Denne uka lanserte Buktafestivalen Halvdan Sivertsen som en av sine headlinere for sommeren 2020, og reaksjonene var tydelige på sosiale medier. Mange var glade for at bodøværingen, etter utallige tromsøbesøk, for første gang skal spille i Telegrafbukta.
Andre stilte spørsmålet hvorfor den folkelige pop- og visesangeren var hentet inn som trekkplaster for en selvdefinert rockfestival. Det er et godt spørsmål. Halvdan Sivertsen fikk i alle fall ikke 10.000 tommeltotta opp fra alle av Buktafestivalens mest trofaste publikummere.
Vi som har sett Halvdan Sivertsen live vet at han er en topp entertainer, som garantert kommer til å lage godstemning i Telegrafbukta. Vi vet også at rock er noe Halvdan ikke driver med, selv om hans velkjente tekststrofe «fire kalde pils ligg nedi vannet» går hånd i hånd med de to siste tredelene i Buktafestivalens slagord «Rock, øl og sjømat».
Buktafestivalen er dog ikke alene om å prioritere «folkefest», selv om det skurrer litt med den musikalske kladden de selv har ført i pennen.
Drøye tre kilometer fra Telegrafbukta arrangeres Rakettnatt, som har definert sin musikkprofil som funky og dansbar. Festivalgründer og tidligere bookingsjef Erlend Mogård-Larsen uttalte for to år siden følgende i et intervju med undertegnede: «Rakettnatt skal være i motsatt ende av Buktafestivalen, som er mye mer rettet mot gitarrock». Halvannet år senere sto de gjenforente Bukta-favorittene Madrugada på scenen, og rocket det utsolgte Stortorget med noe som liknet veldig mye på gitarer.
I tillegg har vi Nordlysfestivalen, som på sin side mottar millionstøtte fra det offentlige for å presentere klassisk og kunstmusikk. Hvordan dette innebærer konserter med Wenche Myhre, Procol Harum og et Beatles-coverband er jeg usikker på.
Ingen har noe imot mot at disse konsertene holdes i Tromsø, men arrangørene bør være ryddige overfor publikum og sponsorer i form av bedrifter og skattebetalere – også når det kommer til det musikalske innholdet.
Festivalene står selvsagt fritt til å fornye konseptene sine. For de fleste er variasjon og nytenkning en nødvendighet. Men da kan man gjerne være mer eventyrlystne enn å hyre inn sirkushester som i et halvt århundre har trampet jevnlig rundt i manesjen, bare noen steinkast unna.
At festivalene tidvis ønsker å bevege seg litt utenfor sjangergrensene de selv har definert, er forståelig. Det fremstår bare litt merkelig at disse «nye stemmene» som bookes ofte er veletablerte toppnavn som tilfeldigvis garanterer klingende mynt i festivalkassa – og sjelden nye, mindre etablerte navn.
Jeg har også stor forståelse for at festivaler etter mange år føler behov for å fornye publikumet sitt. Å tiltrekke seg friskt blod er en nødvendighet. Det er allikevel svært påfallende at den nye målgruppen ofte består av den mest kjøpesterke gruppen av alle, de «godt voksne».
Jeg ønsker Halvdan Sivertsen lykke til på sommerens festivalkonsert i Tromsø, og føler meg sikker på at han blir tatt vel imot av det helt fantastiske publikummet jeg treffer år etter år i Telegrafbukta.
Samtidig oppfordrer jeg festivalene til å holde hva de selv lover. Festivalenes uttalte musikalske profil er noe publikum – med rette – tar bokstavelig. Om noen skal selge meg rock, øl og sjømat forventer jeg ikke å bli servert vin, vafler og visesang.