Torsdagens headliner var av uvant type på rockfestivalen Bukta. Tanken er muligens å trekke flere unge folk, og da spesielt jenter – som ville ha vært positivt. Highasakite ligger stilmessig langt nærmere profilen til Rakettnatt, så jeg var litt spent på hvordan Norges største popband for tida ville tatt imot av de svart- og gore tex-kledde i Telegrafbukta. Mottakelsen viste seg å være positiv, men ikke akkurat ekstatisk, mye på grunn av bandet selv.

De har gjort mer enn å skrive det nye anthemet til Tippeligaen de siste årene, Highasakite. Etter mange bejublede opptredener på landets største festivaler, samt kritikerroste utgivelser – med fjorårets album «Camp Echo» som beste eksempel var i alle fall mine forventninger høye. På tross av at såkalt indiepop ikke er en sjanger jeg kan påstå å elske.

Bandets vokalist og ubestridte frontkvinne Ingrid Helene Håvik har en god stemme, men under åpningslåten «My Mind is a Bad Neighborhood» låter det mistenkelig massivt fra Håvik og hennes back up-sanger. Vokalen er i alle fall kjørt gjennom en rekke effekter, som ikke gir noen troverdig følelse.

Håvik viser seg raskt å ikke være noe sjarmtroll. Frontkvinnen ser mye ned, gjemmer ansiktet bak håret, og kommuniserer minimalt med publikum. Under «Someone Who’ll Get It» beveger hun seg for første gang bort fra mikrofonstativet, som hun stillestående holder med fast grep stort sett hele konserten. Tilløp til underholdning må man da kunne forvente på en festivalgig.

Med unntak av en tidvis spretten gitarist, er det en energifattig gjeng som står på scenen – og låtene får heller ikke noen ekstra dimensjon i konsertsettingen. Highasakite trives åpenbart bedre i studio enn på scenen.

Konserten berges av et knippe gode poplåter som klarer å holde på interessen under en kjedelig opptreden. Den dempede halvdelen av «God Don’t Leave Me» er så lavmælt at jeg knapt hører bandet i folkesnakket foran scenen, som ikke er ideelt på sen kveldstid under en festival. Lysshowet har også minimal effekt i kveldssola.

Gjennom hele konserten forventer jeg at det skal løsne litt opp for band og publikum. «Keep That Letter Safe» sørger for en lett pulsøkning, med sitt kraftfulle refreng, men det kom aldri noen ordentlig opptur fra Highasakite torsdag kveld. Tre ekstranummer føltes da også som i overkant mye.