1969 – Slik ble jeg både røker og dranker

Det dreide seg om Beatles, selvfølgelig, alltid Beatles. Man formelig fløt inn i 1969 ruset på det mektige, hvite dobbeltalbumet, og vendte det døve øret til pressens forsiktige antydninger om at noe var i gjære mellom John og Paul.

Ikke la man vekt på hvor forskjellig de to fremsto på det hvite albumet, heller. Eller ryktene om klabb og babb under innspillingen av TV-dokumentaren de var opptatt med i januar, håndgemeng mellom John og George, Yokos evinnelige tilstedeværelse.

Advarende tegn. Jeg så dem ikke. Eller, jeg overså dem. Beatles hadde alltid vært, hver dag og time i galaksen siden en gang i oldtiden på 1963-tallet. De var like selvfølgelig som luften vi pustet. At samholdet skulle slå sprekker var utenkelig, i min forestillingsverden sto boligen i «Help!», den med fire individuelle innganger, og ett eneste stort fellesrom innenfor, som det sanne bildet på musketerenes virkelighet.

Hadde de ikke nettopp gitt verden et overdådig dobbeltalbum, meldte ikke NME om TV-dokumentar og konserter, og hva dukket opp i platebutikkene i januar om ikke soundtracket til «Yellow Submarine» med fire «nye» låter. Dette tydet ikke på et band i krise, tvert imot, de var jo så på hugget kreative og inspirerte at det rant produkter av dem.

La gå at det kom bomskudd, som helt på tampen av 1968, naken-John og naken-Yoko stuntet «Two Virgins», et album som ingen orket å høre på. Og enda et slikt ikke-album tidlig i ’69, «Life With The Lions». John & Yoko var jo rare, og gjorde rare ting. Det ble i meste laget etter hvert.

Fredskampanjen, sengeliggingen, sekkesittingen, de ekstremt smale filmene, opprettelsen av Plastic Ono Band og lanseringen av fredshymnen «Give Peace A Chance». Men det gjorde ingenting, det var bare John som var så overtent at selv ikke et hyperaktivt The Beatles i flytsonen hadde plass til alt sammen. Trodde jeg. Hvem kunne vel ane at John hadde skrivesperre, og skjulte det bak alle påfunnene med Yoko?

Først i ettertid fant jeg ut at Yoko Ono hadde mye å stå til ansvar for, inkludert bombingen av Pearl Harbor. Det er noe alle vet i dag.

Så kom «Get Back» / «Don’t Let Me Down», og mens den fortsatt lå på toppen, enda en single, «The Ballad of John And Yoko». Ikke engang den fikk meg til å stusse. Overflod. Det regnet Beatles. Og nå pumpet Apple-konsernet ut hits med andre artister også.

Og sannelig meldte ikke NME at Beatles var i gang med en helt ny LP i juli, enda den de spilte inn i januar ennå ikke var utgitt. Og John & Yoko skulle kanskje opptre på en tre dagers-festival i staten New York kalt Woodstock. Det tegnet til å bli en slik sommer.

For mitt vedkommende overskygget denne veldige Beatles-aktiviteten at Nixon, taperen fra 1960, nå faktisk styrte USA, at amerikanerne forberedte en bemannet måneferd i juli, at Klassekampen ble lansert og at merverdiavgiften ble innført i Norge. Jeg løp rundt på Majorstuen som postbud og tjente opp penger til sommerferien.

Snart 17, med los på et noe mer utagerende sosialt liv. De første ordentlige festene, de første brennevinsflaskene (innkjøpt av smartinger som forlangte prosenter når man henvendte seg til dem utenfor polet på Bekkestua), de første oppkastøktene på fremmed grunn, de første uverdige jentefiaskoene (merkelig at de ikke syntes man var noe til kar når man ravet rundt med slapp diksjon og mistet sigaretten i glasset).

Jeg dro sammen med Ole til Arendal. Familien hans var derfra, så han kunne sproget, og snart hadde vi slått opp femmannsteltet mitt (som veide 7,2 tonn) ute på idylliske Merdø. Det var det en del andre unge som hadde gjort også. Lokal ungdom. Jeg ville vært ille ute om det ikke var for Ole, som skarret og leverte bløtkonsonanter med de beste av dem.

Østlendinger sto ikke høyt i kurs. Her ble jeg introdusert for Arendals-pilsen på klare flasker, rulletobakken Original og gangbang. Det siste bare som tilskuer, i mitt eget telt, riktignok, men alt for sjenert til å delta, og veldig takknemlig for at jeg ikke gjorde det da det fremkom at jenta ikke syntes at det var det spor morsomt.

Det indolente blikket til de forfyllede kåtingene da jenta sa nei, skremte meg. Det fantes ikke snev av intelligens, de bare rautet, og krabbet fittesnøvlende på med hengende tunger. Da kastet jeg dem ut av teltet, alle sammen. Og så kastet jeg opp. Slik ble jeg både røker og dranker, men ikke #metoo-er.

På dagtid stod to gulblonde piker fra Hisøy i iskiosken. De hadde med seg gitar og sang tostemt om Nidelven. De hadde platespiller også, og én plate, «Sorry Suzanne» med The Hollies. Ingen av oss klarte å gjøre særlig inntrykk på dem, ikke en gang den kraftige skjeggebusten som åpnet ølflasker med øyehulen og sneipet sigaretter i håndflaten. Men blide var de, jentene. Og is kjøpte vi. Masse is.

Det var min første sommerferie helt på egenhånd. Jeg hadde aldri følt meg så fri, så fra solen går opp til den går opp igjen lykkelig. Jeg presterte 54 nonstop timer uten søvn før jeg snublet i bardunen og falt inn i teltet, i dyp søvn før jeg traff luftmadrassen. Så deilig å være ung og uansvarlig sikker på at verden var min. Jeg drakk så mye jeg ville og røkte så mye jeg ville, men greide ikke å skrape til meg så mye som et eneste kyss, enda jeg ville veldig. Der gjensto det tydeligvis mye.

Mens dette dramaet pågikk avsluttet The Beatles innspillingen av «Abbey Road» og skulle aldri stå samlet i samme studio igjen. Drømmen var allerede over, uten at en sjel visste det. Månelandingen fikk jeg knapt med meg, og heller ikke Woodstock. Hva var vel det mot frihetsrusen i sommervindkastene som sto stivt inn fra havet, filleristet Store Torungen fyr og fikk de trassige nålekrattene på utsiden av Merdø til å skjelve inderlig opprørt mens de tviholdt i berget?

Det var bare å åpne en øl. Bli med de lokale rampeguttene og rappe krabber fra teinene rett der ute klokken 4 på natten, tilberede dem over bålet, tenne en røyk og åpne enda en øl.

Og plutselig en kveld dukket Åse opp. En hel kveld og en halv natt svermet jeg med henne. Ingen raut, ingen tunge ut av kjeften. Bare en engstelig tenåringsgutt som ikke kunne begripe at han var så heldig at han fikk holde den søte piken fra Revesand i hånden og rusle langs stiene på Mærdø. Hjertet var en engstelig fugl i brystet, stemningen skjør som porselen, ladet som bare en julinatt kan være.

Så rodde jeg henne over sundet i tyvlånt pram, den stilleste av alle sommernetter, og Åse fniste og hang med stussen over ripen og måtte tisse, og jeg så blygt en annen vei. Jeg tror det er det mest intime og vakre øyeblikk et menneske har delt med meg. Klart jeg ikke tenkte på Woodstock eller Neil Armstrong da.

3. juli ble Brian Jones funnet druknet i sitt svømmebasseng. Han hadde bare vært en skygge av seg selv siden 1967, og forfalt synlig gjennom 1968 inntil han ble lempet ut av bandet 8. juni 1969, han som hadde startet det og vært deres absolutte leder. Det var det første, og også det vondeste av alle rock’n’roll-dødsfallene for meg, før Lennon ble skutt ned i 1980.

Brian var min favoritt-Stone, den kule, den stilige, den mystiske og den musikalske begavelsen. Så nær Beatles at jeg vil våge å hevde at det var Brian Jones som var den femte beatle. Jeg husker hvordan jeg febrilsk lette etter navnet hans på innerposen på «Let It Bleed». Jeg ønsket innmari at han hadde bidratt med mer enn congas på «Midnight Rambler» og autoharpe på «You Got The Silver». Men det hadde han ikke.

Og etter at jeg kom hjem, og livet normaliserte seg høsten 1969, og man kom seg etter det første begeistringskicket som «Abbey Road» leverte, begynte mørket å senke seg både over The Beatles og meg. Jeg merket fort at 2. gym var tøffere enn 1. gym når man knapt gidder gjøre en lekse, og plutselig var matematikken blitt en fiende, og ikke bare det, den hadde fått en grufull våpenbror i fysikken. Jeg var i trøbbel.

Det samme gjaldt The Beatles. Alle kjente til uvennskapet nå, avisene sladret. Lennon var dessuten blitt stadig skarpere i tonen, «Cold Turkey» er jo en fantastisk innspilling, men den er ikke for pingler med det skrapende, overstyrte riffet, den spartanske rytmeseksjonen, og alt samlet bak den mest desperate og smertefulle vokalen som er blitt hentet ut av en grammofonrille.

I intervjuer kunne John virke både nedlatende og fiendtlig. Og den MBE-tiraden virket bare teit. George strøk av gårde med Delaney & Bonnie. Og Ringo spilte inn solo-LP med bestemorsanger for moren sin. Jepp, 1969 endte i tungsinn. Et talende tegn, overskriften i Arbeiderbladet 27. desember: «Blir Beatles oppløst?»

Singleplaten slet i 1969. Og jeg sliter med å sette sammen en kruttsterk TOP 50. Beatles begynte glitrende med «Get Back» / «Don’t Let Me Down», men balladen om John & Yoko var jo bare for gøy, på Lennons snurte måte, en egotripp unnfanget på kjøkkenet sammen med Paul. Sånn hørtes det. Og senhøstes ga man for første gang ut en Beatles-single fra en allerede utgitt LP. Den nådde aldri 1. plass, ikke i nærheten engang. Med det signaliserte både gruppe og publikum at en epoke var over – før noen av dem egentlig visste det.

Stones ga bare ut én single dette året, den var til gjengjeld av deres aller beste, og den første uten Brian: «Honky Tonk Women». Det riffet, det trommeskyvet, «Honky Tonk Women» svinger ikke noe særlig, sier vi. Jeg husker at jeg kjøpte den mens jeg gikk postruten min på Majorstuen. Noen uker før kjøpte jeg en annen favoritt, Procol Harums «A Salty Dog».

Fleetwood Mac leverte to vidunderlige og som natt og dag forskjellige singler, «Man Of The World» og «Oh Well». Manfred Mann avsluttet kapittel 2 i sin karriere med uforlignelige «Ragamuffin Man» (som bandet i ettertid fikk et dårlig forhold til og fortsatt tror at var en flopp, men det var den ikke, den gikk TOP 10 den, som alle de andre suksessene deres).

Sommeren bød på en av tidenes one-hit-wonders, Thunderclap Newman og deres «Something In The Air», med Pete Townshend på bass. Apropos ham, 1969 var jo «Tommy», og dermed også «Pinball Wizard».

Det var en drøss klassikere fra Creedence Clearwater Revival av hvilke min favoritt er «Green River». Det var den vonde sangen om Ruby som dro på byen for å ha seg. Det var Jethro Tulls «Living In The Past» med sine snedige rytmemønstre. Det var full krig i Bee Gees, Robin gråtkvalt ute på egenhånd, reddet av gong-gongen, og Barry & Maurice i countrymood insisterte på at man aldri må glemme å huske.

Peter Sarstedt fanget meg med sin sentimentale og bitre historie om piken som svek ham for menn med penger. Og Elvis rapporterte fra ghettoen og sang om sjalusi og leverte tidenes største comeback etter Lazarus. Det var science fiction sortsinn fra Zager & Evans som kom, vant og forsvant. Det var Box Tops, selvfølgelig, og ja, både Cream og de nye heavykongene Led Zeppelin ga ut sterke singler i 1969.

Men i enda større grad enn 1968, så var dette LP-ens år. Det var dem man sparte til og kjøpte, det var dem som snurret på festene. Her kan nevnes i fleng, utover «Abbey Road» og «Let It Bleed», «Led Zeppelin», en håndfull Creedence-titler, «Goodbye» med Cream, «Cloud Nine» med Temptations, «The Gilded Palace Of Sin». «Mutantes», «Odessa», «Scott 3», «Spooky Two», «The Velvet Underground», «Nashville Skyline», «Tommy», «Uncle Meat», «On The Threshold Of A Dream» …

… «Everybody Knows This Is Nowhere», «Unicorn», «Crosby, Stills & Nash», «At San Quentin», «Brave New World», «More», «Trout Mask Replica», «An Electric Storm», «A Salty Dog», «Unhalfbricking», «Stand Up», «Blind Faith», «Santana», vidunderlig vakre «Five Leaves Left», «Then Play On», «The Band», «Nice», «Juicy Lucy», «Arthur», «Hot Rats», «In The Court Of Crimson King» (som antagelig moser det meste av det jeg har nevnt), «Led Zeppelin II», «Ummagumma», «David Bowie», «To Our Children’s Children’s Children», «Eight Miles High», «Scott 4» og «Liege And Lief», bare for å antyde.

Men jeg velger likevel å toppe dette med at jeg var så heldig denne sensommeren å komme meg inn på Club 7 på Kongen ute i Frognerkilen, og se The Troggs.

De var ikke hippe i 1969, det kan jeg love, og de så ikke slik ut, heller. Reg Presley hadde på seg en litt for trang dress og tøt uavlatelig ut mellom knappene, men det ga han blanke i. Han var Reg Presley, og han sang ansiktssvett «Wild Thing» og «I Can’t Control Myself» og alle hitsene med den største selvfølgelighet og den helt riktige stemmen, mens han kveilet mikrofonledningen på en spesiell måte som han styrte med lillefingeren.

Jeg var fornøyd. Jeg hadde vært på Club blant de store guttene og jentene og sett The Troggs i levende live. Det var faktisk min aller første popkonsert. Så var det tross alt bare tre år siden 1966.

Og sånn vaklet vi ut av 60-tallet og inn i et nytt tiår med sluttstrofen i Jan Erik Volds nyttårsdikt i bakhodet:DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE