Denne kommentaren ble først publisert i desember 2019.
Året er 2003. Undertegnede er 14 år og er med mamma og søsteren min til Oslo for å ta ut klær til butikken de driver. Det pleide å være blant årets høydepunkt. Bare oss jentene på samme hotellrom.
Spise på restaurant, se på klær og kanskje dra på teater. At akkurat denne turen skulle bli så skjellsettende visste jeg lite om da vi fløy ned denne sene høstdagen.
For tilfeldighetene ville ha det slik at vi skulle få lov til å være med på noe stort. Noe skikkelig, skikkelig stort. Vi skulle gjeste rød løper-premièren på den nye filmen til Hugh Grant.
Eller Hug, med g, som jeg kalte han på den tiden. En klem av en mann han der Hug, altså. Jeg elsket Hug. Mannen med midtskillet, som krøp inn i hjerterota mi da han befant seg bak den blå døren i Notting Hill, da Julia Roberts banket på.
At jeg skulle få muligheten til å se den nye filmen med han i, før alle andre, ga meg følelsen av å få lov til å være med i en hemmelig klubb. Kanskje var vi blant de første i verden som fikk se filmen, i alle fall før alle i Tromsø.
På denne tiden var rød løper-premierer en sjelden vare her og det nærmeste jeg kom kinoglamour var da jeg satt utenfor Fokus kino fra klokken ni om morgenen for å få billetter til «Atter en konge». Jeg var sulteforet på glamour.
Det ble også hvisket om at kanskje han kom til å dukke opp på den røde løperen. Selveste Hug. Akkurat som da man trodde at Will Smith, Robbie Williams eller Brad Pitt skulle overraske på Mandela-konserten i 2005, men så var det bare Kjell Magne Bondevik som kom. Hug dukket heller ikke opp på kino. Om Dagfinn Høybråten kom i istedenfor har jeg i så fall fortrengt det.
Det ble i midlertidig raskt glemt, for jeg hadde en av mine livs største kinoopplevelser noensinne. «Love Actually». Verdens beste romantiske komedie og julefilm. Ingen over, ingen ved siden.
Hvert eneste år går jeg på kino før jul og ler av at Billy Mack vil «get pissed and watch some porn» og gråter av Emma Thompsons innpakkede Joni Mitchell-plate. Den tradisjonen startet den dagen. Det øyeblikket der ble det min generasjons julefilm og forandret livet mitt for alltid.
Mye på grunn av én sang. Nei, ikke Billy Mack-juleversjonen av Troggs-klassikeren «Love is all around» (for øvrig også tolket av Wet Wet Wet i Hug-filmen «Fire bryllup og en gravferd), men julesangen med stor J. «All I Want For Christmas Is You». Den fremføres i en rørende scene av vesle Olivia Olson, eller Joanna som hun heter i filmen. Jeg hadde aldri hørt den før. I alle fall ikke vært den bevisst. Men det øyeblikket hun pekte mot lerretet og sang «you, and you, and you» satt den seg hos meg, og har siden ikke sluppet taket.
Det gikk ikke lang tid før jeg fant ut at originalen tilhørte Mariah Carey. Gudinna som hadde sunget en annen favoritt; «When You Believe» fra «Prinsen av Egypt» sammen med Whitney Houston. Og «Heartbreaker», med en av tidenes beste musikkvideoer. En låt Carey hadde skrevet sammen med brasilianer Walter Afanasieff, bedre kjent under det klingende navnet Baby Love, i 1994. Mannen som for øvrig også har produsert den smått kjente sangen «My Heart Will Go On», med en annen gullstrupe.
Låten hadde altså eksistert siden 1994. 1994! Den har 25-årsjubileum i år! Herregud! Hadde denne sangen eksistert i ni år. Ni år! Uten at jeg hadde fått den med meg. Her hadde jeg hørt på «O helga natt» og «Fairytale of New York» til det kjedsommelige, også kunne jeg heller hørt på disse festlige bjellene som bare løfter Mariahs røst til et enda høyere nivå.
Jeg var blodfan, men på den tiden holdt det ikke å bare få tilgang til låten som ulovlig nedlastning. Da kunne jeg bare høre på den da jeg satt på dataen og chatta på blink. Jeg ville høre på den hele tiden. Aller helst på min discman som hadde jeg kjøpt for alle konfirmasjonspengene mine (den hadde shock-effect).
Låten befant seg på Careys julealbum «Merry Christmas» fra 1994. Verdens mestselgende julealbum og det fjerde mest solgte albumet av en ikke-asiatisk artist i Japan. Her hadde nesten 15 millioner mennesker kjøpt albumet og jeg måtte bli den neste. Eller, nærmeste bestemt, pappa måtte bli den neste.
For det hadde seg slik at i 2003 var det for meg pinligere å kjøpe Mariah Carey sin jule-CD på Platekompaniet (jeg tok for gitt at den ikke ble solgt på Platebaren Feedback) enn å kjøpe tamponger på Prix med alle guttene i tiendeklasse bak meg i køa. På denne tiden hørte jeg på «bare» på pønk, gikk med tre rader brede naglebelter og syntes at svarte nettingoverdeler både kunne brukes til hverdag og fest. Jeg festet buttons på konfirmasjonskappen og visste «satantegnet» på alle bilder.
Derfor kunne jeg selvsagt ikke bare tasse inn på Platekompaniet og kjøpe juleplata til Mariah Carey. Det ville vært altfor pinlig. Jeg hadde noen år tidligere tvunget pappa til å kjøre rundt på alle bensinstasjonene en hel søndag for å finne Shaggy-plata «Hot Shot», så jeg kunne høre på «Angel», og jeg visste derfor at han var beredt for oppgaven.
Jeg satt stille i bilen utenfor Nerstranda senter da jeg sendte ham inn med gullappen hvor bestillingen var tydelig skrevet. Akkurat som han hadde skrevet bestillingen på tobakken «Capstan» med en signert tillatelse om at jeg fikk kjøpe den, tidligere. Bordet hadde snudd! Minutter føltes som timer før han åpnet bildøren og slang posen med platen i fanget mitt.
Det tok ikke lang tid før jeg satte den på og lyden av det som høres ut som verdens mest magiske spilledåse fylte den kalde bilen. Litt som i Judy Garlands nydelige «Have Yourself A Merry Little Christmas». Lyden av spilledåsen minnet meg om et lite smykkeskrin med en dansende ballerina som spilte «svanens død» jeg fikk av mamma da jeg var liten.
Det minnet meg om da man var barn og alt var litt lettere. For å være 14 år er ingen lek, spesielt ikke i julen. Det er da julestemningen begynner å slippe taket, samtidig som hormonene herjer og alt føltes litt tungt og vanskelig. Men akkurat da, i det øyeblikket der, hvor jeg og pappa satt alene i den kalde bilen, føltes alt så enkelt. Så magisk. Så fint.
Men den er ikke bare fylt med nostalgiske lyder, bjelleklang og magisk koring. Her hører vi Mariah i sedvanlig klokkeren falsett synge om at hun hverken bryr seg om julegavene under treet, eller hva som ligger i julestrømpen. Hun trenger til og med ikke å henge strømpen opp over peisen, siden den ikke kan gi henne hva hjertet egentlig begjærer.
Alt hun vil ha er en den ene. Hennes «baby utenfor døra». Timmy Gresshoppes tekstlinje «When You Wish Upon A Star» rekker ikke «Make my wish come true, all I want for Christmas is you» til knærne en gang. Humbug!
Om jeg hører den i dag over anlegget, mens jeg står i et fullpakket kjøpesenter, svett og dritforbanna, med tunge plastposer som har gnidd seg inn i håndflatene mine, eller er på julebord, og sangen settes på etter litt for mange glass med akevitt, så blir jeg alltid glad.
For mange er den et grelt eksempel på den «kommersielle jula», for meg er den det helt motsatte. Den minner meg om den gangen jeg trodde jeg skulle treffe Hug på kinoen i Oslo, spilledåsa og bilturene med pappa. Om pepperkakehus, sølvpuss, julelys, forventning og varme lester.
Og hvis man ikke liker det kommersielle med jula. Pakkestasjonen på Elkjøp, Coca Cola-bilen, Joe Pescis mumlende banning, ubrukte julegaver, epilepsifremkallende julelys eller Ferrero Rocher, kan man bare flykte til en hule i fjellet til januarsalget. Samme gjelder for øvrig de som mener julebukk er bedre enn knask eller knep og at «Jul i Skomakergata» er Guds sanne gave til den norske TV-seeren.
Det er kanskje derfor låten, så sent som 1. juledag 2018, satte rekorden for antall strømminger på en dag. Den dagen ble sangen spilt 10.82 millioner ganger på Spotify. Jeg liker tanken på at akkurat den dagen satt over 10 millioner andre smilende mennesker og gledet seg over livet og kjærligheten til lyden av Mariah Careys fantastiske julehymne.
Derfor anbefaler jeg alle andre å gjøre det samme, enten det er med Jussi, Pogues, Bing eller Sølvguttene. Hva enn det er som gir deg julestemning. Det er jo hva julen først og fremst handler om.
God advent.