En sitter og ser på gamle opptak av rock’n’roll-musikkens pionerer i dag, og tenker på hvordan de må ha slått sin samtid.
Chuck Berry (1926–2017) virker vel grei nok, egentlig, i hvert fall inntil verden fikk innsyn i det høyst problematiske privatlivet hans. Han var en svart mann som kunne snakke for seg – en popsatiriker. Mange følte seg sikkert truet bare av dét.
Jerry Lee Lewis (1935-) har også sine svin på skogen, og ble avslørt allerede i mai 1958, da det ble klart at hans tredje kone var hans kusine, og dessuten 13 år gammel. Han virket forrykt og farlig, knuget av religiøs angst – en slik «white trash»-sørstatsvillmann som gode samfunnsborgere overhodet ikke vil ønske å vite av.
Elvis Presley (1935–1977) var på sin side en høflig ung mann, som elsket sin mor og egentlig ønsket å synge smektende ballader. Hoftebevegelsene hans satt, som vi vet, støkk i en nasjon som ble grunnlagt av puritanere. Men han var så smellvakker, så cool, så til de grader en ny type menneske, at han også fra-livet-og-opp må ha skapt splid i amerikanske kjernefamilier:
Sønnen i huset ville være ham. Datteren ville ha ham. Mor i huset ville også ha ham, når hun tenkte seg om. Far, som hadde vært i krigen, enten 2. verdenskrig eller Korea, syntes forståelig nok at dette var en smule bittert.
Ingen ble vel spesielt redde av Carl Perkins, Bill Haley, Fats Domino eller Roy Orbison, vil jeg tro. Eller den unge Johnny Cash, for den saks skyld.
Den mest outrageous flamboyante, mest fra-en-annen-planet fremmede og revolusjonerende typen blant disse? Ingen tvil: Det var Richard «Little Richard» Wayne Penniman (5. desember 1932–9. mai 2020) fra Macon, Georgia, de tusen små kirkers land.
En bifil påfugl av en svart mann, som snakket i sentralstimulerte rim og regler, som hadde en tynn hallik-bart, brukte sminke og rosa og lilla kvinneklær, som skrek som en «stukken gris» (som bestemor ville ha sagt) og som lagde den villeste, mest «dyriske» og skranglete rock’n’roll-musikken som 1950-tallet kunne by på.
Med nonsensetekster, hamrende pianospill, ved Penniman selv; skjærende, spjærende saksofoner (Lee Allen) og jungeltromming (Earl Palmer) som høres ut som et blikktak som kollapser.
Les også: For en fest av et band – For en fest av ei skive
Hvis rock’n’roll skal vurderes på en spetakkel-skala, er det ingen over og ingen ved siden. Richards musikk er, som filmregissøren John Waters påpekte i et intervju med Rolling Stone nylig, pur punkrock. Farlig, så godt som forbudt, musikk.
Artisten kom rett fra den dypeste undergrunnen, fra homoklubbene og drag-cabaretene – jeg minner igjen om at vi nå snakker om de amerikanske sørstatene på 1950-tallet – og jeg tenker ofte at det er et under at han ikke ble drept, likvidert av en rabiat idiot fra KKK.
Det er i så måte tilfredsstillende å konstatere at Richard Penniman – som ble kastet ut hjemmefra allerede i 13-årsalderen, fordi faren mistenkte at han hadde homofile tilbøyeligheter – ble 87 år gammel, og fortjent fetert.
Platene han spilte inn for Specialty-etiketten i årene 1955-1958, er i mine ører de fra den helt tidlige rock’n’rollen som har tålt tidens tann aller best, simpelthen i kraft av å være de hardest rockende. «Rip It Up», «Slippin’ And Slidin’», «The Girl Can’t Help It», «Keep A-Knockin», «Kansas City» og «Ooh! My Soul» – for å nevne noen av mine personlige favoritter – er fremdeles definisjoner så gode som noen på den mest ytterliggående vitalitet.
Undertegnede synes ofte at «hvem inspirerte hvem til å gjøre hva»-leken blir tørr, akademisk og en smule meningsløs: Stor musikk hviler i seg selv, og trenger ikke rettferdiggjøre sin eksistens utover det.
Dette sagt, så inspirerte Little Richard absolutt alle i bølgen(e) som kom etter ham. I Bob Dylans årbok fra high school skrev han at ambisjonen hans var å «join Little Richard». Den første sangen Paul McCartney spilte for John Lennon, var «Long Tall Sally» (begge drømte om å synge/skrike som Penniman, og begge kom forbausende nære).
David Bowie anså Little Richard for å være «Gud». Det er da også vanskelig å forestille seg Bowies androgyne, seksuelt ambivalente Ziggy Stardust-figur uten Little Richards foregangsmannsinnsats på feltet. Little Richard var – som Bowie – ikke bare en musikalsk pioner, men sannelig en seksuell frigjører også.
Så skal det sies at komet-delen av Little Richards karriere var kort. 1955-1959, om vi er sjenerøse. Penniman, som vokste opp i pinsemenigheten, og slet under det samme religiøse åket som Jerry Lee, fikk en «visjon» på slutten av 1950-tallet, og bestemte seg for å legge opp som rocker og vie seg til Gud.
Han snek seg så smått tilbake i manesjen utpå 1960-tallet, oppildnet av «den britiske invasjonen». Det finnes gode plater fra denne tiden; ikke minst den suverene post-comeback klassikeren jeg skal nevne til sist i dette minneordet.
Les også: Anmeldelse: Burde få de fleste til å savne mørketiden
Tidlig på 1970-tallet gjorde artisten et siste alvorlig reetableringsforsøk med tre album på det da hippe Reprise Records. De er bra, men fungerte ikke i markedet. Little Richard ble en «oldies act». Det ble aldri noen Vegas (Elvis)- eller Nashville (Lee Lewis)-epoke på ham. Ingen kanonisering à la Johnny Cash’ siste år heller.
Jeg har, til min sorg, ingen nær-Little Richard opplevelser å by på. Det var meningen at han skulle spille på Sentrum Scene i Oslo i november 2008. Jeg hadde billett, men konserten ble avlyst grunnet sykdom. I årene som gikk, og frem til forrige lørdag, hørte vi lite eller ingenting fra fyren.
Som et plaster på såret la jeg og min venn Tor Milde (og Per L.) ut på en aldri så liten Little Richard-safari da vi var i Macon, Georgia i juni året etter (malapropos: det var der vi hørte at Michael Jackson var død, kommer jeg på nå).
Vi besøkte artistens barndomshjem, og kunne med tilfredshet notere at dette var farget rosa – den tidlige rock’n’rollens kontroversielle signaturfarge (noe av det mest banebrytende Elvis gjorde, var å gå med rosa sokker). Tre nesten helt like rom, svært beskjedne. (Richard var det tredje av i alt tolv – 12 – barn.)
Etter å ha forsikret seg om at vi ikke var politiet, fortalte den nåværende eieren oss at Penniman hadde vært tilbake på åstedet et par år tidligere, og nøyd seg med å sitte i en limousin parkert på utsiden. Han hadde ikke spurt om å få komme inn.
Vi var innom Pennimans kirke fra oppveksten, der Milde agerte pastor bak prekestolen. Vi besøkte endog Greyhound-busstasjonen der den unge Little Richard jobbet som plongeur – fin fransk for oppvasker – før platekarrieren tok av.
Mitt sterkeste personlige Little Richard-minne vil dog for alltid være det følgende.
En av de nærmeste, beste og morsomste vennene jeg har hatt i dette livet, CBJ, valgte å sjekke ut for rundt fire og et halvt år siden. CBJ likte musikk som var enten dyp eller ekstatisk, eller helst begge deler – fra deltablues til Spiritualized. Vi to hadde brukt mye tid sammen, primært på forsofne nachspiel, til å se på gamle TV-intervjuer med Little Richard på VHS (sekvensene fra Chuck Berry-konsertfilmen «Hail! Hail! Rock’n’roll», fra 1987, var favoritter, enda så korte de var).
Min venn hadde noen år i forveien forberedt sitt testamente, komplett med en playlist bestående av tre musikkstykker. Slik hadde det seg at jeg, og alle andre som var til stede denne smertefulle, sure novemberdagen, kunne gå ut av kirken akkompagnert av det tredje og siste ønsket hans, seremoniens – for å si det med franskmennene nok en gang – pièce de résistance:
Little Richards udødelige «Bama Lama, Bama Loo» (1964) på svært høyt volum, smellende mellom de kalde steinveggene og oppunder det høye taket.
Ved å velge denne låten, dette salige skrammelet, gjorde han oss en siste tjeneste. Det var forløsende. Jeg måtte smile litt, og jeg var ikke den eneste, på det som ellers var en nitrist dag.
Så mye kraft var det i Little Richards musikk.