I dag er tredje og siste dag i Bukta. Her er Egon Holstads forhåndsomtale av samtlige band på de to største scenene

Her er lørdagens Bukta-artister

Les Egons høyst objektive og saklige gjennomgang av dagens Bukta-artister.
Tegning av Odd Klaudiussen 

Tegning av Odd Klaudiussen 

1 / 1

Da er det bare én dag igjen med rock, øl, sjømat og føling i Bukta-fjæra.

Sårene slikkes, man går ned i hockey og henter frem den siste rest av krefter, begre fylles opp igjen og grande finale skal til pers.

Det er klart for lørdagens Buktafestival, for sekstende år på rad.

Ja, du trodde kanskje at han derre Egon hadde gitt opp, at han var sliten og trengte en pause fra det beinharde og ansvarsfulle journalistlivet sitt?

Nå nei, ikke den tapre guttepjokken der! Derfor bretter han opp ermene, gyver løs på siste dont og forteller deg alt du trenger å vite om alle band og artister som spiller på de to største scenene, og selvsagt hva du bør se opp for.

Egon, altså. Hadde han ikke eksistert, ville vi måttet finne ham opp.

Here we go!

Telegrafbukta

17:30 Kråkesølv

 

De har blitt sammenlignet med alt fra Motorpsycho til Sonic Youth og Blonde Redhead, men er altså fra Bodø, synger på pur Ytre Salten-dialekt og er det mest genierklærte kulturelle utkommet av byen siden den 16 år gamle Halvdan Sivertsens knuste sin første gitar, på en legendarisk inventarfest på Kjerringøy i 1966.

Anbefalt skive: Siden store deler av konserten er forhåndsannonsert som en gjennomkjøring av tiårsjubilanten, og debuten, «Trådnøsting» (2009), går vi selvsagt for den.

Se opp for: Betimelig mobbing av Tromsø og TIL fra scenen. Glimt ligger som kjent i tetstriden i Eliteserien, mens TIL sliter i andre enden. Men når vokalist Fredrik William Olsen begynner med dette, stormer byens største TIL-supporter, John Gunnar Tysnes, opp på scenen, river mikrofonen til seg og skriker ut «Ta no å stapp det jævla kråkesølvet dåkkers fra cupfinalen i ’96 en vess plass!».

19:20 The Dogs

 

Kristopher Schaus neo-garasjeband er et av landets mest aktive, produktive og bejublede rock’n’roll-band de siste 10 årene og det eneste bandet i verden som selger egne kumlokk som merch. Siden debutsingelen i 2011 har de hamret ut 12 singler, 7 studioskiver, ei liveplate og én samler med rariteter og B-sider, med påfølgende hyllester og jubel fra så vel publikum som anmeldere.

De har sågar spilt support for sjølaste Bruce Springsteen. Forrige gang de spilte på Bukta holdt de på å rive ned Pardisbukta-scenen, og nå er de klar for å gjøre det samme med den største scenen på området.

Anbefalt skive: Her er det vrient å velge, men Kristopher hengende over meg med et kumlokk, klar til å knuse kraniet om jeg ikke velger én utgivelse, tar jeg «Before Brutality» (2014), både av kunstneriske og symbolske årsaker (gitt situasjonen).

Se opp for: Herværende avis skrev Pulitzer-kandidaten «Fikk nærkontakt med Schau», om en publikummer som heter Tommy, som kom nært frontfigur Kristopher Schau under den forrige konserten i Bukta. Tør vi håpe på en oppfølger? «Ronny møtte nesten The Dogs-bassisten på Blårock». Og Dagny? Vil Dagny dukke opp på scenen sammen med The Dogs? Ja, det vil hun. Bare å rydde forsidene med én gang. 

21:10 Ricochets

 

Ah! Ricochets er det råeste som har kommet ut av Fredrikstad siden Roald Amundsen ble født i bydelen Borge en sommerdag i 1872. Og de er et av de beste rock’n’roll-band Norden noensinne har sett og hørt. Trond Andreassen er dessuten en av verdens beste vokalister.

Er du uenig og synes dette ser ut som drøye overdrivelser? Ja, men det er jo selvsagt lov å mene. Vi har ytringsfrihet her i landet, og enhver knallis har selvsagt en lovbestemt rett til å drite seg ut og ta feil i offentligheten.

Uansett: Ricochets ga i sin samtid ut tre tilnærmet fullkomne skiver (i perioden 2000-2005), noen eminente singler, og spilte en bråte sagnomsuste konserter stappet med rock'n'roll-myter – så var det over. Siden har de vært dypt savnet, og når det ene bandet etter det andre reiser rundt og casher inn på gamle bravader, var det bare rett og rimelig at Rico også kom tilbake.

Spilte en haug med ganger i Tromsø da de eksisterte, også på Bukta i 2004 og 2006. Ricochets er alt rock skal være. Vakkert, rått, uforutsigbart og – viktigst – farlig. Liker du ikke Rico, liker du ikke rock. Og da kan vi ikke hjelpe deg, annet enn å tilby et barmhjertig og forløsende nakkeskudd. Fordi du fortjener det.

Anbefalt skive: «The Ghost of Our Love» er den beste rockskiva som er laget her på berget. Og de to andre er ikke langt unna, de heller.

Se opp for: Tove Karoline Knutsen, Arbeiderparti-politiker og forhenværende visesanger. Siden hun ikke drikker det nedrige rælet de selger av alkohol inne på området, har hun alliert seg med stadig hyppigere leveranser av den folkelige drikken Dritdyr Chablis fra en gjeng ivrige fridykkere på sørspissen av øya, og nå er hun forbanna. «Rico meg her og Rico meg der. Ricolo pikkolo, hvor mange Spellemannpriser har dere fått, kanskje? Jeg har iallfall flere. FOR Å SI DET PÅ DEN MÅTEN!»

23:00 Kvelertak

 

De er et av de mest genierklærte og kommersielt potente rockband fra Norge på flere år. De vasser i priser og utmerkelser og har turnert sammen med storheter som Metallica, Mastadon, Slayer, Anthrax, Converge m.fl.

I fjor byttet de ut vokalist Erlend Hjelvik, med The Good The Bad and The Zugly-frontfigur Ivar Nikolaisen, som ikke akkurat har gjort dem slappere, da Ivar er en vokalist som bare hadde trengt en megafon og en sixpack med bayer for å bli president i et hvilket som helst land med tvilsomme, demokratiske strukturer.

Anbefalt skive: Vi er skikkelig ellevilt retro og kule og går derfor for «Kvelertak» (2010), den selvtitulerte, smått banebrytende og genierklærte debuten.

Se opp for: Per-Willy Amundsen, mannen som finner krenk der krenk ikke engang finnes. Og nå er han krenka, ass! «Jaså, dere prøver å KVELE ytringsfriheten! Det er kanskje derfor der dere nekter meg å være vokalist i bandet?! Jeg kveles av krenk! Kveeeeeeeles!».
Det é hardt å være mainn.

Paradisbukta

18:30 Daddy Long Legs

 

Den eksplosive New York-trioen debuterte med singelen «Cocksucker Blues» i 2010, den grisete Stones-klassikeren band som The Stooges og The Beasts Of Bourbon også har foreviget i riller, og har siden rukket å slippe fire studioskiver og ei liveplate.

De høres ut som ei blanding av Blues Explosion, Dr John, John Lee Hooker, (gammal) The White Stripes og Captain Beefheart. Spinkel, kvass og røff bluesgarasje med høy panne og lav moral, slik vi liker det.

Anbefalt skive: «Blood From a Stone» (2014), simpelthen for at den kom ut på Norton Records, og som alle vet driftes Norton av Miriam Linna, og som alle vet spilte Miriam trommer i The Cramps i perioden november 1976 til juli 1977.

Se opp for: Statsminister Erna Solberg. Et utsolgt Bukta badet i sol, med tusenvis av glade mennesker som spiser sjømat og drikker øl, imponerer henne. Litt. «Dere er nå søte når dere er drrrrrrrritings. Eller, jæj ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet. Men hvorfor er ikke han Jæns Johan Hjårt på plakaten i Bukten? Han synger jo så flott. Åh, han rakk ikke toget? Men dere har jo ikke tog! Haha, losers! Men bli med på togaparty på Blårock i stedet! Dere tok den? TOGa-party? På BLÅrock? Hahahaha! Jeg ruler i fylla, eller i fyllen, som vi sier i Bergen!»

20:20 Lucifer

 

Det tysksvenske bandet har på få år rukket å markere seg sterkt på rock/metal-scenen i sine respektive hjemland og ellers over Europa. Den ubestridte frontfiguren er Johanna Sadonis, og nå har hun også fått med seg ektemann Nicke Andersson på trommer (det står alltid ei tøff dame foran en bra trommis), et instrument han har traktert med bravur i både Entombed og Solution tidligere.

Med to velrenommerte skiver i beltet, og en bra spot på Buktas fineste scene, er det dermed duket for en raff seanse med stenhård hårdrock.

Anbefalt skive: Da går vi for den ferskeste av dem, «Lucifer II» (2018).

Se opp for: Barbara Karin Vögele, førstekandidat for MDG. Nå er det pinadø nok tilgrising i Bukta, ass. Ikke bare tramper folk ned uskyldig gress, tisser på trær som ikke kan forsvare seg og koker kloden med diverse økologiske avtrykk. Nå har de faen fløyte meg også dratt inn Sjølaste Satan i Bukta, og akkurat som vindmøllene og oljeselskapene som vil drive prøveboring utenfor Lofoten, er de fra Tyskland, hennes eget hjemland. Derfor kaster hun pilspisser av sølv og enorme mengder hvitløk på scenen, mens hun roper «Dere kokker kloden!!!».

22:10 Helldorado

 

I en rettferdig verden hadde Helldorado vært pensum i grunnskolen, de hadde utelukkende spilt på utsolgte konsertarenaer med 300.000-kapasitet og bandmedlemmene hadde levd et utsvevende liv i hedonistiske orgier. Men Gud er en råtass og verden er urettferdig.

Heldigvis lever vi privilegerte liv, vi som faktisk får oppleve dem live, for man finner ikke mange band som hamler opp med Helldorado på ei scene. Sa jeg at Dag Vagle er en av verdens beste vokalister? Ikke? Da skjemmes jeg. For det er dét han er.

Hvis jeg ble ordfører i Stavanger (for en vakker tanke) skulle jeg krevd at mastertapen til «Tore Tang» ble makulert til pulver og smeltet sammen med en gullklump på 700 kilo, formet som hodet til Dag Vagle, og plassert midt på torget i byen.

Anbefalt skive: Alle fire skiver er fantastiske, men jeg velger «The Ballad of Nora Lee» (2005). En annen dag hadde jeg tatt ei annen. Alle skivene er nemlig helt fantastiske.

Se opp for: Rødts forhenværende frontfigur Jens Ingvald Olsen. Etter tre dager med panisk drikking av Mack Bayer i solsteika i Bukta, med sykkelhjelmen på, begynner han å slite. Og når han ser mot scenen og kaster et blikk til venstre, ut mot havet, og tror alt vannet er den pågående lekkasjen i Tromsøbadet ingen klarer å stoppe, rabler det for ham. Stakkars alle sammen. Nå bli det helldohelvete i solskinn. Hold avstand, og be til høyere makter og formann Mao!

Og da er det bare å komme seg hjem. Sees neste år!

Little Henrik

18:30 A Million Pineapples

20:20 Brutal Kuk                                                                                                                                 

22:20 Elias Jung