Du har høyst sannsynligvis sett Traveling Wilburys-memet som i disse dager går enda en seiersrunde på sosiale medier. En eller annen sadist har photoshoppet inn medlemmenes daværende alder på promobildet som ble brukt i lanseringen av gubberock-supergruppens «debutalbum» i 1988 (en tid da begrepet «gubberock» vel ikke fantes, men behovet hadde begynt å melde seg.) Effekten er egnet til å sette skrekk i en.

Tom Petty, den grønnskollingen, var latterlige 37. Roy Orbison, som hadde føltes som en prehistorisk skikkelse i minst et par tiår, var 52. George Harrison hadde rukket å avstedkomme mye i løpet av sine 45 år. Bob Dylan var 47.

Omfavnet sin indre gubbe

Det var med albumene «Good As I Been To You» og «World Gone Wrong», utgitt henholdsvis fire og fem år senere, at Dylan begynte å omfavne sin indre gubbe, etter å ha brukt deler av 1980-tallet på å «prøve å henge med i tiden».

Vel hadde han alltid virket eldre enn sine år, og visst hadde det alltid bodd en gammelmodig moralist i ham. Men på disse albumene meldte han seg for alvor inn i folkemusikken igjen, og fant en nøkkel til fortiden.

Jeg antar han lette etter det han allerede som ung mann hadde uttalt at definerte denne musikken for ham: «An acceptance of death». Pop- og rockmusikken som Dylan ble den aller fremste utøveren av, har stort sett dreid seg om det motsatte av å dø. Den har handlet om å leve, her og nå, så hardt det bare går. Dette var konsepter som ikke lenger var så aktuelle for den aldrende Dylan.

Ja, det var miserabelt

De to folk-albumene kom i en periode da Dylan, så vidt vi vet, hadde en av sine sporadiske skrivesperrer. «Time Out of Mind», fra 1997, ble det første albumet med nye sanger på syv år, og det første etter at artisten hadde overlevd en livstruende sykdom. Og ja, det var miserabelt.

Dylan var 56 da platen ble sluppet, men hørtes eldre ut. Sangene var triste og fatalistiske, uttrykk for en sult og en tørst som aldri kunne bli stilt. De handlet om mørket som var rett rundt hjørnet og viktigheten av å komme seg til himmelen før de stengte døren. Om ikke Tom Waits hadde kommet dit først, burde albumet hatt navnet «Closing Time».

Den siste sangen, den var over seksten minutter lang, var den mest galgenhumoristiske. «Highlands» er et riff på den skotske poeten Robert Burns dikt med nesten det samme navnet («My Heart’s in the Highlands», 1789), og beskriver en lang, relativt begivenhetsløs dag i en aldrende manns liv. Mannen synger om et liv etter døden, eller et sted i livet der man har lært seg å leve med at det går mot kveld.

The sun is beginning to shine on meBut it’s not like the sun that used to beThe party’s overAnd there’s less and less to say

klagesynger artisten, og avslutter:

Well, my heart’s in the highlands at the break of dayOver the hills and far awayThere’s a way to get there, and I’ll figure it out somehowBut I’m already there in my mind, and that’s good enough for now

En siste akt for seg selv

Man fikk inntrykk av at sangeren gledet seg mer enn sunt er til at det skulle være over. Sett i retrospekt synes det imidlertid klart at «Highlands» var starten på et nytt kapittel.

For det har det sannelig skjedd mye i de 24 årene som er forløpt siden. Bob Dylan fikk anledning å skape en siste akt for seg selv, og han grep den. Allerede på det første albumet etter «Time Out Of Mind», «‘Love and Theft’» (2001), er tonen en helt annen.

I en sang som «Mississippi», for eksempel, er Dylan som alltid opptatt av dommedag, generelt forfall, livets slutt og det som verre er. Men tekstlinjene har liksom fått utropstegn etter seg. De synges i en slags triumf:

Well, my ship’s been split to splintersAnd it’s sinkin’ fastI’m drownin’ in the poisonGot no future, got no pastBut my heart is not wearyIt’s light and it’s freeI’ve got nothing but affection for all those who’ve sailed with me

Ja da, jeg vet at sangen egentlig har sine røtter i «Time Out Of Mind»-perioden. Men det er i 2021 Dylan slipper den. På «‘Love and Theft’» bestemmer han seg for å ha det så gøy som mulig på veien til «the highlands». Han tar seg endog bryet med å takke oss andre for følget.

Det var nye takter og toner, og albumet forvirret meg noe innmari da jeg først hørte det. Alle de teite vitsene og ordspillene! Musikken – en katalog over populærmusikk-sjangre av den typen som mange vil si at Dylan selv ga dødsstøtet til. Det gode humøret og jazzakkordene.

En bemerkelsesverdig vårløsning

Det var som om Dylan, som en gang for lenge siden hadde vært verdens mest moderne mann – ja, en av hovedarkitektene bak den nye tid, med sine polkadotskjorter og mørke solbriller – ønsket å fortelle oss at det verken begynte eller sluttet med ham.

«‘Love and Theft’» var en bemerkelsesverdig vårløsning. Albumene som fulgte kunne saktens være ujevne. Ett av dem, «Together Through Life» (2009), var sågar skikkelig slapt. Også denne perioden har sine «Self Portrait» (1970)-ekvivalenter: Totalt 12 LP-platesider, fordelt på julealbumet fra 2009 og de tre langspillerne hans med Frank Sinatra-tolkninger.

Så skal jeg ile til og si at disse platene har mye godt og interessant ved seg. Og at Sinatras eksempel hjalp Bob å foredle det han har igjen av stemme, og beholde statusen som verdens mest ekspressive, uforutsigbare og inspirerte mannlige pop/rock-vokalist. Jeg skal også påstå at de beste øyeblikkene på «Modern Times» (2006) og «Tempest» (2012) kan måle krefter med hva som helst i artistens katalog.

Ga bort funklende gullklumper

Dylan ga bort funklende gullklumper – «Huck’s Tune» og «‘Cross The Green Mountain» er to av dem – til filmer og lydspor i løpet av disse årene. Andre mesterverk («Red River Shore», «Marchin’ To The City») ble simpelthen forkastet, inntil folk med bedre dømmekraft enn artisten selv kom på banen. Samlingen med uutgitt stoff fra perioden 1989-2006, «Tell Tale Signs», er den av «The Bootleg Series»-platene jeg spiller oftest.

En av mine favoritt-innspillinger er duetten han gjorde med Mavis Staples i 2003, «Gonna Change My Way of Thinking». Den er gjemt bort på en samling der andre artister tolker sanger fra Dylans «kristne» periode («Gotta Serve Somebody: The Gospel Songs Of Bob Dylan»). Den var ikke en gang tilgjengelig på strømmetjenestene sist jeg sjekket.

Og det er jo virkelig ikke bare platene heller. Ifølge Wikipedia er det til nå blitt spilt 3006 konserter i Dylans «Never Ending Tour». Den tok til det samme året da bildet av Traveling Wilburys ble tatt, i 1988, og gikk og gikk og gikk til pandemien satte en midlertidig stopper for den i 2020. Konsertene kan så visst være ujevne, avhengige av dagsformen, men byr som regel alltid på minst ett briljant øyeblikk. Lenge var det «Nettie Moore» og «Autumn Leaves».

Dyrking av kunsten å sveise

Artisten ga ut første del av sine memoarer i 2004, og har i ettertid holdt et par lange taler og gitt en håndfull til dels bisarre intervjuer som kanskje bør sees på som muntlige oppfølgere. Han har hatt en betydelig produksjon som billedkunstner, og er kjent for hobbyen han dyrker mellom turnéslagene: Sveising. Han har laget 101 radioprogrammer hvis manus riktignok ikke er skrevet av ham selv, men som føles som en del av produksjonen. Han donerte manuskriptene og arkivene sine til et museum og forskningssenter i Tulsa, Oklahoma.

Han har stått bak én større dokumentar om seg selv («No Direction Home», 2005) og to helaftens spillefilmer. «Masked and Anonymous» (2003) har jeg fremdeles bare sett biter av. Den krever en type interesse jeg ikke alltid er i stand til å mønstre.

«Rolling Thunder Revue: A Bob Dylan Story by Martin Scorsese» (2019) er også den en spillefilm: En fiksjon forkledd som en «dokumentar» om artistens turné i 1975 og 1976, som i praksis antar formen til en gigantisk, tilsynelatende meningsløst komplisert løgn.

Den lange bluesen om å lengte bort

Vel, det er jo morsommere og mer meningsfullt å gjøre noe kreativt, enn å bare følge oppskriften inn i solnedgangen, hva? Effekten av all denne aktiviteten er frapperende: Jo mer han «forteller oss» om hvem han er, jo større blir gåten.

«Rough and Rowdy Ways», albumet Dylan slapp som lyn fra klar himmel i fjor, og som bør regnes som et av hans fremste, har en sang, «Key West (Philosopher Pirate)», som på nesten alle plan minner om «Highlands», den lange bluesen om å lengte bort for godt fra 1997.

I «Key West» er det tittelens vakre feriested som har tatt plassen til det skotske høylandet, som en metafor for en type fred som aldri kan finnes i dette livet, men som vi aldri slutter å hige etter.

Musikken flyter på en myk seng av trekkspill og duvende gitarer, sangeren nyter lyden fra en piratradiostasjon, han føler solen på huden og «the healing virtues of the wind». For et øyeblikk fremme, hjemme, i ro.

Gratulerer med dagen og takk, maestro. Det har vært frydefullt å dele tid med deg.