(Denne teksten ble spesialskrevet i 2015, til Rockefellers 30-årsjubileumsbok, som kom ut i 2016)
Kurt Cobain, Bill Hicks og Charles Bokowski var fortsatt i live, The Lemonheads ga ut sin beste skive, Uncle Tupelo hadde akkurat sluppet mesterverket «Anodyne», Neil Young ga fortsatt ut klassikere, Nick Cave var en farlig og fryktelig beruset mann, Sonic Youth lagde fremdeles rock i stedet for kunst og det fantes flere rene musikkaviser i landet.
Små tettsteder hadde fortsatt platesjapper, og Internett og sosiale medier var noe vi ikke visste at vi ikke klarte oss uten. Øl var øl og kaffe var kaffe. Og det var kuriøst om du ble servert den vanlige, industriproduserte pilsen - eller den beske traktekaffen - av en svenske.
Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang var nasjonale helter, landslaget i fotball vant kamper og Liverpool hadde nylig vunnet ligaen i England. Jens Stoltenberg var like gammel som Sondre Lerche er nå. Sushi var noe snålt man drev på med i Asia og Sivert Høyem hadde akkurat begynt å spille i bandet Abby's Addoption, sterkt inspirert av Pearl Jam.
Justin Bieber var ikke født, Turboneger var et obskurt undergrunnsband som ga ut skivene sine selv og dagens sjef for VGs kommentatoravdeling var frontfigur i det strenge punkrockbandet The O-Men (som to år senere skulle skifte ut noen folk og endre navnet til Gluecifer). Og undertegnede drev fortsatt og hevet studielån mens jeg jobbet i bar.
Jobb og studielån. Det var en herlig tid. Har aldri vært rikere. På denne tiden kostet det 7.800 kroner for en fullprisbillett med fly tur/retur Tromsø-Oslo. Omregnet i dagens verdi blir det cirka 12 000 kroner. For én billett. I dag koster det cirka like mye å kjøpe et eget fly.
Av denne grunn var det sjelden man hadde råd til å reise sørover for å se konserter. Det ble stort sett til at man dro på Roskilde, så ti konserter hver dag, og kom tilbake helt kulturelt og fysisk utkjørt. Men det fantes unntak. Noen konserter måtte man dra på.
På denne tiden hadde Dagbladet og VG musikksider på tirsdager, og jeg pleide alltid å tråle gjennom annonsene fra Rockefeller. Jeg har aldri vært misunnelig på folk i Oslo. Klart de har kortere vei ut i verden, de har Storting og Vigelandsparken og alt det der. Men de har døll natur og altfor lite hav.
Likevel har jeg alltid misunt dem konserttilbudet siden åttitallet. Og i særdeleshet det jevne tilbudet som er på Rockefeller. Hver eneste tirsdag, i de nevnte annonsene, dukket det opp nye navn fra hele verden jeg hadde lyst til å se. Men jeg hadde jo aldri råd til å dra. En reise tur/retur Oslo/Fornebu kostet i beste fall 4 000 kroner, og da ville jeg ikke råd til å dra på Roskilde.
Les også: «Da Egon møtte Iggy Pop og ble ei ku»
I romjula 1993 så jeg annonsen som fikk meg til å ignorere økonomi og andre dølle voksenting. Iggy Pop skulle komme til Rockefeller i februar. Jeg tok noen telefoner til et par kjenninger og spurte om vi skulle dra i lag. Dette kunne være siste sjansen til å få se våre store helt.
Iggy var jo blitt en gammel mann, og med den livsførselen legenden hadde levd, anså vi denne konserten som noe av en drøm. Iggy. frontfiguren i The Stooges, verdens beste og farligste band noensinne. Jeg forgudet The Stooges og Iggy. Jeg gjør det fortsatt.
I sin samtid var de så drøye og så jævlig på siden av alt annet. Mens en hel verden lot seg sjokkere eller inspirere av de vågale frisyrene og det drøye moralsettet til Stones og Beatles, var The Stooges på en helt annen planet, og de var mye, mye verre. De spilte en uhyre streng avart av rock, som hørtes ut som et løpsk vogntog ut gjennom fabrikkveggene i stål- og motorbyen Detroit.
Mens Jim Morrison røra rundt på scenen og røkte pot, mens han proklamerte stupide fjolledikt til tonene av døll hippieblues, stod The Stooges og flekket tenner til fansen, med hakekors og tyskerhjelm som selvsagte elementer i sceneoutfit, mens Iggy smurte seg inn i peanøttsmør, sang at hjertet hans var fullt av napalm, at han ville knulle og være en hund, han sloss med og spydde på publikum, rullet seg i knust glass og drakk fresende, etsende og livsfarlig narkotika rett fra flaska, til tonene av låter som var så rotløse, så neddynget i seksuell amoral og total nihilisme at verden aldri har sett noe drøyere verken før eller etter.
Iggy var pøbelen Keith Richards ikke ville turt å sitte barnevakt for. Nå skulle han komme til Norge en siste gang, og dette skulle jeg faen ikke gå glipp av. Kanskje ville han spille noen The Stooges-originaler?
Jeg var så fan, og så sulten på å se denne virkelig store legenden, at jeg nok hadde dratt til verdens ende bare for å høre ham synge The Stooges-klassikeren «Down on the Street» a capella i en heis. Nå hadde han attpåtil gitt ut ei habil skive, den litt ujevne «American Caesar», med advarselskiltet «Parental warning: This is an IGGY POP record».
Herregud, jeg var så fan. Jeg er det fortsatt. Men dette var altså i en tid der Eddie Vedder, Lenny Kravitz og Anne Grete Preus ble kalt for kredible rockartister uten at det ble satt spørsmålstegn ved det. Iggy representerte derimot en del av rockhistorien jeg da følte var fullstendig utdøende. Og nå skulle han snart dø selv, gudfaren var jo bikket 40 år. Så vi dro ned, leide en leilighet via noen kjenninger, og dro inn i denne rockens storstue.
Konserten er bare et vagt minne, der jeg var rusa på så vel dritdyrt Ringnes-øl i plastglass som det faktum at jeg sto og så min største helt i levende live. Han startet med tre låter av The Stooges («Down on the Street», «Raw Power» og «T.V. Eye»), og så var det en sammenhengende parade av hits og noen låter fra sisteskiva.
Midt i settet gjorde han til og med den obskure «I'm Sick of You» (fra samarbeidet med James Williamson, mellom The Stooges og hans egen solokarriere), og avsluttet det hele med «I Wanna Be Your Dog» og den nye versjonen hans av Richard Berrys «Louie Louie».
Det var i sannhet helt uvirkelig. Der sto han. Eller, han rullet på scenegulvet, stagedivet, voldtok et par forsterkere og monitorer og slo seg til blods med mikrofonen. Og der sto jeg. Fjetret og positivt sjokkskadd.
Etter konserten ville jeg ha Iggy til å signere «Lust For Life»-skiva, jeg hadde tatt med meg med fly over polarsirkelen. Husker en lang, animert krangel med et berg av en sikkerhetsvakt, og da han endelig skjønte at jeg overhodet ikke var interessert i å møte Iggy, men bare ville ha ham til å skrive «To Blå Rock Café» og signere, ga han etter for maset og gikk inn backstage med skiva.
Den store mannen ble myk og blid da han hørte jeg hadde reist 1 800 kilometer – én vei – utelukkende for å se Iggy. Så kom vakten tilbake. Iggy hadde klusset på coveret og tegnet fippskjegg på seg selv. Jeg har sjekket signaturen i ettertid, det kunne jo vært vakten som hadde kladdet på skiva.
Men det var ekte. Iggy var ikke død. Han var den mest levende artisten jeg hadde sett, og den signerte skiva henger i glass og ramme i baren på Blårock den dag i dag.
Senere har jeg sett Iggy et tosifret antall ganger. Også med et gjenforent The Stooges. Men denne første gangen på Rockefeller overgår det aller meste jeg har sett og opplevd. Det var verdt hver krone.
Hilsen,
- Egon Holstad (43 år, snart død).