«Yan Friis: 60-tallet, Beatles, Norge og jeg»

1965 – Da det ble alvor

Jeg startet Beatles-fanklubb i nabolaget. Jeg var selvfølgelig president og eldst. Men oppdaget hurtig at foreldre kunne påberope seg vetorett.
 

Det er slik med skoleklasser at man finner hverandre, vennskap oppstår, det dannes grupperinger, noen ganger også klikker.

I løpet av månedene og etter hvert årene setter det seg.

Den nye gutten blir altså hvordan man enn velger å se det, en inntrenger. Alle bestevennene er tatt. Gjengene satt. Du er til overs.

Akkurat likedan er det i nabolaget. Bestevennene er tatt. Gjengene satt. Folk er nysgjerrige, men på en anspent måte.

Jeg måtte slåss en del i starten. De større guttene fløy på brødrene mine borte ved garasjen. Der var det mørkt og mye sne. Så kom jeg styrtende. Og never føk. Vi hadde et fiendtlig forhold til nabobarna i flere måneder. Det var ikke venner å få.

Før vi oppdaget at én av dem vi var hyppigst i tottene på var familie. Tenk, tremenninger. Da forsvant selvfølgelig alle hindre, vi ble kamerater. Ja, Erik-Otto fikk meg til og med inn i speideren.

Snart skulle jeg også snuse på patruljefører-posten i Grevling. Og få den. Uten fullført 2. grad til og med. Det kunne ikke gå bra. Hvilket jeg allerede har skildret i boken «Beatles og jeg». Det inkluderer ufrivillig drapsforsøk på mening speider som måtte reddes av tililende voksne, og med det som konsekvens at vi tapte kampen om banneret så det sang.

Patruljefører-stripene lå tynt an også, så jeg skiftet tropp, og begynte som menig igjen. Men så hørte jeg «Strawberry Fields Forever», og da var jeg i grunnen ferdig med speideren. Men det lå et par år frem i tid.

Jeg startet Beatles-fanklubb i nabolaget. Tror vi hadde fem medlemmer. Medlemskap ga ingen fordeler utover det at man ble tildelt et medlemskort laget av meg, og dette ga rett til å delta ved vår hovedaktivitet som var bytting av Beatles-bilder klippet ut av popmagasiner.

Jeg var selvfølgelig president og eldst. Men oppdaget hurtig at foreldre kunne påberope seg vetorett. Flere av medlemmene viste seg å være sladrehanker og sutrekopper, og presidenten ble derfor utsatt for ydmykelsen å måtte levere de tilbyttede og svært gilde bildene tilbake til sine tidligere eiere. Da gadd jeg ikke mer.

Det gikk veldig tregt med å få venner på skolen. Det måtte faktisk en skikkelig smell til. Utført av Henrik med hjelp av Jattebeinet. Sistnevnte sto på alle fire bak meg. Henrik dyttet, og dermed gikk jeg over ende i sneen.

Jeg forsøkte fortumlet å stable meg på bena igjen, men kom aldri så langt, for Henrik hadde sett Detektimen med Simon Templar, og nå flettet han fingrene i høyre og venstre hånd sammen, håndflate mot håndflate, så hendene dannet et hardt og V-formet våpen.

Dette hugg han med all kraft i nakken på meg. Jeg gikk rett i bakken. Alle lyder ble fjerne. Så husker jeg ikke så mye før jeg lå i sengen hjemme. Lam i halve ansiktet. Nakkestammerystelse tror jeg legen kalte det.

Dårlig start for den nye gutten i klassen. Jeg kjente på dette tidspunktet ingen, og ingen kjente meg. Jeg lå, og jeg skulle ligge lenge. Det var fordømt kjedelig og veldig, veldig ensomt. Mine foreldre ble bekymret.

En kveld spurte de meg om jeg ønsket besøk av noen i klassen. Det var et vanskelig spørsmål. Jeg ville jo ikke å innrømme at jeg var ensom, og enda mindre ønsket jeg å trygle om vennskap. Nå måtte jeg gjøre begge deler. Men jeg gjorde det. Og det var ganske tøft.

Jeg hadde ikke rukket å bli ordentlig kjent med noen av elevene, bortsett fra Henrik som var kommet på besøk, flat og flau og ulykkelig, og bedt om tilgivelse. Det hadde jeg ikke noe problem med. Men han var ikke min venn, og kom da heller ikke på flere visitter.

Men Per. Ham hadde jeg fått et svært fordelaktig inntrykk av. En snill og empatisk gutt med gode kunnskaper om popmusikk. Jeg ville ha besøk av Per. Det var flaut, men jeg våget. Og Per kom. Velsignede Per. Han fikk alt til å virke så uproblematisk og naturlig. Og der og da fikk jeg en venn. En venn med luftgevær til og med.

Perioden med sykeleie var ganske sammenfallende med Granatmannens aksjoner. Jeg hørte om ham og jeg slukte det som sto i avisene. Men jeg var aldri i faresonen. Innen jeg kom meg på bena og utendørs, hadde han allerede slått til for siste gang.

Vi visste ikke det, selvfølgelig, men etter hvert skjønte man at slik var det. Granatmannen forsvant like brått ut av vår virkelighet som han kom inn. Jeg var misunnelig på dem som hadde lekt Hardyguttene på ettermiddagene og kveldene og lusket på fremmede menn med frakk og hatt (som viste seg å være naboer som kom litt sent hjem fra jobben), mens jeg arrangerte rallyløp med mine brødres Corgi-biler i sengen, masser av passeringstider og stadige verdensrekorder, alt sirlig innført i en notisbok med rød og blå kulepenn.

 

Det ser imponerende ut, men jeg brukte ikke stoppeklokke. Alle tidene er fiktive, funnet på mens lå der og kjedet meg og rallyfantaserte og spilte «Rock And Roll Music»-singlen skithøyt.

 

En annen ting jeg gjorde mens jeg måtte holde meg i ro hjemme, var å produsere små håndlagde aviser i A5-format. «Proffen» het de to første utgavene, men da hadde allerede Jakob startet en kopi som han kalte «Ekspress».

Jeg truet ham ganske enkelt til å godta at vi slo sammen avisene, og ga ham tittelen redaksjonssekretær, som han trodde var nesten like fint som redaktør. Avisen fikk nå navnet «Proffeksen», et navn den beholdt i fire dager før den gikk tilbake til «Proffen».

Hvorfor? Redaksjonssekretæren hadde fått sparken.

 

Hvert nummer kom i to eksemplarer takket være bruken av blåpapir. Avisen kostet 15 øre innledningsvis og kom svært ujevnt. De første åtte utgavene ble pøst ut i løpet av en drøy uke i april. Så kom et avbrekk frem til juli, og så haglet det igjen. På og av helt frem til sensommeren 1966.

I starten inneholdt avisene små nyhetssaker, ofte fra ekstremnærmiljøet innenfor husets fire vegger, og noe Beatles, men etter hvert ble det bare musikk, korte notiser og veldig mange tegninger av kjente popnavn.

Jeg tegnet oppå fotografier med blåpapir under. Det ble ikke like vellykket hver gang. En tegning av Paul McCartney er forsynt med følgende billedtekst: «Paul McCartney i karikatur».

1965 var året da Stones kom til Oslo. Det var jeg ikke så opptatt av. Men jeg måtte innrømme at jeg syntes «The Last Time» var vanvittig tøff. 1965 var også året da det plutselig gikk opp for meg hva man kunne utføre av ugagn når man stivnet midtskips og følte uro.

Det ga særlig stor uttelling om det ble kombinert med nigranskning av splitter nakne damer med eksplosiv hårvekst nedentil i hjemsmuglede Cocktail. Det var en utenfor kroppen-opplevelse som først fylte meg med angst og beven, men som jeg ved hyppige gjentagelser vel måtte konstatere at stabiliserte seg på beven.

 

En Rolling Stones-opplevelse. «The Last Time» er en hyllest til masturbasjonen.

 
 

Da våren kom, fikk jeg enda en venn. Han var amerikansk, endog afroamerikansk, het Junior Parker, hadde tre søstre, en soldatfar og en misfornøyd mor som drakk. Familien Parker bodde i et av de tre selvaagrekkehusene som lå på nedsiden av vårt. Det var NATO-boligene, og alle familiefedrene jobbet på Kolsås hvor NATO-hovedkvarteret lå.

Junior og jeg møttes på nøytral grunn, ved de parkerte bilene som skilte deres område og vårt. Han sto og hang ved en bil og så meg utfordrende i øynene. Blikket var hånlig og uten tegn til å ville vike. Jeg svarte med samme mynt. Slik sto vi mens sekundene tikket. Ingen sa noe.

Jeg var ukomfortabel, det innrømmer jeg, for jeg hadde aldri vært i konflikt med en afroamerikaner, og jeg visste at de ofte kunne bokse. Men så røk vi omsider på hverandre. Kampen var jevn, han var sterk, men ikke så sterk, og smidig, men ikke så smidig. Plutselig spurte han hva jeg het. Jeg slapp taket. Og så var vi venner.

Jeg hang ofte hos Junior. Han hadde masse plater, amerikanske pressinger. Beatles-platene var ikke til å kjenne igjen. Ikke Stones heller. Jeg lånte Stones LP-er av ham, men de hadde ikke så mange sterke kutt som Beatles-LP-ene. Egentlig lød de litt kjedelig.

Jeg lånte Barry McGuire-singlen hans også, «Eve Of Destruction». Den likte Junior veldig godt. Men hans absolutte favoritter var The Beach Boys. Utrolig, men sant. Den eneste afroamerikaneren jeg vet om som forgudet de hvite middelklasseguttene fra California.

 

Han hevdet til og med at de var mye bedre enn Beatles og førte trommeinstrumentalen «Denny’s Drums» som avgjørende bevis. Beatles hadde ingen trommesoloer. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det.

Morens hans likte Supremes. De ble ofte spilt oppe i stuen hvor hun regjerte. Vi satt i kjellerstuen der klesvasken og Juniors plater bodde. Hans storesøster Penny likte gutter og soul. Jeg husker ikke hva den yngste søsteren het, bortsett fra at hun likte å gå med stramme Pippi-fletter og være rampete.

Men jeg husker den nest yngste søsteren. Sharon. Jeg var så forelsket i henne at jeg nesten ikke turte møte blikket hennes. Sharon hadde et stort rosahvitt fødselsmerke på det ene kinnet. Det plaget henne sikkert.

Det plaget ikke meg. Hun fikk det til å kile i hjertet mitt. Hun skrev til og med et brev til meg med rødt blekk. Det leste jeg mange ganger om dagen mens hendene skalv. Men så flyttet vi fra Avløs til Høvik. Og så mistet jeg kontakten.

 

Jeg skulle virkelig ønske at jeg fikk treffe dem igjen, Junior og Sharon. Men Parker er et veldig vanlig etternavn i Amerika, og Junior er ikke noe navn, det betyr bare at han deler fornavn med sin far eller bestefar. Og jeg vet ikke hva noen av dem heter. Faren lignet litt på Floyd Patterson og brukte hatt når han dro på jobben. Det er alt jeg vet.

1965 er også året da jeg vendte ryggen til Brann. Kniksen hadde jo gjort det. Han var i Skottland nå og spilte for Hearts. Hva skulle jeg med Brann da? Så ble jeg med Erik-Otto og faren hans på fotballkamp 5. september og så Lyn valse over Frigg og vinne 4-0.

Jeg hadde fått et nytt favorittlag. Lyn hadde de vakreste draktene jeg hadde sett, og de spilte en fotball som matchet. Harald Berg scoret to. Og hans spissmakker Ola Dybwad-Olsen var som panteren. Det har alltid vært Lyn for meg etter det.

 

Men mer enn noe var 1965 musikk. iPodens ferd gjennom mine 50 favoritter fra 1965 er rus uten narkotikasprøyter, helt ufarlig, men med irreversible konsekvenser. Tok du den turen da disse platene opprinnelig kom, kunne ingen ting av det fremtiden kaster på deg matche hva 45 rotasjoner i minuttet utrettet med et menneske den gang fjernsyn var i sort/hvitt, idrettshelter het Fred Anton og litteratur kom i hendig format og kunne kjøpes i nærmeste kiosk for kr. 1,25 under titler som «Spion 13».

Jeg blir like forbløffet hver gang jeg får slike musikkutklipp fra oppveksten, ordnet i bunker som sett fra nåtiden bare var korte, flyktige og forbigående øyeblikk i et menneskeliv, men som opplevdes som evig og alltid mens man var der og da.

Så hva var det med 1965? Det handler sikkert om ens egen alder også, for meg var 1965 året da det ble alvor. Det var året da The Beatles fikk hard konkurranse, både hjemme og ute, tok utfordringen på strak arm, og giret opp. Det var også året da jeg, i en alder av 12 og et halvt, trådte inn i onanistenes rekker og fastslo, til min store tilfredsstillelse, at jeg var kommet for å bli.

Ser man på platene som kom dette året, blir man panegyrisk – med fare for å miste både besinnelsen og orienteringsevnen.

Jeg glemmer at jeg var en kalvbeint og sky speidergutt med få venner og en tendens til å tilbringe store deler av fritiden på sitt trange rom, omgitt av helsider og dobbeltsider fra blader som Fabulous, Pop Pics og norske Popnytt.

Motivene var de samme, uansett opprinnelse: John, Paul, George & Ringo – hver for seg eller sammen. Alle bildene festet med tegnestifter trykket rett inn i veggen av en ivrig guttetommel. Selvaags pappvegger var greie sånn, men dårlige på lydisolasjon, om natten hørte jeg naboens tunge snork like tydelig som om vi hadde delt seng, Gud forby det.

Min sputnik-ferd inn i puberteten ble ledsaget av disse vanvittige låtene som bare kom og kom i en uavbrutt strøm gjennom dagene og ukene og månedene som til sammen dannet 1965.

Opptrappingen av Vietnamkrigen, slaget ved la Drang, Aleksej Leonovs spasertur i verdensrommet og Stortingsvalget som ga oss Per Borten som statsminister, store begivenheter, men de bleknet mot de nye platene som kom og kom.

Statsminister Per Borten på kontoret.
    
 
        
            (Foto: Klæboe)

Statsminister Per Borten på kontoret.   Foto: Klæboe

Granatmannen var noe annet, bare å nevne ham får det til å gå et gys gjennom meg, nå som da, han eide vår oppmerksomhet langt ut i sommermånedene, selv om han ikke viste livstegn etter 1. april. Og så kom The Rolling Stones til Norge i juni. Jeg misunte Stones-fansen det, men hadde selv aldri noe ønske om å oppleve dem i Sjølysthallen, de vedkom meg ikke på den måten.

Hadde det vært The Beatles, ville jeg tatt meg inn med slegge.

 

Mens jeg husker det, til dem som mener at «Help!» er en svak film, sier jeg bare GFY. «Help!» er strålende, munter, spektakulær, sprudlende og spraker av farver. «Help!» er forløperen til Monty Python. Så hold kjeft.

 

Årets største begivenhet? Ti i skuddet, tenk, et pop-program for unge i NRK?! Jøss og jøss! Det var hellig, men, viste det seg, også irriterende.

Ungdomsjuryene på alle de forblåste småstedene som var med i programmet (jeg mener, Vadsø og Lahaugmoen, give me a break!), gjorde hva de kunne for å disse Beatles med mentometerknappene sine. Verdens mest populære orkester i Norge gjorde det underlig middels i Ti i skuddet.

Jeg hadde også programlederen mistenkt for å slite med ualminnelig dårlig smak (og ha et horn i siden til Beatles, ja, kanskje var avstemningen rigget), låtene som ble hentet inn som nykommere var mistenkelig teite og gammelmodige – og bare Vidar Lønn-Arnesen kan forklare hvordan en støvete Everly Brothers-slager fra 1962 kunne herje med den norske folkesmaken i hele 1966.

 
 

Sånn kan tankene putre mens iPoden spyler ut den ufattelige rekken megaklassikere som utgjør min playlist for 1965:

«We Can Work It Out», «Day Tripper», «Ticket To Ride», «Help!», «Satisfaction», «Mr. Tambourine Man», «My Generation», «Keep On Running», «Like A Rolling Stone», «You’ve Lost That Lovin’ Feeling», «The Last Time», «The Sound Of Silence», «Don’t Let Me Be Misunderstood», «A Well Respected Man» …

… er det mulig? Alt dette i løpet av samme år? Og ja, det er mer, mye mer. «Till The End Of The Day», «Goodbye My Love», «Tired Of waiting For You», «Yesterday», «It’s My Life», «The One In The Middle», «King Of The Road», «Eve Of Destruction». Og ennå har jeg bare nevnt en brøkdel.

1965. Vi hadde ikke Internett, vi hadde ikke smarttelefoner, vi hadde ikke datamaskiner, vi hadde knapt nok TV, men vi hadde noe annet og mye bedre, sånn rundt regnet tror jeg det kom en klassiker hver eneste dag.

Tenk det. Hver dag fant en artist eller et band på noe helt nytt som ingen hadde hørt før. Og hver tredje måned eller der omkring kom det en ny Beatles-plate. Og vi tok det bare for gitt.

Stapp det i pipen og røk det, du barn av 2019.