Denne uka har Bastard Bar i Tromsø feiret seg selv, etter ti år med blod, svette, gledestårer, slit, skåling og kulturelt lurveleven i tilnærmet alle genre. Det er helt fantastisk isolert sett, og det dødskult for byen Tromsø, og også for dem som liker å besøke byen.

Domkirke, bryggeri og topplag i fotball er den treenigheten man bruker som bilde på faktorer som må være til stede for at man skal kunne kalle seg en skikkelig by. Tromsø har alt, selv om fotballaget sliter. Så vi er fortsatt en skikkelig by, med et nødskrik, gitt kriteriene ovenfor. Men Tromsø har uansett Bastard Bar. Takk og lov har vi dem. For de er helt uhyre viktige for både byen, og de er med å gjøre oss til en by vi kan være ordentlig stolt av.

Jeg er ikke sikker på om folk skjønner hvor ufattelig heldige vi er som har Bastard Bar. Nå har det vært masse aktivitet i trange lokalene i Strandgata i årene opp gjennom. Middagskjelleren, Kjellern, Bak Mål og Kaos er noen av de tidligere navnene som har hengt over inngangsdøra. Noen ble drevet med bravur i perioder, mens eierbytter og omstruktureringer førte stedet ned i uføret gang på gang.

Nå har Bastard Bar overlevd i 10 år. Det er lenge i dette gamet. For det er en beinhard kamp for å overleve, og i hvert fall når intensjonen med stedet er noe annet enn bare å skjenke folk alkohol og ta penger for det. For Bastard Bar bedriver aktivt kulturarbeid, og klarer å kombinere dette med såpass økonomisk nøkternhet og stram regi på drifta at de stadig holder ut.

Det er imponerende, og det burde applauderes, også fra de som aldri går ut på byen. Fordi de er helt vanvittig viktige. Dette har flere sider ved seg. Én sak er jo den rent forbrukervennlige siden, at man har et sted som på ukentlig basis arrangerer flere konserter, der både lokale artister, folk fra andre steder i landet og også det store utland opptrer. Det er virkelig ikke noe man skal ta for gitt. For det er noen som faktisk må gjøre dette.

Det andre, og det er minst like viktig, er at Bastard er et sted der lokale band kan slippe til på ei scene, i et lavterskelunivers, der du ikke må ha gitt ut fem skiver og vært på turné før du ønskes velkommen. Det snakkes mye bra om Tvibit, og jeg stiller meg gladelig i køen for å signere all ros som sendes den veien, men Bastard er noe helt annet.

For det er en ordentlig klubb, som drives på ordentlig klubbvis, med dedikerte folk bak baren og i ledelsen, og som ikke er noe ungdomshus eller fritidsklubb. Dette er helt uvurderlig for en by og for rekrutteringen av nye generasjoner musikere med ulike musikalske uttrykk.

Da de – fullt fortjent – ble kåret til «Årets helårsarrangør» for 2018, tidligere i år, var det ikke det minste underlig. Med 167 konserter og over 200 navn på den lille og trange scenen, innen ett enkelt kalenderår, sier det seg selv at vi snakker om en klubb det legges merke til langt utenfor både by- og fylkesgrenser. Det er jævla stas, er det.

Lokale politikere er snare med å skryte av musikkmiljøet i Tromsø, og de dukker gjerne opp på Buktafestivalen og RakettNatt for å kaste glans, eller speile seg i glansen, fra den jobben festivalene gjør, og de artistene som har poppet opp fra byens undergrunn.

Da bør de vite at dette knapt hadde vært mulig uten den innsatsen som legges ned på klubber som Bastard. Så de kan gjerne ta seg tur dit også i ny og ne, når det ikke er valgår, bare for å se hva som foregår på det kulturelle grasrotnivået i byen.

De er virkelig ikke alene, heltene og heltinnene som drifter den hyperaktive kjelleren. Men nå er det de som har bursdag, så får andre ha meg unnskyld. Jeg er der ikke så ofte som jeg burde vært selv, men stikker da innom dann og vann. Og hver gang slår det meg hvor kult det er at vi har et slikt sted i byen.

Alt stashet og nipset bak baren. Den overdådige kitchscenen. De sleazy pinup-bildene på dass, brannalarmknappene på pissoaret og den alt annet enn luksuriøse backstagen. Stedet oser hjerte, humor og røffhet.

Men det er først og fremst folkene der som skal hylles. Både de som var med og etablerte det, og de som fortsatt holder fortet og sørger for at en by på 69 grader nord har sitt eget CBGB. Gratulerer med ti års slit og moro, alle sammen. Nå er trassalderen og skolestart tilbakelagte stadier, og det skal bli gøy å følge dere inn mot pubertet, tenår og myndighetsalder. Stå på videre, og vit at vi er mange som heier på og verdsetter dere.

Hilsen cirka alle sammen som bryr seg om konsertkultur.