Musikkommentaren

Det var gøy så lenge det varte

Om livet, og ei svunnen tid, i en platebutikk.
Zoe Kravitz spiller platebutikkeieren Robyn «Rob» Brooks, i en ny TV-serie basert på Nick Hornbys roman «High Fidelity». 

Zoe Kravitz spiller platebutikkeieren Robyn «Rob» Brooks, i en ny TV-serie basert på Nick Hornbys roman «High Fidelity». 

Nick Hornbys verdenskjente debutroman er en av de mest skjellsettende leseropplevelsene jeg har hatt. Den er selvsagt ikke der oppe med de store kanonene, og selv om Hornby har levert flere glitrende bøker etter denne, vil han neppe bli stående på pallen den dagen litteraturhistorien skal oppsummeres og vinnerne kåres.

Mon det, og det driter jeg også i. Faktum er, uansett, at debutromanen (den selvbiografiske «Fever Pitch» kom et par år tidligere) etterlot meg i en pøl av latter, tårer, aha-opplevelser og skam. Fryktelig mye skam. Gud, som jeg skammet meg.

Jeg tror jeg leste den to, tre år etter den ble sluppet på engelsk, en gang på andre halvdel av nittitallet, en periode av livet der man på mange måter levde ganske så skamløst, altså at jeg var i mine formative tjueår.

Og som folk flest i tjueårene var alle andre enten for barnslige og dumme eller for gamle og dølle. Vi eide verden, hadde nesene i været, ruset oss (i mitt tilfelle uhorvelig mye alkohol og sigaretter) og følte vi var udødelige, noe de fleste av dem som befinner seg i tjueårene er. «High Fidelity» fikk meg delvis ned på bakken. For jeg følte meg både avslørt, parodiert og uthengt, og jeg vekselvis lo og gråt med og av meg selv.

Handlingen i boka er lagt til ei platesjappe i Øst-London, og arenaen var lett å identifisere seg med, siden jeg selv jobbet, og mer eller mindre bodde, i ei platesjappe på vestsida av Storgata i Tromsø. Det må ha vært noen universelle mekanismer i kraft her, for jeg kjente meg pinlig mye igjen i skildringene fra Hornbys penn.

Scene på scene i boka, som åpenbart er skrevet for å frembringe latter hos leseren, og som er hylende morsomme, føltes ekkelt selvopplevde, og der man, proporsjonalt med antall bekreftende nikk, ble tiltagende flau.

Jeg husker blant annet å ekspedere en kunde som ville selge meg alle Neil Young-skivene sine på vinyl. Skivene var strøkne, og samlingen inkluderte blant flere utgåtte og svært sjeldne LP-er av rocklegenden, deriblant «On the Beach», Den Hellige Gral blant samlere, mesterverket fra 1974 som aldri hadde kommet på CD.

Han kunne «ta noen CD-er i bytte», som han naivt foreslo. Jeg ville tjent flere tusen på det totale kjøpet og påfølgende videresalget. I stedet fikk han ei skyllebøtte om det å selge arvesølvet, hva hans barnebarn kom til å si etc. Og til slutt dro han på Hi Fi-klubben og kjøpte seg platespiller. Jeg tjente null. Noen år etter la jeg og mine medsammensvorne ned bedriften. Dte var sikkert like greit.

I boka er det en lignende historie. Kjente rødmen stige som oppbyggingen i «Stairway to Heaven».

Livet i en platebutikk er en skrudd kombo av gutte/jentedrøm, nerderier og en liten dæsj business, helst med et lite overskudd i bunn, men mest sannsynlig en evig og nervøs og vaklende linedans mellom røde og blå tall. Mest av det første. Minst av det siste.

Det er dette Nick Hornby så eminent skildrer, der forholdet til det motsatte kjønn er den underliggende og bærende tematikken som gjorde at boka ble den velfortjente suksessen den ble. Hadde det bare handlet om livet i ei platesjappe, ville den appellert primært til forsofne gubber med hjernene tettpakket av mer eller mindre uvesentlig nerdeinformasjon (det er heldigvis/dessverre hovedsakelig menn som er slik) over 40, samt gutter i tjueåra som kommer til å bli forsofne gubber med hjernene tettpakket av mer eller mindre uvesentlig nerdeinformasjon.

Da boka til Hornby kom, var det i en slags sen-gullalder for platesalg. CD-mediet hadde etablert seg for fullt, og folk kjøpte ny musikk i tillegg til den musikken de allerede hadde kjøpt både én og to ganger før. Det var lett å identifisere med gjengen i Øst-London, hvordan de nerdete satte sammen samlekassetter (som senere ble samle-CD-er) for å sjekke opp potensielle kjærester osv. Og, ikke minst, alle listene.

Topp fem beste skiver med beste førstelåt på side B.

Topp fem beste kvinnelige bassister

Topp fem mest skuffende oppfølger

Topp fem mest oppskrytte gitarister

Topp fem beste låter som handler om ei elv

Topp fem beste band som ikke begynner med The

Topp fem verste omslag

Topp fem beste B-side på en singel

Topp fem mest irriterende låter av band som man ellers liker

Og den verste av dem alle: Topp fem beste plater noensinne utgitt.

Liste, på liste, på liste. Alle med dynamisk fasit, som endrer seg etter hvert som livet tar nye vendinger og endrer form, parallelt med at den musikalske horisonten utvides av nyervervede musikkopplevelser fra gamle skiver man ikke har hørt før, samt nye skiver med ny musikk.

Da filmatiseringen kom i 2000, med en veldig kul John Cusack i hovedrollen (og en ditto masete Jack Black i en av de mannlige birollene), ble innholdet i romanen mer uttynnet, også fordi verden hadde forandret seg. At handlingen var lagt til Chicago var ikke noe problem, den kunne jo minst like gjerne vært lagt til Tromsø, Bergen eller Madrid. Men mens man i boka diskuterer om det er mulig å ha en kjæreste som liker Simple Minds, lar det seg ikke overføre til Belle and Sebastian i 2000.

Folks smak hadde blitt mer fragmentert. Det var mindre «feil» og «rett» musikk, færre guilty pleasures. Mindre skam og et bredere konsum. Musikkinnsikt og steile fronter var en mindre verdifull valuta. Undergrunn og mainstream smeltet sammen. Kjedebutikkene pumpet ut såkalt «kredmusikk» til innbruddspris, sammen med Absolute Visvas vol. 29, «Koserock», «Love Song Collection» og «Tande Ps grillfavoritter».

Det var sikkert bra for verden, men kjedeligere for nerdene. Derfor treffer også filmen dårligere enn boka, fordi den opererer i en annen tidsånd.

Nå er den spilt inn på nytt, som TV-serie, og med Zoe Kravitz som butikkeieren Robyn «Rob» Brooks. Samlekassetter er erstattet av strømmespillelister, og hun jobber i ei sjappe med hele tre ansatte, der det nesten ikke er kunder, men der nøye utvalgte plateomslag sveiper i bakgrunnen, og med et soundtrack som noen med ehhh … «peiling» har satt sammen.

Plutselig virker det hele ganske fjernt, et univers som angår så få av oss. Vinyl har dessuten blitt noe smått elitistisk, og iallfall mer enn det var. Ny vinyl har blitt sinnssykt dyrt. Brukt vinyl har blitt sinnssykt dyrt. Å trykke vinyl har blitt sinnssykt dyrt. Å kjøpe den enda dyrere. Ei ny plate i ordinær pressing koster fort 400 spenn.

Vinyl har blitt den rike middelklassens, kulturnerdenes og de godt bemidledes feinschmeckeres siste utpost, og jeg er selvsagt, det er viktig å påpeke, en grell representant for hele sulamitten. Record Store Day, ment for å hylle små selskap og butikker, har blitt en fordyrende drittgreie med svindyre repressinger av skiver gitt ut tusen ganger før, begrensede og kjipe liveskiver med dårlig lyd og singler med alternative outtakes.

Noe av sjarmen har så avgjort forsvunnet på veien, selv om den slags ofte kan tilskrives alderdomserodering og et fåfengt forsøk på å klamre seg til enes egen ungdom, og de «verdiene» man da vektla tungt og ønsker at fortsatt skal være gjeldende.

Og gud hjelpe meg så mye kjedeligere det skal bli å lese bøkene om strømming, der alle liker alt, og der det er like greit å digge Billy Joel som det er å digge Billy Bragg. Som det ikke er.

Vi som fikk oppleve gullalderen bør uansett føle oss privilegerte. Og, når noen avslører oss, temmelig flaue. Men det var faen så gøy da det sto på som verst. Uansett hvor latterlig det enn måtte virke fra utsiden. Æresord.

PS: Tidenes beste album er, har alltid vært, og kommer alltid til å bli «Fun House» av The Stooges. Om en knapp måned er det 50 år siden den kom ut. Hilsen Egon (48), forhenværende og selvbestaltet rock'n'roll-dealer.