1968 var året da singleplaten ble devaluert og delvis overlatt til smarte forretningsfolk og produsenter som fant unge, lydige band som kunne opptre til et ferdiginnspilt, basstungt komp oversmurt med blåserrekke og strykere, og fremføre italienske slagere i engelsk gjendiktning, eller engelske bestillingsverk skrudd sammen av profesjonelle slagerkomponister.
Tremeloes-pop, bare fra et nytt årskull. De levde ikke så lenge, disse bandene, men det sto alltid andre klare til å smette inn. Det var også et merkbart kvalitetsfall på de kulere av de neste nye.
Herd gikk hurtig tomme for krefter, Love Affair, Plastic Penny, Grapefruit, Casuals, Vanity Fare, Marmalade – ikke akkurat rockens fremtid. Og fra Amerika, 1910 Fruitgum Co., John Fred og playboyene hans og det hebefile, groteske Union Gap.
Topp dette med husmorterror galore: «Cinderella Rockefella», «Congratulations», megagrusomme «Honey», «Little Arrows», alt av Des O’Connor (og det var mye) og Tom Jones-kopier som John Rowles. Selv lettvekterne Tremeloes og Herman’s Hermits leverte langt under pari. I ren desperasjon og mangel på noe bedre, blåste man liv i gamle hits fra 50-tallet. Velkommen tilbake Bill Haley og Buddy Holly.
Ikke det at 1968 manglet klassikere. Det var bare så alt for tydelig at de beste av de beste ikke prioriterte 7’’ lenger. Stones ga bare ut én single i 1968 (to hvis vi regner med USA). Beatles to. Dylan ingen. Small Faces to (før de ganske enkelt imploderte).
The Who leverte noen gi faan-saker nærmest for å markere Townshends bitterhet over at fjorårets «I Can See For Miles» ikke ble den superhit-en han hadde trodd. The Kinks slet med å få hits for første gang i karrieren. Og der sluttet Graham Nash i Hollies.
Vi må ha blitt sløvet ned av de triste tilstandene. Hvordan skal man ellers forklare at et fantastisk orkester som Honeybus kunne passere under radaren og bare stå igjen med en eneste slager (og det var ikke deres beste single heller, på langt nær)?
Det var tydeligere nå enn i 1967, de kule tenkte LP, ikke single. De aller kuleste tenkte til og med dobbel-LP. Småpirket kunne småjentene og småguttene ta seg av. Det var en annen type småjenter (og -gutter) enn dem som i 1963 hadde båret The Beatles hele veien til Olympus' topp.
Småjentene (og -guttene) i 1968 manglet både smak og peiling, og muligens også eldre søsken som kunne lært dem en lekse. De kjøpte kritikkløst alt som lallet og gikk i tyggegummi-takt.
For meg var det mørke tider. Ikke bare fordi Beatles gjorde det relativt svakt med «Lady Madonna» (grisebank av Cliff i England, ikke engang 1. plass hverken i Norge eller USA), noe som gjorde vondt, og ikke akkurat lot seg lindre av at hele gruppen forsvant til India. Jeg skjønte aldri hva de skulle der.
Jeg begynte på en studiesirkel i transcendental meditasjon et par år senere, og ble ikke noe klokere av det – selv ikke etter å ha stått på hodet på en pute inntil veggen og forestilt meg et eple i et kvarters tid til hodepinen fortrengte eplet og bragte meg ned i horisontalen – og ut av meditasjonen, permanent.
Ja, det var mørke tider, men aller mest fordi jeg ble innbruddstyv, nasker og kjeltring. Musikkinteressen overgikk hva lommepengene greide å matche. Jeg lå ikke med øret mot Lux lenger, alt jeg hadde var Sveriges Radio som ukentlig presenterte de engelske og amerikanske hitlistene (en dag på hver av listene, om jeg husker rett) og Ti i skuddet. Det var ikke nok. Langt fra nok. Jeg ville ha. Eie platene. Spille dem når jeg ville. Aller helst LP-er, men de var lysår utenfor budsjettet.
Min stamplatebar befant seg hos Lefdal på Bekkestua. Det var egentlig en lampeforretning, men med et lite hjørne innerst til høyre med disk og singlehyller og et stativ med de siste LP-ene. Platebaren var sjelden betjent, det hendte nesten aldri at noen kom hvis du ikke hentet dem.
Hvor fristende var det ikke da å plukke til seg noen singler fra hyllen til venstre, det var jo bare å bøye seg frem, sånn, og hva har vi her, om ikke Manfred Manns «Mighty Quinn», hm, ingen å se, nei, ned i trillebagen med den. Og der, Plastic Penny og Love Affair og Stones og Kinks og Small Faces, og plutselig mistet jeg vettet, og trillet ut med full bag.
Naskingen ga mersmak. Jeg ble smartere også, duffelen min hadde påsydd for, det var en glippe i det, akkurat stort nok til singler. Dermed var trillebagen frigjort for kontroll, om så skulle skje.
Lørdagene ble naskedag. Jeg var fritatt for sløyd. Jeg likte ikke lukten av terpentin, og siden de største slaskene alltid satt i malerommet og sløvet og utvekslet synspunkter om de siste hitsene i England, f.eks. «Pictures Of Matchstick Men», og jeg var en av disse slaskene, ble jeg iblant rammet av hodepine. Denne tok jeg med meg hjem og beskrev med ynkelig røst for mine foreldre.
Overdrivelsens kunst mestret jeg tidlig. Min adoptivfar Aage falt for dånedimpen, og skrev melding hvor han riktignok vedgikk at jeg ikke var blitt undersøkt av lege «for allergiske symptomer», men ba likevel om at jeg «inntil videre blir fritatt for sløydundervisning», datert 5. januar 1968, meldingen bekreftet lest av rektor, som signerte med «Rektor», det var signatur så god som noen på realskoler i 1968.
Ergo hadde jeg disse timene til fri rådighet på Bekkestua hvor jeg hamstret singleplater i duffelforet og deretter som snarest innom handelsmannen for å naske med meg en banankake, eller en pakke kjeks som siden ble fortært på egnet sted på skolen. Mens de andre sløydet.
Så langt så godt. Men så ble jeg overmodig og grådig, og tok meg inn hos Lefdal gjennom det åpne, men trange kjellervinduet en ettermiddag etter stengetid, og rasket med meg en bunke LP-er. Forsøket på å gjenta suksessen noen dager senere falt ikke like heldig ut da Lefdal hadde stengt vinduet, og mens jeg forsøkte å løse det problemet med en ynkelig hånddrill, kom politiet. Det var ikke stilig.
Jeg ble forhørt på politistasjonen i Sandvika, og greide å innbille tjenestemannen at det var første gang og at jeg bare hadde tenkt å sikre meg «What A Wonderful World» siden jeg samlet på 1. plasser, og manglet denne. Det skrev de til og med i Aftenposten. Så ble jeg kjørt hjem i tjenestemannens kullsorte og svært avslørende sivile folkevognboble, og måtte gjennom de ydmykende minuttene da politiet konfronterte foreldrene med hva gutten deres hadde gjort.
Men ingen, ingen visste hva jeg visste, at jeg hadde lenset butikken for singleplater i flere uker, og at LP-platene som sto i hyllen (påført signaturen Pål Berg, og dermed forkledd som lånte plater) var innbrudsstyvegods av edleste merke. Den perfekte forbrytelse.
Skurkeriene mine fortsatt hos Haugen, den lokale handelsmannen, hvor jeg oppdaget at det var svært lett å naske sigaretter. Jeg røkte ikke. Men jeg trengte penger. Ukepengene sto ikke i forhold til alder og behov. Jeg var snart 16, og fikk ikke fem øre mer enn yngstebror på 9. Så jeg stjal sigarettpakker og solgte dem for 1 krone på skolen.
Om jeg husker riktig kostet en tyvepakning drøye femmer'n den gang, så min pris var god, mistenkelig god. Folk lurte fælt på hvor jeg fikk dem fra. Jeg smilte hemmelighetsfullt. En polsk kontakt, skrønte jeg. Det skranglet tungt i lommen. Pengene gikk til singler. Lovlig innkjøpt i Lefdals platebar. To live outside the law you must be honest.
Det gikk strykende inntil butikkdetektiven dukket opp og lurte på om han kunne få se hva jeg hadde i sidelommen på handlebagen. Den sto rett ut, spent som et trommeskinn, og så ut som om den inneholde en mengde sigarettpakker, og det gjorde den jo. Tatt på fersken igjen. Jeg måtte bruke min listige tunge overfor handelsmann Haugen for å unngå at han sladret til mine allerede skuffede foreldre.
Jeg brukte det gamle gråt og tenners gnidsel-trikset, og spedde på med bot og bedring, tro og ære, og landet en avtale som også innebar at jeg fikk beholde sommerjobben som jeg var forespeilet i juli. Det skulle jeg imidlertid angre på, for Haugens sønn hadde en Rinnan i maven og terroriserte meg til gangs.
Jeg har aldri tørket opp så mye dritt fra gulvet, båret så tungt og måttet finne meg i så mye urimelig tilsnakk som i de ukene. Det var ingen å klage til, de mente vel at jeg fikk som fortjent. Sommerjobben skulle vart i fem uker, jeg sprakk etter to. Skarve 494 kroner. Det var alt. Jeg la opp som forbryter etter det.
I løpet av dette dramatiske halvåret slet de engelske (og enda mer de norske) hitlistene med kvalitetsfall. Det begynte å bli veldig tydelig. Mens man før ønsket å eie samtlige singler på en TOP 30, kunne antallet nå reduseres til 15, ja, noen ganger ti. Det var for mye husmorpop og fjasetøv, og aldri, aldri kan navnene Esther & Abi Ofarim fylle meg med annet enn kvalme.
Rett skal dog være rett, og ingen kan frata The Rolling Stones at de leverte en av sine aller sterkeste singler denne våren, nemlig den forrykende og befriende «Jumpin’ Jack Flash». Den var så god at jeg ble misunnelig, og for første gang kjøpte en Stones-single på utgivelsesdagen. Ja, ikke bare det, uker senere kjøpte jeg også notene! Den var ganske kjedelig å spille på gitar for en skrøpelig gitarist som meg, men gi meg i hvert fall for at jeg forsøkte.
1968 var også året da The Beatles lanserte Apple. Og etter den forvirrende turen til India føltes det usedvanlig godt å ha dem tilbake og i virksomhet igjen. Jeg leste med stigende forventning om gruppens kommende album som stadig este ut, de snakket om dobbel-LP nå!
Forsmaken på Beatles etter India kom allerede i september: «Hey Jude». Førstegangsmøtet med den fikk jeg fra Sveriges Radio, og tiden sto absolutt henførende stille, jeg hadde aldri hørt noe så fint, den varte og varte og ble gradvis fyldigere før den tok av i en orgasmenes evige allsang.
Ved årets ende var det der, det hvite, glansede dobbeltsettet, som spredte gruppens musikalske magi over hele spekteret, finnes det et mer variert album på kloden? Med «The Beatles» og Stones’ «Beggars Banquet» (og «We're Only In It For The Money») vinket man singleplaten farvel. Dens makt og samtidsbetydning skulle aldri gjenreises.
Fra nå av var det langspillerne som rulet, og med det slapp latskapen inn i populærmusikken, og selvdisiplin ble et fremmedord. Det er noe med singleformatet, det at utøveren tvinges til å holde fokus, begrensningene tvinger frem de skarpeste valgene. Med LP-platens utvidede spilletid ble det ikke så nøye lenger, man slapp unna med slendrian. Og det ble regelen snarere enn unntaket.
iPoden min illustrerer likevel at 1968 hadde sine øyeblikk, selv om de ikke kom like tett som før. Eller for å si det slik: Å fylle en TOP 50 går greit, men jeg tviler på at jeg ville greid en sterk TOP 300. Høydepunktene basert på mine nerdelister blir selv følgelig «Hey Jude», «Albatross» (den vakreste gitarinstrumental jeg vet, og gi Peter Green slide ære, det han bidrar med langt der inne i bakgrunnen er den magiske X-faktoren), «Blackberry Way» (men jeg liker «Wild Tiger Woman» og makeløse «Fire Brigade» bedre), «Lazy Sunday», men enda mer «The Universal», Pauls fabelaktig uanstrengte fremføring av «Lady Madonna», «Jumpin’ Jack Flash» (skremmende god), Jimis omdefinering av «All Along The Watchtower»…
.. Joe Cockers omdefinering av «With A Little Help From My Friends», Bee Gees svulstigvakre rop fra dødscellen i «I’ve Gotta Get A Message To You», Manfred Manns definitive tolkning av «Mighty Quinn», Julie Driscols nesten like definitive tolkning av «This Wheel’s On Fire», Dustys deilige «I Close My Eyes And Count To Ten», «Born To Be Wild» (heavy metal thunder!), Arethas midt i mannsfleisen «Think», «Mrs. Robinson», «Joanna», Kinks’ «Wonderboy» og «Days», «Xanadu» og «Soho» med våre venner DDDBM&T, fine saker fra Donovan og Hollies. Nok til å gjøre dagen sval og sommerlig og egnet for sint drikke.
Jeg var begynt på gymnaset denne høsten. Jeg gikk med smale solbriller McGuinn-style, grønn blomsterskjorte og blå, semskede sneakers med gulhvite gummisåler, brillene kjøpt på Bekkestua, klærne i Venezia. Jeg hadde nemlig vært i utlandet, med fly til og med, invitert av mine besteforeldre. Litt av en gave til 16 årsdagen.
Jeg var ganske fornøy da året ebbet ut. The Beatles rulet igjen. De gode karakterene kom lett på gymnaset, jeg hadde tydeligvis valgt riktig da jeg gikk for reallinjen. Det var en god klasse. Jeg hadde allerede et svært godt forhold til Ole, Atle H, Rolf, Erik, Steinar og Stein (og forsøkte å være hemmelig forelsket i Hege, selv om jeg ikke var så god på akkurat det).
Og sannelig, rundt juletider dukket Tormod opp. Ny gutt i klassen. Jeg hadde fått en bestevenn.