«Yan Friis: 60-tallet, Beatles, Norge og jeg»

1964 – 60-tallet starter og ungdomskulturen blir født

1964 var det befriende året da jeg oppdaget at det slett ikke var noe farlig å slippe bremsene og vende det døve øret til, båten bar jo, gjerne hele veien til Liverpool.
 
1 / 1

Hverken foreldre eller besteforeldre kunne stagge denne karen, uansett hvor slemme ord de brukte om verdens beste Beatles. For første gang hadde jeg noe som var mitt og bare mitt.

Beatles hentet ut barrikadestormeren og oppvigleren i meg, de ga meg den inderlige gleden av å tale pave og fariseer midt imot, en glede som har fulgt meg hele livet. Jeg ble aldri politisk korrekt. Det ligger utenfor mine evner. Heller og alltid annerledes, om ikke annet, så bare for the hell of it.

Det vrimlet av gleder dette året. Midt i blinken for en 11- og etter hvert 12-åring som hadde oppdaget at det fantes noe annet der ute når han lot søkeren på den eldgamle rørradioen med det grønne øyet vandre - i et regn av forstyrrelser og stadig avbrutte herre- og damestemmer på fremmede sprog - over eksotiske navn som Kalundborg, Hilversum, Strasbourg, Warszawa, Budapest, Beograd, Petrozavodsk og Riga, inntil den endelig fant forjettede Radio Luxembourg, noen ganger nær, andre ganger fjern og skurrende, men alltid velvillig generøs med alt det siste fra popmusikkens paradis, England.

Jeg husker at jeg særlig lå klistret om høsten og vinteren. Det var mørkt ute. Men verden sov slett ikke. For i mørket levde disse hemmelige, vidunderlige tonene. Sangene fra den andre siden.

Ofte fremført av navn som jeg aldri hadde hørt om, og som jeg håpet skulle dukke opp på musikksiden i Arbeiderbladet, eller senere, etter vi hadde flyttet til Bærum i januar 1965, og om jeg var heldig, i et av de deilige engelske popbladene jeg en sjelden gang hadde råd til å kjøpe fra Narvesen-kiosken på Avløs stasjon.

 

Man ble avhengig av Lux, du blir det når du ikke har egne plater, og skolekameratene du omgås til daglig heller ikke har all verden. Ja, selv singleplater var dyre gleder i en hverdag hvor de fleste slet med å få endene til å møtes, og hvor barnas vei til salti, karameller og bruspulver gikk via 25-øringene som voksne mistet og som stakk seg vekk under risten i bunnen av telefonkioskene. Det kunne ligge formuer der. Vi slåss om dem.

 

Mødre sydde og strikket klær. De stoppet strømper. Sko ble reparert. Når det gjald fritidssko gikk det i turnsko hos oss. De lyseblå stoffskoene med hel flate såler var billige, og utrolig vonde å gå i.

Grus og småsten skar i foten tvers igjennom sålen, og asfalten kjentes hardere enn om du gikk barbent, som man gjorde ofte om sommeren. Jeg ønsket meg fotballsko, men fikk det bare én gang. De hadde tykkere såle med myke gummiknotter, og de var stilig svarte. Men dyre. For dyre.

Etter dagens målestokk var vi ganske fattige i Norge. Biler satt langt inne og ble kjøpt veldig brukt. Vår første var en brun folkevognboble.

 

Det ga oss mange tunge stunder og dyre reparasjoner før vi skjønte at det var SAAB vi skulle ha. SAAB var ingen statusbil, den kunne hverken måle seg med Opel Rekord, Ford Taunus eller den modernistiske skøyeren Ford Anglia (med innoverskrånende bakrute), men den var annerledes. Og den hadde en rallystatus som jeg visste å utnytte.

 

Fjernsyn kom nølende inn i lokalsamfunnet, det var en dyr boks som man måtte spare til. Dessuten fikk vi ikke lov til å se Detektimen, og dessverre var vår modell av en slik type at foreldre som kom hjem fra selskap kunne se på øynene til barna sine om de hadde smugtittet på fjernsynet mens de var borte.

Man fikk masse sorte prikker rundt pupillene. Det trodde jeg på, for min stefar Aage så ofte på TV, og regnbuehinnen hans var pepret med sorte prikker. Ergo turte jeg ikke smugtitte på Perry Mason.

 

Jeg hadde sykkel uten gir, men den var i hvert fall ny da jeg fikk den. Verre for min bror Jakob som arvet den da jeg gikk opp en størrelse. Han arvet alltid syklene mine. Skoene også. Stakkars Jakob. Det kan ikke ha vært lett å vokse opp som nr. 2.

De hadde bare turnips, blomkål, poteter og gulrøtter i grønnsaksdisken, og foruroligende mange kjøpte blodpudding og lungemos hos slakteren. Da jeg besøkte Rokstad-familien på Nordstrand, og fikk vite at de skulle ha blodpudding til middag ringte jeg gråtende hjem og ba om å bli hentet.

De nye torgtrappene i bakgrunnen. 
        
            (Foto: Kvæstad, Jacob (1913-2004))

De nye torgtrappene i bakgrunnen.  Foto: Kvæstad, Jacob (1913-2004)

Jeg var ikke utpreget kresen og kunne til og med, med en viss egeninnsats, få i meg stekt torskerogn, men ett sted gikk grensen, og den søte og tunge lukten av blodpudding gjorde meg direkte uvel.

 

Hos slakteren var det også dem som ba om slingser og benrester og annet som var på vei til avfallsdunken. De brukte lave stemmer og skyldte på imaginære hunder, men alle visste at de skulle koke suppe på griseriet.

Dessuten var det bare én hund i nabolaget (tror den het Rikki), en svart djevel som hatet biler, motorsykler og til dels syklister, og var så dum at den trodde den kunne fange dem ved å snappe etter skvettlappene.  Den levde et rasende liv i stor fart. Helt til den ble tatt av bussen. Da ble det stille i Nedre Prinsdals vei.

Fordi vi hadde lite penger levde jeg på et stramt budsjett. Donald og Jukan betalte foreldrene. Men ønsket jeg blader ut over det, måtte jeg finne pengene andre steder. Det ble låning av blader. Men det ble også tyveri. Jeg innrømmer at jeg hadde en kort forbryterkarriere i 1964. Ikke så ille som i 1968, men ille nok.

Jeg stjal tegneserier. Særlig krigstegneserier, da vi egentlig ikke fikk lov til å ha dem i huset en gang. Commandoes, Kamp-serien, Spion 13, På vingene, Serie-magasinet – alle heftene i Texas-format. Jeg elsket dem. Jeg elsket til og med lukten av dem. Jeg kunne åpne bladene, lukke øynene og inhalere den krydrete lukten av fersk trykksverte.

 

Kioskdamen rett overfor vellet på Prinsdal var rund og lettlurt. Hun oppbevarte brus i den lille kjelleren. For å komme dit måtte hun åpne lemmen i gulvet og klatre ned. Det ga verdifull tid til å stappe tegneserier under genseren og ned i buksene. Da hun kom opp kunne det godt hende at vi ikke skulle ha cola likevel. Så fikk man sin skyllebøtte og gikk smilende hjem, tungt bevæpnet med onsdagens ferske tegneserier.

En dag lå jeg syk. Da lurte jeg tre år yngre Jakob til å ta kurertjenesten. Han strøk på dør, godt drillet, men svineredd. Det gikk som det måtte gå. Vettskremt og ustø snublet han i dørterskelen. Dermed raste tyvgodset utover gulvet, en syndeflod av tegneserier. Jakob stakk i å gråte. Damen fikk både navn og adresse. Min mor sjekket under madrassen min, og der lå naskeblader i flere lag. Min karriere som tyveriorganisator var definitivt over.

Som nevnt lå jeg under for Radio Lux. En lokalkriminell handling da foreldre mislikte sterkt at barna deres likte bråkemusikk og dessuten skulle barn sove når de hadde lagt seg. Min radios svakhet var det avslørende grønne øyet som fortsatte å lyse enda en stund, selv om man hadde bråavslått apparatet ved lyden av foreldreskritt i trappen.

Så ble man knepet og utsatt for trusler om konsekvenser: Intet Jukan på onsdag, eller husarrest på en strålende sommerdag hvor man kunne høre Sjur og Roger og Jon og Petter og Bibbi og Kai springe lykkelig over plenene med vannpistolene sine. Det var tungt. På grensen til barnemishandling.

Jeg hadde ingen Beatles-plater før et gledens ketchupsplæsj på fødselsdagen min 13. august. Plutselig hadde jeg tre. Hvilken overflod! Hvilken lykke! Til da hadde Beatles vært på lån fra snille naboer og klassekamerater eller, under tidspress, i de stjålne øyeblikkene med Radio Lux.

 

Men Beatles var mer enn musikken for en 11-, snart 12-åring i 1964. Og der var jeg helt i tet med de aller ivrigste. De norske Beatles-bladene (og noen engelske), som jeg leste til det bare var filler igjen av sidene, men som jeg var forutseende nok til å ha aldeles uleste dubletter av (men som mine foreldre presterte å kaste da de flyttet til Halden i 1973).

Og så var det de vidunderlige tyggegummikortene.

 

Tre bilder og en flat, rosa tyggis pakket i knallrødt vokset papir. Det tok tusen år å sikre seg hele serien på 60 superflotte sort/hvitt-kort, alle med en av beatlenes signatur i blått. Det opparbeidet seg en imponerende haug dubletter. Så kom fortsettelsen, en ny runde, 55 kort denne gangen. Og enda en haug dubletter. Og så kom farveserien. Det var alltid noe Beatles å samle på.

Jeg hadde ikke gitt meg som forbryter riktig ennå. Å samle på Beatles tyggegummikort (35 øre pakken) var en møysommelig og tidkrevende hobby som også krevde tålmodighet. Du var aldri garantert at kortene i den nyinnkjøpte tyggegummipakken kom til å tette huller i samlingen. Ergo var det ingen annen vei til mål enn volum.

 

Kjøpe og kjøpe. Det krever kapital. Jeg fant den i min stefars jakkelomme og i min mors portmoné som lå ute i entreen på det lille bordet ved speilet. Den var enklest å lense mens de sov middag i stuen. Men man måtte være stø på labben.

Det var ikke jeg da jeg syntes jeg hørte noen på vei over stuegulvet og glapp portmoneen. Den gikk i gulvet og eksploderte i en geysir av mynter. Som man sikkert kan forestille seg er dette ikke et lydløst fenomen. Jeg ble selvfølgelig knepet. Men jeg var også så snarrådig at jeg lynsnart smuglet noen av myntene inn under søppelkassen på kjøkkenet.

 

Da dramaet var over og timen i skam på rommet var sonet, smatt jeg ned på kjøkkenet, sikret meg myntene og stakk rett til kiosks. Beatleskort var viktigere enn alt.

1964 hadde to store høydepunkter. Det første kom tidlig. Glem OL i Insbruck. Fuck Sven Låftman. Glem ismaskinen hans som ødela forholdene for Jonny Nilssons konkurrenter. En dag skal jeg danse på Loftmans grav. Jeg kødder ikke. Men fuck det akkurat nå. VM er viktigere.

 

I sin siste sesong presterte Kupper’n noe jeg hadde helt gitt opp håpet på at han skulle klare igjen, han ble verdensmester. Favoritten Ants Antson falt på 500, det samme gjorde Nils Aaness, Fred Anton Maier og buljongløperen Elio Locatelli. Men Kupper’n holdt seg på bena. Dermed var det atter en gang duket for knallhard duell med Viktor Kositsjkin.

De fulgte hverandre som skygger, og foran den avgjørende 10 000 meteren skilte det bare 3,6 sekunder i russerens favør. Kupper’n gjorde kort prosess og slo Kositsjkin med 10,4. Jeg var lykkelig. Bildene har jeg inne i meg ennå, de lever, de er bare mine. Jeg er igjen tilbake foran radioen på gutteværelset mitt på Prinsdal, for dette var radioskøyteløp med Knut Bjørnsen og Per Jorsett.

 

Skøyteløp slik det skal oppleves. Med øynene lukket. Bare deg og Bjørnsens jagende skildring av isens helter nedover vekslingssiden og ut på oppløpssiden og Jorsetts knusktørre, men presise rundetider.

Neste høydepunkt skjedde på Sentrum kino i Oslo 24. august. Min stefar Aage var journalist i Dagbladet på den tiden. Han hadde kontakter. Og jammen skaffet han meg billetter til premieren på «A Hard Day’s Night», eller «Yeah! Yeah! Yeah!» som den het i Norge.

 

Jeg tok med meg Stein i klassen. Det var en utenfor kroppen-opplevelse. Kaoset ved inngangen, kaoset i salen, lurvelevenet som brått ble forvandlet til en øredøvende, massiv sveiseflamme av pikehyl. Hele salen gynget, pikene var ute av kontroll, føtter hamret, tårer rant, luften slo sprekker og enda hadde ikke beatlene sagt et ord.

Vi var bare i gang med fortekstene mens John, George og Ringo kom løpende mot oss til akkompagnement av filmens fantastiske tittelkutt.

 

Pikene roet seg noe utover i handlingen, i hvert fall så man hørte snakkestemmene til beatlene og så dem bevege seg rundt på lerretet. Det var som å ha dem i levende livet iblant oss. Det var åndeløse minutter. Jeg var trollbundet. Hver gang kamerat zoomet inn på Paul, særlig under «And I Love Her», gikk pikene fra konseptene igjen.

Det var uhyre smertefullt. Men det var også uhyre oppildnende. Vi satt her gutter og jenter sammen og opplevde 60-årene, de virkelige 60-årene, begynne og en generasjon våkne. Vi var de innviede, vi var de utvalgte, vi var ungdomskulturens første barn.

 

Når jeg føler for det, og det er ikke sjelden, øser iPoden generøst ut min TOP 50 spilleliste for 1964.

«I Feel Fine», «A Hard Day’s Night», «Long Tall Sally», «Please Mr. Postman», «All My Loving», «If I Fell», «I Should Have Known Better» (men ikke «Can’t Buy Me Love», jeg likte aldri den), og de andre som jeg stort sett hentet fra Radio Lux, «Do Wah Diddy Diddy», «Rag Doll», «Go Now», «Oh Pretty Woman», «The House Of The Rising Sun», «My Boy Lollipop», «It’s All Over Now», «If You Need Me», «Little Red Rooster».

Tenk, de kom alle på 45 rpm dette året, og er bare toppen av isfjellet. «It’s Over», «I Love You Because» (ja, den hører med), «Don’t Bring Me Down», «You Really Got Me», «I Get Around». Jeg kan holde på til i morgen.

Jeg er tilbake på Prinsdal. Det var ingen enkel tid for meg. Men jeg merker slik jeg sitter og berører minnene, vinter som sommer, Kupper’ns VM som krokanisen på Katten badestrand, at alt sammen gjennomstrømmes av en varm, ja, kriblende tilstand av forventninger: Beatles-følelsen.

Aldri brant den sterkere enn i 1964, året da jeg ble oppmerksom på meg selv.