessverre si deg sanningen, jeg har fått en ny pojkvenn – farvel for alltid».

Det norske folk tok umiddelbart Håkon Banken til sitt hjerte. Han hadde kontrakt med Arne Bendiksens plateselskap, og da en forbauset Bendiksen kunne konstatere at de to første platene solgte til gull (50 000) uten reklame og medieoppmerksomhet, fikk selskapet gjort en avtale om at Banken skulle få opptre i NRK. I og med at vi den gang bare hadde en tv-kanal, var fjernsynseksponering enda viktigere enn i dag og Bendiksen regnet derfor med at artisten så frem til å komme på tv.

Men nei – Håkon Bankens indre demoner, som kanskje var en av hovedgrunnene til hans enorme popularitet, var høyst reelle. Det kom ikke på tale å stille opp på noe tv-program. Ikke ville han turnere heller. Det turte han ikke. Det ble for mye oppmerksomhet, for mange ansikter, for mange mennesker som ville mene noe og si noe om han. På de fåtallige konsertene han holdt i hjemområdet sitt, var det smekkfullt. Folk sto som sild i tønne for å høre han. Men det kostet for hovedpersonen selv.

LES OGSÅ Dypdykket: Dette er de 10 beste comeback-platene gjennom alle tider

I stedet fortsatte Banken å gi ut flere plater, storselgere alle sammen. Riktignok ble det færre egenproduserte sanger etterhvert, og flere coverversjoner av andres sanger, kombinert med sanger med religiøst tilsnitt. Noen drypp av den ekte Håkon Banken var det likevel på alle albumene. Og temaene var fortsatt av det alvorlige slaget.

«Jeg vil glemme» handlet om ryktespredning og sladder, «Mart'nasferden» og «Raggarpojken» om trafikkdød mens den Merle Haggard-aktige «Taperen fra Brakke nr 1» - med Ottar «Big Hand» Johansen på gitar  - skildret alkoholisme i arbeidslivet:

«Jeg delte brakke med en kar som hette Karl Johan; det var ikke bare meg og Karl, men fireogtjue mann». Med disse enkle ordene, satte Banken opp en to minutters novelle, som antagelig alle arbeidskarer som noensinne har bodd på en brakkerigg kunne kjenne seg igjen i.

Banken var fra et pinsevennmiljø og slapp aldri helt taket i sine kristne verdier. Kanskje var det ekstra hardt for han, med denne bakgrunnen, å synge om angst og psykiske problemer. «Vi lever i en kald og råtten verden, usaklighet og nød vil råde her», innleder han i «Hvem skal dømme» - et oppgjør med fordommer og hat. «Han spør ikke etter psykiske problemer, han spør ikke om din ansiktsform er pen. Men den ting som settes av høyest av vår dommer, er om sjelen og samvittighet er ren».

Arne Bendiksens plateselskap ble kjøpt opp på begynnelsen av åttitallet, med påfølgende konkurs, noe Banken tapte en del penger på. Etter dette gikk han fra plateselskap til plateselskap, med litt dalende salg for hver utgivelse. Til slutt syntes Banken nok var nok, la gitaren på hylla og jobbet som biloppretter.

Bortsett fra et par dansebandutgivelser og noen få opptredener på begge sider av grensa, trakk Håkon Banken seg bort fra søkelyset han så ugjerne hadde vært i, selv om det var strengt nødvendig for han å synge bort mørket som hang over han. Den 18. mars 2018 gikk Håkon Banken bort, 69 år gammel. For det store publikum var han nå en glemt figur.

Men fortsatt har Banken et hengivent publikum, ikke minst på hjemtraktene. På det som ville ha vært syttiårsdagen hans i januar, arrangerte døtrene hans en minnekonsert på Flisa. Billettene ble revet bort på 26 minutter, og det måtte settes opp ekstraforestilling. En teaterforestilling basert på hans musikk har vært fremført i Hof i april, og en dokumentar om Bankens liv er under utarbeidelse.

I en tid hvor det synes som mange anser berømmelse som et gode i seg selv, er det uansett fint å huske en artist som ikke ville være kjendis, men som ble en stemme som turte å synge om alt det som ikke skulle snakkes om.

Let i skuffer og skap, i gamle bilvrak og bak nedstøvede bokhyller hos eldre slektninger, så finner du garantert en Håkon Banken-kassett. På omslaget vil du se en mann med en diger bart, cowboyhatt og et intenst blikk under et mørk lugg. Og så vil du høre en overraskende myk stemme fra en sårbar sjel.

LES OGSÅ Dypdykket: Her er de 10 beste coverplatene gjennom alle tider

Du vil le litt av dialekten, og av noen rare rim. Men så vil du sette på kassetten en gang til, og en gang til. Du vil ta deg i å tenke på gleden i å kjøre bil, den fine jenta du nesten hadde sjans på da du var seksten, og du vil tenke på han som mista jobben på grunn av rus. Du vil nynne med på melodiene og plutselig kan du resitasjonene utenat.

Da er du blitt en av oss: Vi som elsker Håkon Banken, for det han var og det han gav.