Bra opptreden. Sjarmløs musikk.

Seigmen avsluttet Bukta med god innsats, men uten at musikken begeistret vår anmelder.
 

At sola hadde gått ned bak knausen ved hovedscenen passet egentlig godt, da Seigmen inntok Telegrafbukta som siste band under Buktafestivalens «Kanonlørdag». Goth-mystikken er et virkemiddel Tønsberg-bandet har benyttet i sin klatring mot toppen av landets festivalplakater, og en scenisk idyll ville slik sett ha brutt med konseptet.

Som liveband har kvintetten en del å fare med, viser det seg raskt. Spesielt bassist Kim Ljung og vokalist Alex Møklebust gir høykarbo-jernet fra første riff, og sistnevnte gjennomfører store deler av konserten sin stående på monitorene, i direkte kommunikasjon med tilhørerne. Seigmen gir «mye av seg selv» for å holde et festivalslitent publikum på tærne – og de lykkes.

Allikevel er mye selve musikken nært sjarmløs i mine ører, som er snodig da vestfoldingene jo har evnen til å skrive både OK og fengende melodier. Flere av låtene blir svært like, spesielt rent stemningsmessig, i løpet av et 75 minutter langt festvalsett.

Av bandets åpenbare inspirasjonskilder The Cure og Nine Inch Nails, skulle jeg ønske at Seigmen dyrket popelementene hos førstnevnte i større grad, på bekostning av goth/industri-greiene til sistnevnte. Det er noe med den lutrygga, depresjonsromantiserende stilen som ikke appellerer. Dette hjelpes heller ikke av at gitarene har et syntetisk sound, som jeg ikke klarer å ignorere under blant annet «Ohm». Den industrielle riffinga føles litt «Rammstein light».

For en med et større forhold til bandets 90-talls-plater, imponerte ikke Seigmens nå to år gamle comeback-album nevneverdig. Men «We who love the 90’s», som ble noe av en festivalspøk i løpet av Kanonlørdag, fikk servert mye velkjent låtmateriale fra et energisk og framoverlent band.

«Slaver av solen» bidrar til litt samtykkende nikking, versjonen av «Nemesis» treffer godt, mens «Metropolis» er låten som høster størst begeistring på gressletta. At alle tre er hentet fra samme plate, er dog et paradoks. En monumental fremføring av deLillos «Hjernen er alene», som var Seigmens inngangsport til norske musikkhjerter på tidlig 90-tall, drar dog totalinntrykket en god del opp.

Dette var ikke helt min greie, men jeg ga det et forsøk, og Seigmen har uansett min respekt for jobben de la ned lørdag.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.