Kai Jarre, den gamle ringreven av en bookingagent, manager og konsertarrangør, utfordret meg for en tid siden til å poste bilder av omslagene til 10 skiver, fordelt over 10 dager, i denne uendelige kjedegreia som vekselvis gleder og spammer Facebook-feeden til de fleste av oss.
Et langt liv med diverse jobber relatert til musikk gjør at feeden til undertegnede muligens er ekstra utsatt, jeg ser den. Siden jeg prakker smaken min på folk hele året gjennom, og i og for seg ha gjort det i et helt liv, tenkte jeg at alle likevel skulle skånes for min tørn her.
Nå synes jeg dessuten det er ganske meningsløst å poste bare covere uten å forklare hvorfor, for ikke å glemme hvor masete det er å gjøre det 10 ganger over 10 dager, ikke minst for dem som eksponeres for det.
Sånne lister endrer seg dessuten hele tiden, men siden det var Kai som utfordret meg, tenkte jeg å gjøre en egen vri, ved å legge ut bilder av frontcoveret på masse dritbra skiver (det ble 80 i tallet), hvis to eneste fellesnevnere er at de alle er plater jeg selv digger, som jeg har i min egen platesamling, og som alle er innspilt av artister som har vært booket til Norge ved hjelp av Kais teft, kontaktnett og talentfulle skills som promotor/agent.
Jeg gjorde selv business med Kai flere ganger, og skulle ønsket at denne bransjen besto av flere som ham. Ikke masse rør og tull. Rett på sak. Interessert eller ikke. Ja eller nei. Pris opp eller ned. Ferdig. Send kontrakt eller dette skipper vi. Snakkes.
Akkurat sånn det skal være. Smalltalken, snikksnakket og musikknerderiene tok vi på andre arenaer. Bookinga gikk fort. Jeg drev med dette underlige arbeidet som en vesentlig del av levebrødet i over to tiår, og med de syltynne marginene man kontinuerlig balanserte på, vet jeg smertelig godt hvor ekstremt fucked jeg nå ville vært økonomisk om jeg fortsatt jobbet med det.
For det er jo ikke engang pengene som er drivkraften. Felles for de fleste som surrer med dette tror jeg heller er en indre trang til å få noe til å skje der man er. Det er en evig kamp mot det aller verste som finnes i hele verden, nemlig kjedsomhet.
Jeg har sett tusenvis av forsøk på å definere hva kultur er for noe, mange fra betydelig smartere og mer kulturkompetente folk enn undertegnede, men for meg har alltid det å arrangere konserter, og å bruke ualminnelig mye tid på musikk, film og andre kulturelle adspredelser, handlet om en evig kamp mot den nevnte kjedsomheten, der den kontinuerlige søken etter Det Store Kicket, etter å ha det gøy sammen med noen er det sentrale.
Det er dét som er kultur for meg iallfall. Og her har Kai Jarre vært en usedvanlig viktig soldat på vegne av vanvittig mange musikkglade folk der ute. Bare en brøkdel har sannsynligvis visst at det var Kai som var grunnen til at de opplevde konsertene de var på.
Sjekk de artistene som scrolles opp og forbi i karusellen. For det er pinadø ei helt vill liste å ta av. Scroll deg gjennom bildekarusellen og tenk hvor mange vanvittige historier, hvor mange fantastiske konsertopplevelser, hvor mange skuffelser og gleder, hvor mange vennskap, krangler, intriger, tårer og latterkuler, sterke og evigvarende bånd, og hvor mange sosiale konstellasjoner som har oppstått.
Tenk så mye liv det ligger mellom linjene der.
Konsertene med det dritbra bandet man var for tidlig ute med å booke, før tilstrekkelig mange hadde fått med seg hvor dritbra de var, og som dermed gjorde at man gikk i underskudd.
Eller at man var for sent ute før man endelig fikk napp, og når de da endelig kom, hadde de sluppet ei døll skive, og derfor var det ingen som gadd å komme, fordi de heller prioriterte en quiz, en fotballkamp eller en konsert med et norsk band de hadde sett tusen ganger før.
Eller at man overvurderte egen teft og sto der med glissent lokale, sammen med noen beinharde fans og lurte på hvor alle de andre ble av. Eller at billettsalget tok helt av og solgte ut lenge før konsertdag.
Masse sånne variabler man aldri kunne vite før man sto der. Og tenk på alle de sinnssyke mengdene med arbeid som ligger bak. Å arrangere konserter er jo så mye mer enn bare å åpne dørene og la musikken strømme ut.
Det er en hel helvetes masse logistikk, der hundre- og tusenvis av telefoner skal tas, mailkorrespondanser skal opprettes, plakater skal sendes, Facebook-arrangement skal lages, navnelister og flybilletter utveksles, hotellbestillinger foretas, krav til lydutstyr etterfølges, underlige mat- og drikkepreferanser hensyntas osv.
I disse tider, hvor jeg allerede begynner å bli mett og lei av akustiske gitar/piano-konserter som strømmes, med sånn passe lyd og null publikum, synes jeg det er på sin plass å hylle folk som Kai, som har beriket livene til så mange av oss ved å gjøre en jobb der lidenskapen for musikk er betydelig mer vesentlig enn den store økonomiske fortjenesten.
Jeg synes det er direkte vondt å tenke på alle de der ute som driver med dette nå til dags, som nå er helt uten jobb, fra små og store festivaler til små og store klubber, der vanvittige mengder arbeid nå bare renner ut i intet, etter hvert som kanselleringene tikker inn.
Så takk til alle som booker konserter! Måtte dere snart få ta opp virksomheten igjen, for selv bare etter et par uker merker jeg nå abstinensene hardt. Og jeg trenger snart å høre trommer, fuzzgitarer og elbass igjen. For det er begrenset hvor mange flere akustiske konserter jeg orker nå.
Om det er én sak denne fartshumpen i livene våre, skapt av et fuckings virus, har gjort med hodet mitt, så er det at jeg garantert kommer til å gå på enda flere konserter når dette en dag er over.
Så hill dem. Hill Kai. Hill alle som fortsatt står på, som aldri gir seg og som prøver. Fy faen, som jeg heier på dere. Måtte dere snart få kommet dere i gang igjen. Fordi det dere driver med er så forbanna viktig.
