Årets Bukta-booking for byens fans av metal og hardcore, var nok amerikanske Converge. Testosteronet og forventningene boblet åpenbart ut av de spede guttekroppene blant et noe glissent publikum, allerede før kvartetten inntok hovedscenen torsdag.
Det var tydeligvis også en del skuelystne med mindre kjennskap til den hardtslående musikken, og selv om Converge nyter både stor suksess og anerkjennelse internasjonalt, er det ingen folkelig stilart de pumper og slår ut av høyttalerne. Bandet drar inspirasjon fra de mest ekstreme subsjangrene av metal, samt hardcore, men Vokalist Jacob Bannon gjorde en god jobb i å holde også «mamma og pappa»-fraksjonen av tilhørerne interesserte torsdag kveld.
Undertegnede var i alle fall klar for en real omgang med sonisk juling, selv om jeg ikke tilhører flokken av fans som plasserer Converge i den aller ypperste divisjon av hardtslående musikk. Post-metal, post-hardcore og post-rock har aldri vært noen stor greie for min del. Årsaken er selvfølgelig ikke noen traumatiske opplevelser med postvesenet, men heller en følelse av at denne musikken ofte er overdramatisert og noe påtatt «kunstnerisk». Riffene er som regel intrikate, og appellerer vel så mye til hodet som til kroppen.
Heldigvis dro Converge fram noen av sine beste låter på festivalens hovedscene. «Dark Horse» sørger for et treffsikkert avspark, og de tyngre låtene – og spesielt «You Fail Me» – viser en kvartett som med stålkontroll.
Nevnte Bannon og gitarist Kurt Ballou bærer ikke preg av å ha passert førti, men kommer allikevel i skyggen av trommeslager Ben Koller – som lager et helvetes spetakkel på det spinkle slagverket sitt. Dette er faktisk første gang jeg har sett en trommis som sparker i hi hat-en sin! Converge er da også mer utadvendte på scenen, enn jeg hadde fryktet på forhånd.
Det er fascinerende å bivåne så gode musikere gjøre greia si, på nært hold - selv om jeg faller av lasset når bandet raser av gårde i fullt jazzmodus. Når bandet drar tempoet ned, rir Converge et herlig, tungt groove som jeg savner når kvartetten kjører full spiker.
At Converge sin siste utgivelse er en liveplate, er ikke rart etter å ha sett Massachusetts-bandet for første gang. Etter en avslutning av det episke slaget, tenker jeg at denne musikken gjør seg bedre live enn på plate. At bandet spiller et kortere sett enn den tilmålte tiden skulle tilsi, fremstår allikevel som snodig.