Innledningen, med «Take Shelter», er ikke heldig. Frontmann Olly Alexander synger surt, og det låter mest som en lydsjekk, hvor live-trommisen blir liggende for lavt i lydbildet. De to koristene hjelper dog vokalisten inn i rett toneleie, og lyden bedrer seg etter hvert.
Alexanders myke, lyse stemme forsvinner tidvis når kompet slår inn for fullt. På sitt beste minner han litt om Michael Jackson i «Off the Wall»-æraen, men ofte synger han rett og slett for puslete.
Etter Sondre Justads superenergiske opptreden, blir britens mangler som frontfigur ekstra tydelige. Hans to sidekicks er da heller ikke noen showmenn av format. Mike Goldsworthy og Emre Türkmen sin tilnærming til å spille konsert er svært akademisk, med tanke på at Years & Years hovedsaklig spiller dansemusikk.
Låtene til Years & Years er greie nok, men for like i stemning og intensitet. Refrengene er mer repetitive enn direkte catchy, og deres miks av pop og house føles mer som et kompromiss enn noen genistrek.
Pianoballaden «Eyes Shut» fungerer som passende hvileskjær midtveis i konserten, men resten av konserten fortsetter i det samme middelmådige sporet som den startet. De fleste tilhørerne uten et nært forhold til britenes musikk vil nok ha glemt denne konserten allerede idet første ølslurk inntas på byen, etter å ha forlatt årets Rakettnatt.
Når Years & Years går av scenen første gang, er det sjeldent stille blant publikum. Det er ingenting fælt med musikken til trioen, men heller ingenting som er spesielt interessant eller spennende. Ekstranummeret «King» er et hederlig unntak, men denne konsertopplevelsen var på alle måter average - som det heter på godt engelsk.