Musikkommentaren

Hele verdens heimstaddikter

Bruce Springsteen, som fyller 70 år førstkommende mandag, ønsket seg alt, fikk alt og skjønte for lenge siden at «alt» ikke kunne løse alle utfordringene ved det å være menneske. Det viktigste med ham, er at han har ønsket det beste for andre også.
1973: En purung Springsteen holder sin egen debut i hendene. Drøye ti år etter var han en av verdens største artister. Førstkommende mandag fyller den levende legenden 70 år.  
        
            (Foto: Scanpix)

1973: En purung Springsteen holder sin egen debut i hendene. Drøye ti år etter var han en av verdens største artister. Førstkommende mandag fyller den levende legenden 70 år.   Foto: Scanpix

«Nobody wins unless everybody wins» hendte det at en svett Bruce Springsteen sa under beåndede øyeblikk på scenen i gamle dager. Jeg har alltid trodd på at han faktisk mente disse utopiske ordene – kors på halsen, ti kniver i hjertet.

Jeg har i grunnen alltid vært overbevist om at Springsteen er den edleste typen medmenneske: En fyr som ønsker meg og deg vel, og som fremdeles tror at en bedre, mer rettferdig verden er mulig.

Den unge Springsteen var forrykende ambisiøs på egne vegne. Han ble hele verdens eiendom relativt sent, midt i 30-årene, med «Born In The U.S.A.» i 1984. Etter dette er det som om han har hatt to moduser:

Han vil enten, som en pastor, tale til og nå flest mulig mennesker, akkompagnert av et stort, brautende band på en scene. Så, når han har fått «alles» oppmerksomhet, har han hatt en tendens til å trekke seg tilbake og synge om mindre skjebner, akkompagnert av kun seg selv.

Denne «spaltede personligheten» – det at Springsteen både har søkt og skygget unna stor suksess – er muligens en refleksjon av et privatliv som nok ikke har vært den dansen på roser han kanskje en gang innbilte seg at et liv kunne bli. Og der frykten for å ha arvet farens alvorlige mentale lidelser har spilt en mer avgjørende rolle enn mange ante.

Han har ikke alltid stått støtt i spagaten mellom disse uttrykkene. «Rockeprest»-Bruce, han som vil mette millionene, kan bli pompøs. Og den innadvendte Bruce har ikke alltid tilfredsstilt dem som fant sin frelser i rockepresten.

Det er kanskje litt ufint å si det om en jubilant, og i særdeleshet en bursdagsbarn som er så velmenende som Bruce Springsteen. Men han har ikke laget et fullgodt album siden 1987. Ikke egentlig.

Gjør det noe? Når alt kommer til alt: Ikke all verden. Springsteen har laget svake plater – et par av dem er endog pinlige. Men slik jeg ser det, ble selv disse laget i god tro. Det var meningen at de skulle bli bra.

I et slikt lys blir det lite å utsette på livsgjerningen. Vi ønsker ham mange og lykkelige år til. Jeg er sikker på at han ønsker oss det samme.