Scene: Telegrafbukta

Dag: Torsdag

IGGY POP

Det er 23 år siden første gang jeg så ham. Da var jeg 21 år, Iggy var 46, og jeg betalte en syk pengesum for å komme meg til Oslo. Men da var det snakk om at dette kunne være hans siste turné. Noensinne. At Iggy var en som hadde levd så hardt at det neppe ville holde så mye mer. Dette var siste mulighet til å se en av rockens virkelige legender. Det er fortsatt noe av det beste jeg har sett.

Siden har det blitt en haug med Iggy-gigs. Jeg oppsøker ham alltid når han er i Norge. Avslutningen på Buktas første dag er vel 12. eller 13. gangen jeg ser ham. Men jeg blir fortsatt nervøs. Det er fortsatt slik at jeg tror det er siste gang jeg ser ham live. Og jeg er så redd for at han ikke skal levere. Jeg har skrytt så mye av ham, til så mange, så jeg er så forbanna redd for at det ikke skal bli bra, at han ikke skal levere.

Jeg ønsker dessuten ikke å få tilsmusset et minne og en musikalsk kjærlighet sterkere enn noen, med at Far selv skal kødde det til på tampen.

Nå har han dessuten sagt at dette blir siste gang. Jeg er 44, omtrent som han var da jeg så ham først. Han er 69. Han har gitt ut ny skive, den første til å nå en topp 10-plass på de engelske hitlistene. Han backes av et ungt og sprekt band. Han er fortsatt på hugget. Blir det en gig med bare låter fra sisteskiva? Neppe. Men uansett. Jeg er stressa. Nerver.

Iggy entrer scenen, i klassisk positur, ålende, vrikkende, i bar overkropp, kun i jeans, med et belte tungt brodert med diamanter. Håper de er ekte. Tipper det er juggel.

Så starter han faen meg med «No Fun», fra debuten til The Stooges, låten som var den siste The Sex Pistols spilte før de oppløste seg selv. Og så køler bare han og det sjukt tighte bandet på. «I Wanna be Your Dog» (The Stooges), «The Passenger», «Lust For Life», «Five Foot One» (fra underkjente «New Walues»), «Sixteen», «Real Wild Child», «Nightclubbing», «Sister Midnight», «Some Weird Sin» osv.

Han hamrer på med hits. Og jeg tenker, skal du blåse alle hitsene med én gang? Svaret er ja. Han gjør det på denne måten, denne gangen.

Og der er konsertens store problem. I stedet for å innkassere en blank hjemmeseier, kjører Iggy på med låter som er omvendt proporsjonalt med hans egen popularitet. Han leverer «Search and Destroy» og «Down on the Streeet», og krydrer med fan-nuggets som «Repo Man» og «Wild America», men da er egentlig Iggy tom for publikumsfrierier. Men det driter han i. Noen spor fra sisteskiva leveres pliktskyldig (som nokså anonyme «Gardenia»), men det er først skikkelig rørende når han spiller «Tonight», og sender en subtil, posthum hilsen til David Bowie.

Det var en snål set-liste Iggy leverte. Hadde han spart «The Passenger», og noen små semihits til, til slutten, ville Bukta tatt fyr. Det skjedde aldri. Men det var faen så rørende å se en mester i aksjon, som fortsatt synger dritbra, og som fortsatt, selv som headliner, bygger opp settene sine på akkurat samme vis som han alltid har gjort, nemlig uten et gram teft for kommersiell gjennomslagskraft. Og kanskje er det nettopp derfor Iggy er den legenden han er? At han bare gir faen.

Jeg tror dette er siste gang jeg har sett ham. Jeg håper, igjen, det er falsk alarm.

Beklager at dette ble for personlig. Men dette var kanskje siste gang jeg så Iggy. Så takk for alt, Iggy. Jeg elsker deg.

LES OGSÅ: «Da Egon møtte Iggy Pop og ble ei ku»