Jeg var ferdig med folkeskolen. Jeg var ferdig med den regnvåte speider-kretsjamboreen på Norderhov.

Jeg tilhørte riktignok yngste årskull på ny skole, Nadderud realskole og gymnas. Men jeg følte meg stor. Forfremmet.

Dessuten hadde The Beatles en ny LP ute som jeg sparte til som en gal. Og Norge hadde fått sin første ordentlig popavis, POP-revyen. 35 øre og breddfull av siste nytt fra England og Norge.

Det var deilig å være popinteressert i 1966. Det kom nye lyder hele tiden.

Det skulle ennå gå en drøy måned før jeg kunne kjøpe «Revolver». Men i friminuttet, da vi trakk ut mot ståtribunen på Nadderud Stadion, der de drevne røkte sigaretter mens de holdt skarpt øye med skoleporten, skulle en patruljerende lærer dukke opp, akkurat her hvor det var behagelig å henge, bar lyden godt fra høyttaleranlegget som kringkastet dagens plater.

Velvillig utlånt av hyggelige medelever. Fast rutine i storefri. Ikke sjelden spilte de «Eleanor Rigby» som var ute på single. Av og til også «Yellow Submarine», som veldig få har skjønt at ikke er teit i det hele tatt, men snarere et Ken Kesey og hans Merry Pranksters under vann.

Jeg hadde kommet over den utrolig pinlige tildragelsen som skjedde like før skolestart. For å sitere fra min bok «Beatles og jeg» (2014):

Jeg befant meg på biblioteket på Bekkestua, antagelig på leting etter spøkelsesbøker, da min tre år yngre bror Jakob kom styrtende inn og utbrøt med nedhysjet andpusten utestemme: «Yan, Yan! Gitaristen i Hep Stars står nede på stasjonen!» Jakob pekte ut en rørslig, langhåret figur på perrongen retning sentrum. Han studerte magasiner i Narvesen-kioskens vinduer.

Jeg ba bibliotekaren pent om penn og papir og småløp ned til perrongen. «Er du han i Hep Stars?» spurte jeg sjenert og forsiktig. Han satte et par blå, vennlige øyne i meg og nikket hemmelighetsfullt. Jeg rakte ham penn og papir: «Kan jeg få autografen din, vær så snill?»

Hep Stars

Han nikket igjen og skriblet ned noe uleselig popstjerneaktig på lappen. Jeg takket ham opprømt idet trikken kom skramlende. Han vinket vennlig tilbake og forsvant mot Oslo sentrum. Jeg studerte papirlappen, tørr i munnen. Tenk, gitaristen i Hep Stars! Og så her på Bekkestua! Hvilket mirakel».

Noen uker senere møtte jeg opp til første skoledag på Nadderud. Tungt grepet av stundens alvor. Jeg var realskoleelev, jeg var blant de store gutta. Idet jeg skulle svinge inn i klasserommet, oppdaget jeg plutselig et kjent ansikt lenger nede i korridoren. Gitaristen i Hep Stars. Han gikk på Nadderud i klassen over meg.

Ikke akkurat den mest perfekte debuten man kan ønske seg på realskolen. Men det gikk seg til, og spilloppmakeren unnlot å konfrontere meg med ydmykelsen i andres påhør. Kanskje syntes han det var pinlig, han også.

1966 var året da jeg foretok rykket fra onanist til gryende petting-jeger. Det var en livsoppgave som opptok en stor del av mine tanker. Det hadde allerede gjort et fryktelig utslag under en badeseanse ved Lommedalselven helt på tampen av syvende klasse.

Den gangen var jeg én i mobben som forgrep seg på en pike i klassen. Vi holdt henne fast og dro den grønne bikinibuksen ned mens hun skrek og sprellet og gråt. Så ble vi stående som saltstøtter, alle guttene, paralysert av den brune dotten mellom bena hennes som glitret i sollyset. Det var noe av det vakreste vi hadde sett.

Så revnet fortryllelsen i rasende jenter og fryktelig anklager, og vi ble til en håndfull skamfulle individer som så alt for godt visste at vi var gått for langt. #metoo lenge før begrepet fantes.

Jeg tror aldri jeg snakket med piken igjen. Episoden har brent seg fast i meg. Det var utilgivelig. Og i den grad det er av interesse, så soner jeg fortsatt. Om jeg kunne ønske noe ugjort, så kommer dette høyt opp, om ikke øverst, på listen. Vi er sårbare i overgangen til tenårene. Det er en forbrytelse å ta seg inn i et menneskes intimsfære på denne måten.

Jeg kan om ikke annet si at jeg aldri har vært i nærheten av å gjøre noe lignende igjen.

Men fiksert var jeg, og det ble ikke bedre. Er man først blitt fortrolig med lurven sin og hva fantasien og feberhet granskning av nakenmodellene i Cocktail kan gjøre med deg, så blir man til slutt rastløs og utålmodig. Man er klar for neste skritt. Bokstavelig talt.

Det hadde jeg fått muligheten til med Hege som bodde rett bortenfor oss på Avløs. Hun var en velutviklet jente på 13, og jeg en testosteron-tornado på snart 14. Klart vi måtte se James Bond-filmen «Goldfinger» på Stabekk kino.

Vakten lot ikke til å bry seg om aldersgrenser, han slapp oss inn i det barmhjertige mørket uten et ord. Og der, mens agenten med rett til å drepe reddet sivilisasjonen slik vi kjenner den fra Auric Goldfinger og undergangen, forsøkte hendene mine febrilsk å gjøre seg fortrolig med pikekroppens gåtefulle berg og daler.

Det viste seg at de mest attraktive områdene var tilnærmet uinntagelige. Det la ingen demper på min iver, for Hege lot meg. Puppene lå gjemt under BH-skåler så stramme og harde at det var forbundet med stor risiko å forsøke å smette tungen innunder. Jeg vet, for jeg forsøkte, og smekket fra tekstilen og dens pansrede sømmer og bånd smalt som en Walther PPK.

Det kjentes som om en kjempe hadde knipset meg over nesen. De grove cordfløyelsbuksene hennes motsto samtidig alle mine angrep på det aller helligste. Hege hadde utrolig trange bukser. Uansett hvordan jeg forsøkte, klarte jeg ikke å nå innunder trusen. Et øyeblikk trodde jeg en finger skulle ryke.

Vi snakket ikke om det etterpå. Men jeg tror begge var innforstått med at saken måtte tas videre. Vi måtte bare finne en anledning. Det kunne ikke bli kino. Det var helt klart.

Vi ble bønnhørt den høsten. Jeg hadde ennå ikke klart å orientere meg i den nye klassen. Det var mange kjente ansikter. Noen fra klassen min på folkeskolen. Noen fra parallellklassen. Noen fra nabolaget. Halvparten hadde jeg likevel aldri sett før. Det var en fragmentert klasse.

Mange var avventende, de hadde allerede sine gamle nettverk etter syv års folkeskole, de følte ikke noe behov for å bygge nye relasjoner her. Det tar tid for en klasse å finne seg selv og bli en enhet når alt må bygges fra grunnen. Jeg hadde ikke funnet ut av det, så jeg holdt meg som oftest med ungdommene i nabolaget etter skoletid.

Norderhov 1966

En kveld skulle mine foreldre ut. Jeg fikk jobben som barnevakt for Jakob (11) og Mikkel (8). Ufordragelige aldre. Men akkurat riktig alder til å bli sendt tidlig i seng. Noen av rekkehusets beboere hadde omgjort bodene sine til kjellerstue. Andre ikke. Vi hadde. Det var bare for meg å smugle Hege inn kjellerveien. Sofaen var plassert under trappen, så man var skjermet fra innsyn ovenfra. Perfekt for en petting-jeger.

Jeg tror ikke vi snakket så mye, vi var begge grepet av situasjonen, både sky og opphisset. Heges øyne virket store og mørke og gåtefulle. Denne gangen løsnet jeg BH-låsen. Min første. Og puppene var fri. O lykke! Jeg hadde aldri kjent noe så mykt før, og av uforklarlige grunner bare måtte jeg slikke og suge på dem. Det virket det som Hege satte ganske stor pris på. Hun ga fra seg et lite sukk.

Det funket som rene lykkepillen på meg. Med munnen full av pikehud og vorte smøg jeg hånden ned under bukselinningen hennes. Det var mye lettere når hun lå på ryggen … og sukket. Jeg boblet av erotisk fryd. Dette var øyeblikket. Jeg kjente hår, krøllete, mykt hår. Og akkurat da jeg skulle ta spranget, og entre alle petting-jegeres sannhetens øyeblikk, hørte vi fnising fra trappen. To møkkaunger hadde sneket seg ned for å spionere. De turte ikke komme ned, så de så ingen ting, men de hadde skarpe ører. «Hvem er det?», spurte de, «Hvem har du på besøk? Hva gjør dere?»

Jeg jaget dem opp. De truet med å sladre. Jeg måtte gi dem kompensasjon. Ukepengene mine røk. Jeg bannet så det lyste. De truet med å sladre om det også.

Da petting-jegeren vendte tilbake til åstedet var øyeblikket over og fortryllelsen forbi. Hege hadde fått klærne på plass. Vi var anspente. Vi var under oppsikt. Jeg fulgte henne ut. Så nær! Så nær! Og likevel ingen ting. Men vi ville alltid ha puppen. Min første. Here’s looking at you, kid.

Noen uker senere flyttet vi til Høvik i ny enebolig til 215 000, jeg tror den kostet det. Jeg mistet umiddelbart kontakten med Hege og hele nabolaget, og ikke minst Junior Parker. Nå var jeg pokka nødt til å bygge relasjoner i klassen. Det skulle ta sin tid. Jeg fikk ikke til realskolen ordentlig. Det var en periode med mye ensomhet og mye prøve og feile. Først da jeg begynte på gymnaset, to år senere, løsnet det. Det var en ordentlig klasse.

Nadderud videregående skole Foto: Karl Braanaas

Jeg fikk omsider «Revolver». 30. september 1966. Jeg vet det, for jeg laget egne cover til Beatles-platene mine. Jeg la en viss flid i disse gråpapirposene. På «Revolver»-posen kan man lese innkjøpsdatoen. 8-tallet på forsiden må jeg ha klistret på senere. Jeg hadde ikke åtte LP-er i 1966. Jeg hadde tre. «Help!», «With The Beatles» (uten cover) og «Revolver». Like over nyttår fikk jeg kjøpe Pers «Rubber Soul». Så hadde jeg fire. Man bygget sin LP-samling møysommelig før i tiden. Min «Revolver» var forresten i mono. Det var den fineste platen jeg noensinne hadde hørt.

Noe jeg ikke fikk hørt var The Kinks. Største begivenheten i Norge i 1966. De kom så sent til Oslo at det nesten endte med skandale. Konserten i Nordstrandshallen begynte langt over midnatt. Så jeg hadde aldri i verden fått lov uansett.

The Kinks Landåshallen

De spilte i Bergen også, dagen etter. Dit var det jo ikke snakk om å reise. Men jeg sitter i hvert fall på en haug fotografier fra Bergen, og flere av dem lot jeg Kinks bruke da de ga ut remasterversjonen av «Face To Face» på CD. Jeg takkes ved navn i coverheftet. Det er jeg ganske stolt av.

The Kinks i Bergen

Jeg satte opp egne TOPP 50-lister for alle 60-årene. Men de ble ikke skrevet da. De ble hovedsakelig til som følge av nerdeinnfall mellom 1970 og 1973. Listene har jeg ennå. Og med dem som utgangspunkt fyller jeg iPodene mine med spillelister. Å høre 1966 er helt forrykt. Hvordan kan ett eneste år produsere så mye makeløst?

Jeg åpner spillelisten «1966», utbryter det lille gispet av fryd jeg alltid utbryter når «Good Vibrations» svever ut av høyttalerne med et sukk, og så forsvinner jeg inn i eventyrskogen omsluttet av mine 100 fremste favoritter (basert på mine ukentlige og usedvanlig velfunderte TOP 50-lister) – «Paperback Writer», «Sunny Afternoon», «Sunshine Superman», «The Sun Ain't Gonna Shine Anymore», «Stop! Stop! Stop!», «Dead End Street», «Wild Thing», «California Dreamin'», «God Only Knows», «Dedicated Follower of Fashion», «Nashville Cats», «Gimme Some Lovin'», «Semi-Detached Suburban Mr. James», «Reach Out (I'll Be There)», «Mellow Yellow», «I'm a Boy», «Eleanor Rigby», «Yellow Submarine», «All or Nothing» ... og slik kunne jeg fortsette (iPoden gjør det, selvfølgelig), og det slår meg hvor mye en sang, eller snarere en enkelt innspilling, kunne bety for et menneske vel 50 år tilbake.

Hver eneste av disse singlene utløser erindringsrekker, og blir igjen hva de var, kolosser som tilværelsen avhenger av. Alt kunne man tåle så lenge man hadde disse platene. De var vår Galtvortekspress inn i den parallelle virkeligheten hvor grensene ble visket ut og mysteriene veltet inn, og vi var de innviede.

Det slår meg med dypt vemod at sanger ikke har denne makten lenger. Vi var de utvalgte som fikk oppleve denne mirakuløse epoken. Nå er porten lukket. Det måtte skje etter hvert som både vi og utøverne ble eldre og gjorde musikken alminnelig.

Det er ikke noe galt med nåtidsmusikken. Men dens plass i sin samtid er en annen. Da var da, og nå er nå. Jeg skjønner at unge mennesker synes vi er rare. Det de ikke vet er at vi var de privilegerte som i dette ørlille kvarteret i historiens uendelighet fikk oppleve makten og eventyrskogen som levde i 7 tommer plastikk. En skål for oss, både utøver og lytter, for et øyeblikk var vi alene sammen. Og det var vidunderlig.

I dag spiller 70-åringer The Who og Sabbath og Zeppelin uten å blunke. Men det var en gang. We were soldiers once ... and young.