Musikkommentaren:

Parodi eller ludder? Jeg kaller det «entertainer»

Noen rister på hodet, andre himler med øynene, og enkelte latterliggjør mannen. Men lørdag kan alle surpompene holde kjeft, og heller bøye seg i hyllest av 75-årsjubilanten Rod Stewart.
Rod Stewart, her i sitt ess under Norwegian Wood-festivalen i 2013, fyller 75 år lørdag.   (Foto: Lise Åserud)

Rod Stewart, her i sitt ess under Norwegian Wood-festivalen i 2013, fyller 75 år lørdag.   Foto: Lise Åserud

1 / 1

Sangeren de en gang kalte «Rod the Mod» fortjener selvfølgelig hyllest, og enda viktigere: At folk faktisk lytter til musikken hans. Ingen av de gjenlevende i hans generasjon rockere har entertainer i hver eneste fiber av kroppen, som Rod.

Den (foreløpig) ene gangen jeg fikk sett Rod Stewart på scenen, under Norwegian Wood-festivalen i 2013, strålte sjarmen ut av den lille mannen. Det spredte seg en barnslig glede fra den daværende 69-åringen. Vi var alle venner, folk smilte ekstra bredt, og ølen smakte litt bedre enn vanlig.

Mikrofonen var hvit, mikrofonstativet var hvitt, hele forbanna scenen var hvit. Rod sjøl spratt rundt og vekslet på å flørte med kordamer og publikum. Plutselig rullet utrolig corny hundevideoer og «bloopers» fra YouTube over sceneskjermen. Det hele ble avsluttet av at sangeren skjøt hundrevis av fotballer ut til publikum, mens han løp rundt, vrikket på ræva og vrælte «Da Ya Think I'm Sexy?».

Konserten er det mest skamløse opplegget jeg opplevd, men hvem bryr seg om slikt når man har det gøy? Morten Ståle Nilsens konsertanmeldelse for VG bar den treffende tittelen «Et lykkelig ludder». Rod ville bare at absolutt alle i publikum skulle ha det like gøy som han. Og det hadde vi jo!

En kjenning av meg insisterte alltid på å omtale Rod som «den mannlige Bonnie Tyler». Mange henger seg opp i raspingen i Rods stemme, som gjorde røsten perfekt for slagkraftig soul og rølperock med høy sigar- og eh… penisføring. Men om vi tillater oss å være litt pompøse er det menneskeligheten i stemmen hans som virkelig fanger. Fremføringen føles aldri perfekt eller kalkulert, men løssluppen og «på sparket».

Selv om han fortsatt fiker til en dørvakt i ny og ne, fremstår «Roddern» som en fin type. Han har i alle fall nok karakter til at personligheten skinner igjennom i musikken. Og lage knakende gode låter gjorde han jo virkelig også.

Pubrockens hjørnesten «Maggie May» har holdt seg langt bedre enn prisen for en halvliter, og står som høydepunktet i en solokarriere som riktig nok inneholder en del kanari, men enda mere hummer. Rod Stewarts tid i front av Faces produserte i tillegg en mengde rock’n’roll friskere, livligere og tøffere enn nesten alt annet.

For undertegnedes del ble Faces det første musikalske møtet med Rod Stewart, og kjærlighetsforholdet til denne brokete gjengen har aldri falmet for min del. Rod, Ronnie Lane, Ron Wood, Ian McLagan og Kenny Jones utgjorde rockens arketypiske gjeng, mer enn alt annet.

Faces var rock’n’roll-toget som skranglet og danset seg bekymringsløst av gårde, men også kunne sette seg ned og trille ut de smekreste balladene. Faces trampet takta oppå bordet mens festen var på sitt villeste, men rundet også av nachspielet i armkroken på jentene som holdt ut til slutt.

At Faces ikke har større status, og for mange rockfans er relativt ukjente, får klokere folk enn meg forklare. At bandet smuldret opp som følge av Rod Stewarts enorme suksess som soloartist, er allikevel ikke helt ulogisk. På egen hånd lagde Rod låter for hitlistene, og for mange av hans fans skjønner jeg at Faces ble altfor møkkete, skarpe i kantene og uglamorøse.

Underholdning er selve ryggraden i populærmusikken, men rollen som uforfalsket entertainer er allikevel uglesett av mange med et i overkant selvhøytidelig forhold til egen musikksmak. Sjarm, humor og freidighet ble aldri verdsatt blant sekstiåtterne som ble «dylanologer» eller dødsseriøse visesangere.

Rod slapp heller ikke gjennom nåløyet til spesielt mange av den moderne æraens første gruppe musikksnobber; palestinaskjerfrockerne fra 80-tallet. Disse var sine respektive generasjoners «influensere», og i moderne tid har Rod Stewart i stor grad livnært seg som crooner av standardsvisker med folk på hans egen alder som målgruppe – noe som ikke akkurat gir bøttevis med kredibilitet hos noen som helst.

Men han har også fortsatt å lage egen musikk. I 2015 omtalte undertegnede Rod Stewart som «en god parodi på seg selv» i anmeldelsen av hans solide «Another Country»-album. Rod gliser selvfølgelig uansett hva kritikere mener, og senest i forrige måned toppet han nok en gang hitlistene i sitt hjemland med singelen «You're in my Heart».

Parodi, ludder, whatever. La oss heller gi 75-åringen hedersbetegnelsen entertainer. Grattis, Rod!