Kommentaren

Jeg er så glad hver krenke-kveld

Det lakker ufortrødent mot jul, og det er på tide å trekke noen gamle tradisjoner opp av hatten.
 
        
            (Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

Den ene er å bli krenka på vegne av alt som kan minne om tegn til forandring av vår egen og tradisjonelle måte å feire jul på. Det amerikanske «war on christmas»-raseriet er for lengst importert til Norge i lag med Santa Claus, Rudolf og Donald Duck.

Derfor har det de siste årene ramlet jevnt inn med indignert sutring om retten til å spise svinekjøtt, drikke akevitt og synge julesanger med religiøst innhold importert fra Midtøsten, som om det er noe vi ikke kan.

Og prøv bare ikke å kalle jula for vinterfest! Da blir det månelyst i de normalt stille grender. Fraværet av noe å bli krenket av er enhver kulturkrigers kryptonitt, så det gjelder å finne noe, og leter man godt er det nok krenk til alle.

Jeg er ikke bedre selv. Da det denne uka ble kjent at The Pogues-klassikeren «Fairytale of New York», i en haug av kåringer kronet til tidenes beste julesang, har blitt gjenstand for sensur, kjente jeg det rykket i raserimusklene. Det er særlig bruken av ordet «faggot» (soper) som igjen vekker harme (den har skapt harme før også), og derfor har BBC bestemt seg for å moderere låten når den spilles på deres plattformer.

 

Trist og dust, synes Hvit Heteroseksuell Mann, født i 1971.

Jeg merker at dette gjorde meg genuint forbanna, på en litt barnslig og forutsigbar måte. Jeg er så gammel at jeg husker NRK og Norge som et land der sensur mot spesielt bannskap og seksualitet (og vold på film) var mer vanlig enn uvanlig. Det hjalp ikke engang at det var satt i kontekst. Derfor ble singelen «Dra te’ Hælvete» (1981) av Beranek forbudt på radio og til og med forbudt å spille i langfriminuttet på skolen der jeg gikk, det relativt språk- og tabuordrike Nordland. Det var helt sykt. Jeg ble sint da og jeg blir en blanding av lattermild og sint den dag i dag.

 

Det var særlig ungdom (som jeg da var – sukk) og den politiske venstresiden som hevet sverdet og kjempet mot dette idiotiske og overtandre mølet som særlig NRK, som forvaltet et kringkastingsmonopol det er vanskelig å skjønne i dag, praktiserte. At Beranek skrev en låt, hvis budskap var at narkotika er skikkelig dumt og farlig, hjalp ikke engang. Han bannet jo! Snerpete tullinger.

The Pogues-låten er løftet fra mesterverket «If I Should Fall From Grace With God» som kom i 1988. Det kjennes ikke lenge siden, men 32 år er en hel del, ikke minst når det kommer til musikk. I 1988 var vi like langt unna 2020 som vi var 1956, året da rock’n’roll på sett og vis ble skapt med den ikoniske debuten til Elvis Presley.

 

På den tiden, fra ‘56 til ‘88 var det mye som hadde endret seg, også i hvordan man opptrådte i det offentlige ordskiftet. I 1988 var det bare 26 år siden Aftenposten laget et helsidesoppslag, med bilde, der de dekket Nord-Norgebanens første ankomst til Bodø med overskriften «Første persontog til og fra Bodø i dag – neger var med». Oppslaget har, med rette, blitt en ufrivillig klassiker.

 

I 1988 var vi altså nærmere dette enn vår egen samtid. Så det er ikke gitt at alt som ble laget av tekster funker like bra 32 år etter. Og mens jeg hytter med neven og skriker etter retten etter å rope «faggot!» i en engelsk julesang, tar jeg samtidig berettiget avstand fra «soper»-ordet på norske fotballbaner.

Så det er ikke bare enkelt, dette. Den vesentlige forskjellen her, er dog at «soper»-utbruddet i en fotballkamp i år ble brukt som et bevisst nedlatende ord, og som er helt uakseptabelt i 2020, mens MacGowans bruk av ordet er lagt i munnen på en kjip karakter, og ikke er ment nedlatende mot en minoritet. Så kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette er verdt ta til gatene og kjempe for, og om det er en kamp som tjener saken eller ikke. Jeg tillater meg, med rolig innestemme, å tvile.

Det er dernest lett å være forulempet i ytringsfrihetens navn (la oss understreke at ovennevnte julesang ikke er forbudt eller sensurert hos NRK, de har skjerpet seg siden åttitallet) når man uansett ikke ville blitt støtt selv. Og det leder til at man alltid bør stille seg spørsmålet hvem det er som eier problemet, og det er som regel adressaten.

Derfor er ikke ordet «neger» gangbar mynt i 2020, selv om det var det lenge etter jeg selv hadde passert myndighetsalder. «Jeg tror dosen ville blitt for stor med en neger som hadde oppført seg som Ari Behn», sa Erna Solberg så sent som i 2002, så det er seige prosesser vi har med å gjøre.

Og flertallet av dem som ønsker å fjerne den såkalte rasismeparagrafen i Norge er for det meste kritthvite, etniske nordmenn over fylte 50, og plassert langt til høyre i det politiske landskapet. Her er det heller ikke unormalt å bli krenket av media (gjerne fulgt opp med boikott) eller å mene at en svensk sekstenåring truer økonomien i verdens rikeste land.

Likevel er det akkurat som det lettkrenkede tankesettet er i ferd med å smøre seg fint ut på begge yttersidene av det politiske landskapet. Krenking har blitt et slags åndelig hypokondri man også skal vokte seg for å kjenne for hardt på. Det kan hende at man av og til profitterer på å puste med magen, ta en imaginær antikrenkepille og la det passere. At det tjener saken å vente i to sekunder før man går inn i sosiale medier og raser og tordner.

Selv velger jeg derfor å stå frem som et godt eksempel, ved å love å la være å påpeke hvor krenket jeg egentlig føler meg som The Pogues-fan når jeg hører Halvdan Sivertsens oversatte radbrekking av «Fairytale of New York». Man er da, tross alt, raus nå når jula nærmer seg.