Tirsdagens «Debatten» var i så måte harakiri for åpen scene av statskanalen. Et selvpåført dolkestøt i beste sendetid.
««Debatten»», i doble anførselstegn, tirsdag startet med at programleder Fredrik Solvang og Dagbladets kokk og matredaktør diskuterte hvordan et pannebånd fra en MGP-finalist skulle tilberedes, for å spises. Bakteppet var at Dagbladets musikkjournalist Anders Grønneberg hadde lovet å spise pannebåndet til artisten Tix om sistnevnte vant den norske MGP-finalen.
Nå hadde ulykken skjedd og pannebåndet skulle fortæres. Det hele var attpåtil gjennomtenkt. Så, etter en intern utlegning om prosessen frem til valget av matrett, kunne altså matredaktøren fortelle Solvang at de hadde landet på retten «pannestekt pannebånd i pannekaker, under en pann(e)demi» (hoho, dere tok den?).
– Aaaaaaaaa, utbrøt Solvang sånn passe spontant og begeistret. Dette blir gøy, liksom. Nå skulle vi få høre og se litt av vinnerbidraget, mens vi ble lovet at kokken skulle komme sterkere tilbake senere i sendingen. Heng med, folkens! Heng med!
Lista var lagt. Snart skulle vi få debatt om musikkjournalistikk, med nogo attåt. De tre påfølgende kvarterene er noe av det mest surrealistiske jeg har sett på lenge, og hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg vært tilbøyelig til å tro at den nye rusreformen var vedtatt og allerede hadde rukket å gå fryktelig, fryktelig galt.
For nye seere: Utgangspunktet for hele det bisarre sirkuset var at Anders Grønneberg hadde gitt Tix terningkast 1 for vinnerlåten av årets MGP. En gammel og utbrukt «fluer og dritt»-metafor hadde blitt brukt. Den forhenværende musikeren (som under sendingen innstendig ber om å bli husket som ex-medlem av CC Cowboys) og kulturskribenten pleier å tre inn i den offentlige kulturmanesjen hvert år på denne tiden, og utelukkende som følge av at han, uten unntak, går over streken i noen av sine låt-for-låt-liveanmeldelser av diverse MGP-bidrag, i regi av Dagbladet.
Disse «anmeldelsene» skrives live, mens sangene fremføres, og legges så fortløpende ut på nett før en redaktør har lest gjennom det, og de er således knakende gode argument for en påminnelse av hva konseptet redaktørstyrte medier faktisk er. I stedet må Anders Grønnebergs redaktør gå ut og forsvare ham hver gang det nærmer seg vår. Nå hadde internkontrollen havnet i offentligheten.
Dagen før hadde han vært og debattert sin egen manglende impulskontroll over tastaturet på radio- og TV-programmet Dagsnytt 18. Nå hadde diskusjonen rykket opp en divisjon, til selveste flaggskipet Debatten. Hele folket holdt pusten, selv om noen av programmets faste seere muligens slo av allerede under det innledende kokkeshowet tidlig i programmet.
Det er mer og mer som tyder på at NRK TV bare har gitt opp å behandle musikk seriøst, annet enn én og annen dokumentar. Musikkdekningen på TV er stort sett diverse varianter av hule konkurranser, ofte bekledt av stjerner som er sånn passelig stjerner. Musikkjournalistikk bedrives ikke. Debatten var bare nok en bekreftelse på dette. Selv når det var tilløp til noe som kunne vært interessant, jazzes det hele bare til.
Midt i debatten kom nemlig den ovennevnte kokken heseblesende ut i rommet og minnet oss på om dette. Stotrende og rørete serverte han Tix-pannebåndet, stekt i lag med pannekaker, til Anders Grønneberg. Etter en forsikring om at det hadde vært konsultert med Giftsentralen, fikk vi så bivåne en temmelig utilpass Grønnberg som motvillig gomlet i seg gourmetpannekaker med stekte tekstiler. I programmet Debatten.
Det hele minnet mer om et av de aller mest aparte talkshowene til Jerry Springer, enn det lignet et forsøk på å debattere musikkjournalistikk. Fredrik Solvang, stakkars, så ut som en toastmaster som hadde havnet i feil bryllup.
Det hjalp ikke at de rullet ut et panel med Dagbladets kulturredaktør, en programleder og produsent (og forhenværende bidragsyter til MGP) og en musikkviter og førstelektor. Lista var lagt. Dette skulle være tulle-TV. Produsent Christine Dancke prøvde litt å nå frem med dette, at det er synd bakteppet for debatt om musikk er såpass skrint, men det hjalp heller ikke.
Derfor var det ingen vinnere her, men én stor taper, nemlig NRK og deres vedvarende, elendige og merkelig respektløse måte å behandle musikk på.
En debatt om musikkjournalistikk ønsker jeg velkommen hver eneste dag hele året, selvsagt forårsaket av at jeg nok er over snittet interessert, en senskade etter mange års befating med stoffet. Men det skjer da også masse som er verdt å debattere.
Mens denne rare greia pågikk, ulmer det masse i Musikk-Norge som hadde fortjent større oppmerksomhet. Samme dag hadde 350 unge musikere skrevet under et innlegg i VG om at situasjonen deres nå er svært kritisk. Dagen før var kommende Frp-leder Sylvi Listhaug og kulturminister Abid Raja i tottene på hverandre i en oppsiktsvekkende krangel om kultur er like viktig som næring.
Det er under ei uke siden mange søkkrike utenlandske eiere av norske musikkfestivaler og konsertarrangører fikk overført store summer korona-kompensasjon fra staten, basert på estimerte overskudd fra fjoråret, da de ikke arrangerte festivaler og noen få konserter.
Og en haug med folk i musikkbransjen er for tiden i ferd med å ta statsminister Erna Solbergs oppfordring på alvor, om å finne seg noe annet å gjøre, med de konsekvenser det måtte medføre. Det er mer enn nok av bra tema å ta tak i.
Til og med det fåfengte forsøket fra Debatten druknet selv noen av temaene de faktisk sveipet innom. Hets og personangrep fra anmeldere. Åpenhet om psykisk sykdom og selvmord. Trangen fra media til å kreve en eller annen vond historie, eller noe som ikke handler om musikk, for å få komme på TV og få oppmerksomhet rundt et albumslipp eller en turné. Hvor lite spalteplass og sendetid det vies ny, norsk musikk i riksmedia.
Det er masse å debattere. Men NRK vil åpenbart ikke. De vil heller lage show og pannekake med pannebånd. Og bare for å krydre syregryta, har de attpåtil startet et nytt musikkprogram på TV i år. For å løfte frem ny musikk, tenkte du kanskje? Muligens, men i musikkprogrammet «De neste», skal «seks nye og lovende artister tolke sangene til seks mer etablerte og velkjente kolleger», som de entusiastisk selger det inn på sine egne nettsider.
Vi får bare håpe Dagbladets anmeldere klarer å holde seg i skinnet når de skal anmelde de resirkulerte låtene, minutt for minutt, fra TV-stua. Og at de slutter å fortelle hva de skal spise når – ikke hvis – de tar feil.