Musikkommentaren

Skiva som forandret alt

I dag er det nøyaktig 30 år siden rockens siste skikkelige klassiker ble sluppet. Den skulle forandre mye – på godt og vondt.
NIRVANA «Nevermind» (Geffen 1991) 

NIRVANA «Nevermind» (Geffen 1991) 

Man kan elske det, eller mislike det som bare fy, men Nirvanas «Nevermind» er den siste skikkelige rockklassikeren, som regelrett revolusjonerte hele musikkindustrien.

Skal man være skikkelig tabloid og forenklet, kan man si at skivas fem første sekunder, kombinert med et ikonisk cover og en musikkvideo som traff tiden perfekt, var alt som skulle til. Sannheten er nok likevel litt mer sammensatt.

Bakteppet var ikke ulikt det samme som skjedde da Sex Pistols tente fyr på petroleumen de døende dinosaurene i rocken hadde dannet grunnlaget for gjennom syttitallet. Rocken hadde vokst seg tung og seig og blitt døsig, mett og forutsigbar. Noe måtte skje. I 1991 var historien i ferd med å gjenta seg.

På slutten av åttitallet var en betydelig brorpart av musikkindustrien, store deler av rocken inklusivt, i samme gale forfatning. Bransjen druknet nesten i tjukke lag av hårspray, pastellfarger og brøyteskavler av hvitt pulver. Innspillingene var overlesset av synth, trommemaskiner og pålessede og påkostede produksjoner.

Metalgenren alene var i så ille forfatning at det ble laget en egen dokumentar om den, den bekmørke og utilsiktet hylmorsomme «The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years». Så motreaksjonen måtte på sett og vis bare komme. Og i 1991 var det allerede godt i gang.

NIRVANA: Slik så trioen ut, rett før alt tok helt av og de skulle endre en hel bransje. (f.v) Krist Novoselic, Dave Grohl og Kurt Cobain 
        
            (Foto: Geffen/press)

NIRVANA: Slik så trioen ut, rett før alt tok helt av og de skulle endre en hel bransje. (f.v) Krist Novoselic, Dave Grohl og Kurt Cobain  Foto: Geffen/press

Den såkalte alternativrocken (selvsagt et helt dustete ord, men likevel 60.000 ganger kulere enn det totalt meningsløse og upresise ordet «indie») hadde allerede i noen år begynt å piple opp mot overflaten på andre siden av Atlanteren.

Band som Pixies, Screaming Trees, Soundgarden, Dinosaur Jr, Lemonheads, Sonic Youth, Mudhoney, The Afghan Whigs m.fl. hadde allerede et voksende publikum både hjemme og i Europa, og mange av dem hadde allerede forlatt sine små, uavhengige selskap og signert kontrakter med store etiketter.

Dette gjaldt også for Nirvana. Debuten «Bleach» (1989) er en ganske tverr og utilgjengelig utgivelse som ikke ble mer enn en smal sak i undergrunnen, til tross for relativt gode anmeldelser. Men den var veldig utilgjengelig, og i NME ble den omtalt som skiva som får Mudhoney til å høres ut som Genesis.

EP-en «Sliver» (1990) bar bud om et band i mer kommersielt tilgjengelig retning (da man endelig fikk tak i den på vinyl, var den en kjempekick). Deretter forlot bandet den uavhengige labelen SubPop og signerte med Geffen.

Det enorme undergrunnsbålet som hadde presset seg opp og gjennom overflata, sto der bare og ventet på en gnist til å antenne seg. I stedet deiset det ned en flammende komet, og den het «Smells Like Teen Spirit», åpningssporet på «Nevermind», og første singelen fra skiva.

Folk må gjerne mene hva de vil om låten, skiva og bandet, men den innflytelse og betydning det hadde på samtiden er noe vi ikke har sett maken til etterpå. Ikke én eneste gang i de 30 årene etter har noe lignende skjedd. Heavyrocken alene ble nærmest avlivet over natta, og brukte nesten ti år på å komme seg til hektene igjen. Og bordet ble dekket og maten servert for alle som ville spille såkalt alternativ rock (med en haug grufulle eksempler vi her skal holde oss for gode til å nevne med navn, sånn bare for å beholde den gode stemninga).

Jeg husker selv at jeg hadde bestilt skiva på ærverdige Platebaren i Tromsø, da jeg hadde lest at den skulle komme, i en liten notis i den engelske musikkavisa Melody Maker (MM). BMG i Norge, som hadde rettighetene til og distribuerte Geffen, hadde bestemt seg for å slippe den senere på året (tenk at den stappmette og feterte bransjen holdt på på dette tullete og arrogante viset).

I MM sto det attpåtil at tittelen på skiva var «Neverless», så da jeg omsider mottok skiva, på amerikansk import, lurte både plateselger Kenth Wikbjer og undertegnede på om det var rett CD. Da jeg så en liten SubPop-logo på coveret, tok jeg sjansen og klasket to hundre spenn i disken. Da jeg kom hjem på kvelden, fikk jeg et av mine største sjokk noensinne.

«Smells Like Teen Spirit» var helt ubegripelig tøft, slik den opplevdes inni det ekstremt musikksultne og tjueårige hodet mitt. Åpningsriffet så catchy at det var idiotisk, før trommene, og så gitarene og bassen, og dernest hele låten bare smalt i trynet mitt. Så tonet den seg helt ned, før den igjen eksploderte i refrenget. Jeg ville at den aldri skulle slutte, og den varte heldigvis i fem minutter.

Jeg tror jeg måtte ha tre runder med den før jeg fortsatte på resten av skiva. Der var det ingen låter som var like bra, men man skjønte straks at det var minst to, tre potensielle singler til. Jeg husker at jeg tenkte at det bandet her, de kommer faen meg til å bli nesten like store som Pixies.

Der og da var det både hardt og kompromissløst, og dette kan være litt rart å skjønne i dag, da plata i grunn låter ganske glatt og, strengt tatt, litt overprodusert. Men det var noe med samtiden. Dessuten var det ikke bare eplekjekk støy, for Kurt Cobain hadde lånt med seg masse triks fra popen, der alt fra The Beatles til R.E.M. blandet seg med hardcore og punk fra den strengeste delen av undergrunnen, og smeltet sammen til ei diger bru som spant seg mellom undergrunn og mainstream.

Nirvana inkorporerte alt dette inn i ei skive, og den opplevdes som en åpenbaring jeg er utrolig glad jeg fikk oppleve i den alderen. Selv husker jeg det som et «det er håp for verden»-øyeblikk, at nå kommer man til å høre mer rock fremover. Kanskje til og med også på TV. Det siste skjedde da også, bare ikke i Norge, der man aldri har likt rock i dette mediet. Andre ville heller ha undergrunnen for seg selv, og da var selvsagt Nirvana anno september 1991 en reell trussel.

Nå fikk også låten mye drahjelp fra MTV, en TV-kanal som den gang faktisk spilte musikk, og en lavbudsjettvideo (lett basert på The Ramones-filmen «Rock ’n’ Roll High School» og Jonathan Kaplans «Over the Edge»), der bandet spiller foran en ung crowd i en gymsal som går helt bananas, ananas, mango og tyttebær av låten.

Resten er historie, på veldig mange måter. Innflytelsen Nirvana hadde er vanskelig å overdrive. Ikke bare snek de rocken inn bakveien, og blendet seg inn på hitlister mellom en masse annet ræl, som mest sannsynlig oppfattet det hele som en trussel.

I tillegg var de også helt enormt viktige ambassadører for en haug små band og artister de enten spilte coverlåter av (Meat Puppets, Shocking Blue, The Vaselines, Wipers) eller gikk med T-skjortene til eller snakket varmt om i intervjuer. Særlig Kurt Cobain fremsto nærmest som en selvutnevnt ambassadør, som om han febrilsk forsøkte å gi noe tilbake til der han følte han kom fra.

Jeg elsket skiva da den kom, og selv om jeg hadde kjøpt debuten og EP-ene som kom i mellom, og digget dem som ville helvete, var «Nevermind» et mye sterkere og bedre album. Det er kun puristiske undergrunnsromantikere som hevder noe annet.

Dessverre skulle det ikke komme mer enn ett studioalbum til, den strenge og litt barnslig trassige «In Utero», som jeg alltid har hørt på som et litt slitent og utmattet fuck you til hele bransjen og all oppmerksomheten.

Med Cobains ubestridte teft for bra låter er det virkelig synd vi ikke fikk høre ham bryne seg på mer pop og melodiøse landskap, eller hva nå enn han hadde funnet på. Den kommersielle suksessen til «Nevermind» hadde jo gitt ham mer enn nok penger til å gjøre akkurat som han ville resten av sitt liv, uten å bry seg om salgstall og slikt. Klart det ville kommet mer gull fra den kanten. Talentet var så overtydelig.

Det er kommet mange skiver som er bedre enn «Nevermind» siden 1991. Flere som har solgt mer også. Men det er ingen skiver etter 1991 som på samme vis har endevendt en hel bransje på samme måte. Det er ikke en mening, men et faktum.

Da skiva kom, var det 30 år siden 1961, altså et tidspunkt før både The Beatles og The Rolling Stones hadde festet et eneste sekund til tape. Rocken var bare knapt fem år gammel, Elvis hadde nettopp kommet tilbake fra militæret og det var tre år før det var fjernsyn i Nord-Norge. I 1991 var fenomenet rock'n'roll i seg selv knapt 35 år gammelt. 30 år var en evighet. Dette er helt ekstremt forvirrende mindfuck.

Ser man på tiden som har gått fra september 1991 til september 2021, er det en verden som har vært gjennom voldsomme omveltninger. Også innen musikkbransjen. Vinylen har dødd, internett kommet, CD-en har også dødd, strømming har kommet og nå har sannelig vinylen kommet sjanglende tilbake inn i rommet som en zombie.

Det gis fortsatt ut masse knallbra musikk, også rock’n’roll, både fra nye og gamle band og artister. Likevel kjennes det nå som helt utenkelig at ett enkelt album skal deise hardt ned og ommøblere nesten hele huset, slik «Nevermind» på sett og vis gjorde. Derfor vil «Nevermind» fortsatt være ei skive man vil snakke om i 2051.

Takk for alt lurvelevenet, Kurt!