Bomba Estereo var det eneste bandet på årets Rakettnatt-plakat jeg verken hadde hørt om, eller musikken til, før deres opptreden lørdag. Å stille med et blankt ark – rent forventningsmessig – føltes egentlig godt. Og Gud, eller hvem det måtte være, skal vite at vi Tromsøværinger trengte litt latinske rytmer og musikalsk pepper for å blodomløpet ordentlig i gang i skjitværet.
Den colombianske gruppa var selvfølgelig hentet inn for å lage skikkelig fiesta, og om de lykkes eller ikke innser jeg er at svært subjektivt. Nå skal ikke jeg hevde å være noe annet enn en novise innen cumbria eller annen latinamerikansk musikk, men denne konserten var en fæl opplevelse. Gruppas miks av latino og elektronika er hyllet for å være innovativ og sjangermessig inkluderende. Fredagens konsert føltes allikevel monoton.
Åpningslåten låter kanskje ikke bokstavelig talt som en hjerneblødning, men ørene mine lider i alle fall. Og idet vokalist Liliana Saumet entrer scenen, blir det klart at vi er invitert på sirkus. Bandet spiller godt, men i og med at gitaristen er eneste medlem som bidrar med noe melodisk, blir låtene heller lite interessante.
Saumet og hennes kumpan i turkis bomber-jakke nøyer seg med å rope ut, for min del, intetsigende slagord på spansk. Etter hvert viser det seg at Saumet faktisk kan synge, dog innenfor et snevert register. Hennes lyse pipestemme bringer tankene mot den hyperaktive jenta i barne-tv serien «Masha og Mishka», og sistnevnte får jeg servert mer enn nok av på hjemmebane. At stemmen hennes i løpet av konserten drukner i alt volumet resten av gruppa generer, anser jeg ikke som noe stort tap for konsertopplevelsen.
Når bandets hit «Internacionales» kommer midtveis i settet er jeg allerede forsynt, og konserten tar seg ikke opp etter hvert. Poenget med musikken til Bomba Estereo er selvfølgelig ikke at man skal analysere den ihjel, men danse. Dette må jeg si at ga en del morsomme utslag på Stortorget, da det raskt viser seg at undertegnede overhodet ikke er alene om å ha for dårlige ferdigheter på dansegulvet, til å henge med i denne valsen. Deler av det nokså glisne publikumet er like lite synkront i bevegelsene som en gruppe orienteringsløpere med grå stær.
Det eneste fascinerende med denne konserten var å observere herrene på slagverk og gitar, som hver for seg gjorde en del interessante ting. At bandet valgte å returnere til scenen for et halvhjerta ekstranummer etter den svært lunkne applausen de mottok, vil jeg tro har med kontraktfestet lengde på konserten å gjøre. Colombianerne bød på heller lite musikalsk sprengstoff, så dette var å anse som en falsk bombetrussel – i mono.