Mer kjent var han imidlertid som K. M. Myrland, forkortelsen han anvendte som artistnavn.

Han slo igjennom under visebølgen på syttitallet, men K. M. sang selv at han drev med «gammeldans, ærlig country og rock ’n roll», som vel er en beskrivelse god som noen.

Som ung sjømann holdt han på å miste livet i en eksplosjon i Houston. Den unge harstadværingen overlevde, men sjømannslivet var over. I kofferten hadde han platene til folk som Kris Kristofferson og Waylon Jennings – tøffe karer med en ny type sanger om levd liv på siden av samfunnet.

Debutplata «Isbål» besto av egne komposisjoner og oversettelser, uten at det platekjøpende publikummet nødvendigvis var klar over, eller brød seg nevneverdig om, at ikke alle sangene var sugd av eget bryst.

Etterpå kom «Gjengrodd sti» (1977), «Morild» (1979), «Myrland» (1980), «Ækte» (1981) og «Fann æ» (1983), med et par plater med Svalbard-viser og et forsøk på en engelskspråklig utgivelse innimellom. De fleste ble godt mottatt av publikum, dog hovedsakelig nord i landet. Og så ble det stille på platefronten, før samleplata Vante folk i 1997 gjenopplivet interessen for trubaduren.

Støttet av Jan Erik «Guffen» Severinsen ble det nye turneer med et uhyre kompetent backingband bestående av folk som Tore Morten Andreassen Figenschow og nå avdøde Roy Stenersen, og til og med et knippe nye CD-utgivelser mot slutten av karrieren.

Hva var årsaken til at K. M.  Myrland ble så høyt elsket av det nordnorske publikum? Det vil være løgn å si at han alltid traff med hver tone. Bassrøsten var til tider så grovkornet at det var som å høre stein bli knust i et pukkverk, iblanda en rulle-r som man vanligvis må langt ut på yttersia for å finne dets like.

Best var han når han skrev om ting han hadde førstehåndskjennskap til og historier om folk han hadde møtt. Det ble tidvis bom når han prøvde å være litterær, med substantivtunge og seige ballader, men når han var korthugd og «ækte» fikk vi klassikerne som publikum kom for å høre, konsert etter konsert.

Ta «Monica», for eksempel. En enkel sang uten refreng, med enderim som ikke rimer. Likevel er det ingen som kan høre sangen og ikke høre at den er skrevet til ei ekte lita jente, med en reell tilknytning til sangeren.

Sangen drar i hjertestrengene til alle som har hatt ei fire år gammel datter eller søster, som man har vært uendelig glad i. Og nettopp derfor kunne man se voksne menn gråte åpenlyst under innflytelse av en halvliter eller tretten når K. M.  slo første akkorden og sang så mildt som asbeststrupen hans tillot: «Monica, lille venn, lån mæ litt av di tid». Det er sangen til alle små Monica-er som har stabbet rundt på lubne bein.

K. M.  likte også rollen som samfunnskritiker og i sine beste stunder kunne han være slagferdig og tvetydig nok til at alle fikk sitt. I en av signaturlåtene sine, «I skyggen av en feskehjell», slo han allerede på slutten av syttitallet fast at «vesst at dokker bynne med oljeborringa, kor i fan trur dokker fesken vårres bli utav?». I samme sang legger han imidlertid også til at «no skal det betales avgift for alt», og denne sparkinga i alle retninger gjør at de fleste kan finne noe å nikke anerkjennende til i hans musikk.

Hans kanskje mest kjente sang heter «Bleika sannhet» og er en gjendiktning av Kris Kristoffersons «To Beat the Devil». Jeg sier gjendiktning, for setninger som «det va vinterstid i Harstad, ned i sentrum der kor drosjen står» og «en atmosfære som kan gje et skikkelig menneske frysninge» plasserer sangen midt i en nordnorsk, lokal virkelighet som gjorde at folk kunne kjenne seg igjen i teksten. Også Harstad kan være en kald by, både klimatisk og psykisk.

Derfor ble ikke K. M.  Myrland en forhenværende helt. Så lenge han hadde helse til å turnere, trakk han fulle hus og det var slett ikke bare folk på hans egen alder som møtte opp. Det kom stadig nye generasjoner av fans til, som pugget tekster, etterlignet han spesielle stemme og sang med for full hals. Stort sett satte han da også pris på sitt publikum, selv om det ikke skal stikkes under en stol at showene hans noen ganger kunne preges av dagsformen.

Første gang jeg så K. M. spille, opptrådte han alene på gamle Nøden pub og midt i «Mødre, sjøfolk og vi» havna han i krangel med en i overkant sentimental tilskuer som prøvde å ta rundt helten sin. Kamphanene måtte skilles av vakta før pubgjesten fikk en kilevink av gitarhalsen, mens en av de siste gangene jeg så han på Rorbua kom han ut av teksten og ga seg til å skjelle ut en gjeng ungdommer som hadde sunget med. Det var også en del av myten om K.M. Myrland.

Nå har lyset som brant i begge ender sloknet, men sangene hans fra en nær, men allerede fjern nordnorsk virkelighet finnes der ute hvor rekepellera, feskera, drankera, Monica i barnehagen, Jenny med penna, Elisabeth som så livet mens hun ennå var et barn, lille Kenneth Myhre som gjorde alt som hans moder sa, holder til i evigheten.

Hvil i fred, K. M. Myrland.