To år etter det flotte albumet «When I’m Free», hvor Ane Brun virkelig slapp seg løs, sto hun for første gang på en av Buktafestivalens scener fredag ettermiddag. Fredagen er som regel den enkleste dagen å åpne festivalballet: Folk er i partymodus fra første beger, men har enda ikke blitt slitne og dovne etter en «todagers». Ane Brun og hennes band grep sjansen til å underholde med begge hender.

Foran konsertstart, var jeg litt spent på om det var «trubadur-Ane», eller fullorkester-versjonen vi skulle få se og høre. Det viste seg raskt at frøken Brun hadde bestemt seg for å fyre på alle sylindre. Ti minutter forsinket inntar hun og hennes hvitkledde medspillere scenen, muligens fordi det var flaut glissent (det var minst en sjarks avstand mellom oss) i Telegrafbukta klokka fem sharp.

Brun innleder med «Hanging» fra sitt siste album, og vi får oppleve en opplagt artist som går langt utenpå hva Highasakite leverte kvelden før. Det blir tydelig at vi nå har tatt steget opp fra jypling-ligaen, til Eliteserien av norske artister – der Ane Brun nå har krevd sin plass, ved siden av andre Bukta-navn som Stein Torleif Bjella og Anneli Drecker.

Der Brun tidligere har virket litt forknytt, er hun nå selvsikker og komfortabel. 41-åringen synger så det ljomer ut over fjorden, og danser rundt til orkesterets spill. Jeg identifiserer plutselig den tidligere Soundtrack of Our Lives-pianisten Martin Hederos på scenen, og svensken viser seg raskt å være en hjørnesten i det særs kompetente bandet.

Etter en energisk start, frykter jeg at konserten skal dovne hen midtveis, idet Brun gjør et par av sine mer navlebeskuende låter. En utrolig vakker versjon av «Halo» fortrenger øyeblikkelig mine fjollete, negative tanker. Nå føles det mest som om vi står i en utendørs katedral, der alle sanseinntrykk er forsterket.

Høydepunktet kommer allikevel idet Bruns hyllest av forrige generasjons kvinnerettighetsforkjempere etterfølges av en funky og kontant versjon av «You Lit My Fire». Dette soul-sporet håper jeg at Ane Brun fortsetter å utforske, da hun (også) her er i sitt rette element.

PS. Konsertens ufrivillig morsomme øyeblikk består av at to av Bruns bandmedlemmer springer hutrende av scenen, for å kle på seg genser, jakke og ullundertøy – midt i en låt. Neste gang bør disse herrene kanskje heller varme opp med litt sit-ups og buljong? Hovedpersonen hadde uansett heldigvis kontroll på både d-vitaminene og blodomløpet fredag.