Musikkommentaren

Abid - jeg har en hane å plukke med deg

Den dagen jeg lytter til Klassekampen og blir kulturminister.
NOEN MÅ GÅ: Og dette er én av disse NOEN.  
        
            (Foto: Terje Pedersen/Scanpix)

NOEN MÅ GÅ: Og dette er én av disse NOEN.   Foto: Terje Pedersen/Scanpix

Mandag denne uken skrev musikkommentator Julie Forchhammer en fremtidsodyssé for hvordan festivalsommeren 2021 vil se ut, post korona. Hun kunne umulig vite hva hun satte i gang.

For hennes profetiske antagelser satte, blant mye annet, undertegnede i kulturministerstolen, et tankespinn som har vokst seg så stort at det ikke lenger er plass inni det store hodet mitt (jeg bruker 4XL i hjelm og er borderline vannhode, og ville vært en glattbarbert sirkusattraksjon for 100 år siden). Tankene mine må derfor luftes til dere, til folket. Lette på trykket, si.

For det har vært press og forventninger etter at ideen ble presentert i Klassekampen, dette revolusjonære tidsskriftet etablerte institusjoner alltid bør være på vakt for. Når de sier hopp, hopper man. Eller løper livredd bort fra åstedet. Derfor har jeg tatt et raskt blikk i krystallkula, og kan herved presentere et Kultur-Norge, slik det vil komme til å se ut med Selveste Meg som øverste sjef.

Det første som må tas tak i er selve den konstitusjonelle modellen. Monarkiet er som kjent en fordyrende, fordums bremsekloss, men siden det fortsatt er flertall for denne avleggse modellen i folket, skal jeg respektere den, man er jo ikke kjip. Den trenger bare noen små justeringer.

Kong Harald og barndomskjæresten er allerede der på lånt tid, og er for lengst klare for å tre av til fordel for arvingen deres, kronprins Haakon (også kjent som «Johnny fra Stovner», i rockkretser kjent som «Johnny fra Stoner»). Johnny fra Stoner – som jeg personlig husker godt fra tiden der han slet ned dørstokkene og pissoaret på Blårock i perioden han tjenestegjorde i Marinen – er gal etter rock, særlig stonerrock, og kona hans ble sågar sjekka opp på en festival for rytmisk musikk.

Han skjønner hva dette dreier seg om, og vil dermed innse alvoret, og det rockmessig fullstendig gale, i at han er konge, og vil derfor godta min ordre om å abdisere, bli borgerskapets utakknemlige sønn som tråkket i salaten og knuste mammas drøm, og la den rettmessige kongen av rock, Michael Krohn, flytte inn på slottet.

Kongehuset i Norge har hittil vært altfor folkelig, så her tar vi kongehuset tilbake til der det burde være. Michael gis en stor og fin hermelinpels, ei diger krone og får spankulere fritt rundt mens han pumper ut misantropiske og apokalyptiske enderim til folket. «Maskiner i Nirvana» blir ny nasjonalsang.

Undertegnede vil stå for innsettelsen, med masse pomp og prakt og et superband som består av Biff Malibu, Happy Tom, Hedvig Mollestad, Dag Vagle, Morten Mormone, Paal Flaata, Torgeir Waldemar, Anne Lise Frøkedal, Krisvaag, Zugly, Kjetil Nernes, Kjartan Kristiansen, Claudia Scott og Ivar Nikolaisen.

Steinar Vikan blir selvsagt manager, med konstitusjonell rett til å drepe, om så i heimbrentfylla. Skal man få frem vakre blomster, må det lukes ugress i bedet. Vikan som statsfinansiert og bevæpnet, kulturell gartner vil gjøre vei i vellinga. Han får lønna betalt av den helt ufortjente lønna Helge Lund har snyltet til seg fra folket, som undertegnede truer ham til å betale tilbake. Til Steinar.

Christer Falck tvinges til å være arrangør for det hele, og helt slutte med å arrangere akustiske koronerullingsgreier, som var en bra greie, men som vi rett og slett ikke orker mer av nå. Samtlige konserter skal spilles med dobbelt så mye strøm som er nødvendig, og dette gjøres enkelt ved at all strøm fra samtlige vindmøllefabrikker (som over natta forbys å bære det misvisende ordet «park») utelukkende skal gå rett inn i seriekoblede Fender- og Marshall-forsterkere kjøpt inn av staten. Alle vindmøller re-designes som gigantiske, svarte oppnedkors. Christer er en som får ting gjort, så dette fikser han lett. Også han må drikke heimbrent. Vi forventer helt tipp topp og lojal stemning i leiren.

Superbandet vil overhodet ikke få «hjelp» fra Kringkastingsorkesteret (KORK). KORK nektes nemlig all tilgang til populærkultur, og settes i karantene i 20 år, som ren straff for den elendige TV-dekningen rikskringkasteren har hatt av norsk populærmusikk de siste årene. Ethvert idiotisk TV-program som har musikk som konkurranse lyses i bann, og alle programlederne gis buksevann, får knallhard kokos av Ottar Big Hand Johansen, og må gå med klovnenese i to skuddår.

I samme sveip erstattes Anne Lindmo av Kristin Winsents, som gis kunstnerlønn og får flytte inn på Skaugum sammen med medprogramleder Åge Aleksandersen, der fremtidige program tas opp. Det blir strengt forbudt å lage underholdning på TV uten at det er minst 75 prosent musikalsk innhold, der artistene også får intelligente spørsmål om musikk.

Det blir i samme pennestrøk innført lovens strengeste straff for artister som lanserer plater ved å snakke om «den vonde tiden». «Den vonde tiden» som begrep fases også ut av det norske språk. Alle kvinnelige artister uten etternavn straffes med å måtte opptre med sju dobbeltnavn på de neste 180 digitale singlene sine. Aune Sand får bestemme hvilke navn.

Stein Torleif Bjella, Erlend Ropstad, Livio Aiello, Håvard Stangnes, Sivert Høyem, Bent Sæther, Kristopher Schau, Ollis, Rolf Ynge Uggen og Øyvind Holm gis kunstnerlønn og får selv plukke seg ut et offentlig bygg de har lyst til å bo gratis i. Snah i Motorpsycho får også samme tilbud, men bare om han bytter tilbake til å hete Hans Magnus, som han heter. Ravi må også bytte tilbake til Ivar, som han heter. Han får derimot ingenting.

Eneste fredede bygg i denne prosessen er Oslo Plaza, som bygges om, redesignes og lages dobbelt så høy, utformet som en 250 meter høy og naturtro etterligning av Erik Bye. Her vil alle turnerende musikere og sjøkvinner og -menn alltid få bo gratis, med gratis børst og mat.

Olav Thon må betale det, som en tvungen takk til alle turnerende band som har bodd på hotellene hans opp gjennom årene, som har betalt blodpris for rommene hans, samt kjipe minibarregninger og stive bøter for røyking på rommene. På grunn av det kraftige innhogget dette vil være i budsjettene hans, vil han også måtte revurdere sine rause valgkampstøtte til Frp.

Statuene og bystene av gamle sulliker landet rundt rives ned, hugges opp og støpes om og erstattes av monumentalt brutale reisverk av noen nye statuer, som rettmessig skal minne oss om genialiteten og de livsviktige, kulturelle bidragene til landet fra heidersmenn som Robert Burås, Morten Høyning, Sverre Kjelsberg, Joachim Nielsen, Willy B, Rune Annaniassen, Bruno Hovden, Henry Johnsen, St. Thomas, Per Bergersen og Terje Nilsen.

Det dypt savnede «Morgenkåseriet» på NRK gjeninnføres i alle radiokanaler, der Jørgen Nordeng, Gylve Fenris Nagell, Dag Sørås, Gry Jannicke Jarlum, Lars Lønning, Kjell Askildsen og Egil Hegerberg deler på oppdraget om å berike våre liv med sine verbale begavelser, hver eneste ukedag, hele året.

Torsdag, fredag og lørdag før de endog gjøre det i beruset tilstand, med Satyricons Sigurd Wongraven som smilende lakei og øl-sommelier, som utelukkende serverer dem boks- og flaskeøl servert rett fra boksen og flaska. Ingen glass. Ingen lukting. Bare ren og skjær flat drikking. Wongraven vil dermed også få muligheten til å bevise at det er helt topp å være på turné med Satyricon.

Hva angår øl, på generelt nivå, blir Mack Bayer den eneste ølsort som blir tilgjengelig i hele landet. Alt smakløst englepiss laget av bryggerier eid av korrupte, danske industrigiganter, samt hipsterøl som smaker såpe og myr, forbys med umiddelbar virkning, og de sørgelige restene av alskens IPA, pale ale, surøl og øl med diverse frukt og krydder samles inn i konvoier av tankbiler og kjøres til Steinkjer, der det overleveres bransjevetaran Svein Bjørge, som vil bruke det som sats til et mer edelt brygg av trøndersk herkomst.

All korpsmusikk forbys. Korpsentusiaster er nemlig så sure, så humørløse, så hårsåre og så livredde for sin egen eksistens at de – aller mest for deres egen del – må fris fra sine egne smerter, ved å legge hele det atonale katzenjammeret ned. De minst gjenstridige gis statsstipend for kulturell omskolering til bedre toner, mens alt av messingblåsere samles inn i et tvunget messingblåseramnesti, smeltes sammen og blir grunnlaget for åtte helt enorme messingstatuer – av undertegnede – som plasseres på torgene i landets åtte største byer.

Fremtidige generasjoner av barn og ungdom vil for evig ettertid legge krans på grava mi hver 17. mai og takke meg med tolv timers pur stillhet. I Bergen vil barn frigjort fra buekorpsets klamme favn synge en selvkomponert Egon-hyllest, akkompagnert av et gjenforent The Tranceplants, med masse rulle-R-er, mens de går i livsbejaende utakt og nyter friheten.

Dette vil også kommende slekter ha stor glede av. Det vil derfor legges til rette for utdeling av bønnetepper, salgsboder med diverse Egon-merch og store plakater og bannere av undertegnede, over hele landet, godt egnet for heising i flaggstenger og heldekorering av offentlige bygninger.

Finansieringen av alt, i den grad det skulle bekymre fotfolket, tas fra toppidretten, norsk opera (Operahuset blir øvings- og konsertlokale for alle under 18 som vil spille rock eller beslektet musikk) og ved å innkreve Bjarne Brøndbo og Bjørn Dæhlie for formuesskatt.

Til slutt vil de giljotinene Norge bestilte fra Frankrike i 1876 bli pusset opp og rullet ut i gatene igjen. De ble som kjent aldri tatt i bruk, men i Frankrike brukte de dem helt til i 1977, altså lenge etter punkens inntog, og da kan ikke vi være noe dårligere. Knivbladet i giljotinen erstattes av den tynneste E-strengen på Poison Ivys Gretch-gitar, innkjøpt med midler fra Oljefondet.

Ikke at jeg nødvendigvis vil henrette alle jeg er uenig i, men den preventive, kulturelle effekten det vil gi at hele kultursektoren er dritredd for å bli halshugget av rock’n’roll, er rett og slett for besnærende til å la være. Tenk bare på det som atomvåpen, om det virker skremmende. Jeg vil jo helst slippe å bruke, enn si true med det. Men jeg kan hvis jeg vil. Og jeg sitter på utløserknappen.

De ideologiske forbildene redaksjonen i Klassekampen fortsatt har våte drømmer om, vil se svært overbærende på en slik praksis.

Høres ut som en knallgod idé, dette, ikke sant? Så takk til Julie Forchhammer og Klassekampen (Julie blir analogiseringsminister, der avdigitalisering av musikk er første og viktigste jobb. Fra og med nå vil musikk kun bli mulig å høre avspilt på vinyl, aller helst på sjutommere).

Så back off, Abid Raja. There’s a new guy in town. Very, very, sad, tremendously sad, at du og dine forgjengere ikke skjøttet jobben bra nok. Men nå tar jeg over. Nå blir det bra.

Egon, Den første, mitt ord er lov. I will make rock'n'roll great again.