STEIN TORLEIF BJELLADriv, lørdag 10.03. (nesten fullt)Support: Lisa Skoglund
Jeg tror dette er den åttende gangen Bjella spiller i Tromsø. Det har bestandig vært bra, uansett hvilken bandsammensetning han har hatt. Det er ingen igjen fra de første konsertene hans, men heter du Stein Torleif Bjella kan du sannsynligvis bare plukke fra øverste hylle, og de som blir spurt står i stiv giv akt og logrer.
Trommis og perkusjonist Kenneth Kapstad er fortsatt sveeper og rytmisk hovmester, mens Geir Sundstøl fremdeles utgjør det tekniske raffinerte ansvaret, enten det er på gitar, dobro, steel, slide, banjitar eller munnspill (looken av Sundstøl som spiller munnspill, med bottle neck på høyre lillefinger, burde noen male og spenne over et digert lerret).
Disse to er helt i tetsjiktet blant musikere i dette landet, uansett genre. Kapstad skjønner når han skal holde igjen eller dra på, og er en av få karismatiske trommiser jeg vet om. Det er sjelden man blir stående og se på trommisen under konserter, men han er en sånn.
Etter ei øving og en generalprøve på Grünerløkka tidligere i uka, var dette de første offisielle konsertene med to nye medlemmer. Ståbasskompis Eirik Øien og Amund Maarud er byttet ut, og de er erstattet av to vidt forskjellige musikere, noe som på ingen måte har gitt seg utslag i svakheter eller nivåsenking.
Den allestedsnærværende Christer Knutsen er vi godt kjent med fra før, ikke minst som fast våpendrager for Sivert Høyem. Han veksler mellom å utfylle gitarene til Sundstøl og han Far sjøl, i tillegg til å kore, samt legge på tangenter og – noe jeg ikke har sett ham spille før – trekkspill.
Jeg vet ikke om en eneste i norsk rock som ser mer ut som ei rockstjerne enn Knutsen. Han ser syttitalls-Ron Wood-kul ut, og er tilsynelatende helt uanstrengt og presis i alt han foretar seg. Det er lett å skjønne hvorfor landets beste artister hele tiden søker hans tjenester.
Bassist Hallvard Gaardløs er heller ingen novise, og har svingt firestrengeren i både Orango og Kenneth Kapstads eget band Spidegawd, og er også et skue. Med svart scully-cowboyskjorte, en feit bart og tjukt, langt hår med midtskill, ser han ut som ei blanding av Mel Schacher fra Grand Funk Railroad og Lemmy. Han bruker ståbass på noen få låter, men ser mest komfortabel ut med plekter og ei elektrisk Rickenbacker-øks i hendene.
De låter helt annerledes enn de gjorde i sommer, med Maarud i rekkene. Soundet er lettere og mindre bluestungt, men det låter likevel knall, trass litt teknisk rusk på åpningslåten «Søt Harmoni». «Det var en seig og kul versjon», hvisker kona til meg, før Bjella avslutter låten med linja Når eg fyrst kjem i siget er eg seig og du kjem alder herifrå. Kvinnelig intuisjon er jaggu skummelt.
Andrelåten er en ny låt jeg ikke kan tittelen på, men som var betryggende med tanke på neste skiva, at han ikke plutselig har kastet seg på EDM-, rap- eller frijazzbølgen.
Det er alltid veldig trivelig på Bjella-konsert i Tromsø. Bjella trives her, og publikum elsker musikken hans, noe som understrekes av spredt og uorganisert allsang til nesten alle låtene. Nok en gang opplever jeg det litt snåle fenomenet på hans konserter, at publikum oppriktig ler av de morsomme poengene i tekstene hans, selv om de har hørt dem hundre ganger før. Det er noe som likevel bare skjer på konsert, og som vel forteller mye om den joviale stemningen.
Bjella storkoser seg, og mellom to låter setter han fra seg gitaren, rensker stemmen og sier påtatt selvhøytidelig at «Vi blir litt løsslupne når me passerar polarsirkelen», og proklamerer at han skal lese litt poesi. «Det er forfattaren sjøl som les», tilfører han, til rungende latter. Så leser han diktet «Eg leigde ut elgjakta»
Tre jaktkompisar frå Sørlandettømde magasina i ei elgkyr ved Såtemyre.Så ringde dei.Bad meg fyre opp stampenog sleppe ut ein elg til.
Latterbrøl i salen. Han kunne sikkert stått der og lest opp selvskrevne dikt hele natta, og ingen hadde gått. Den lille seansen er også en god påminnelse om at dikt levert på riktig måte er litteraturens punkrock.
Halvannen time (inklusiv obligatorisk pause for utlodding av fruktkurv) går uhyre fort. Katalogen til Bjella er nå så sterk og omfangsrik at han til og med kan tillate seg å kappe bort låter jeg tidligere hadde blitt regelrett forbanna om han hadde turt å utelate. Når du kan ta ut en låt som «Øvre Ål resort», uten at det oppleves som snålt, sier det alt.
Låtene fra debuten har allerede blitt kledd opp i ny, musikalsk drakt flere ganger, og det er dette som gjør konsertene hans så kule, at låtene ikke har stivnet fast i rutinemessige mønstre, men endres etter hvilket band som kler dem opp.
Akkurat som i sommer, takker bandet av med høytidelig, samkjørt bukking, før Bjella returnerer alene med gitaren. Han kunne også reist rundt alene med gitar, for han eier jo ethvert rom han befinner seg i. Dessuten har han blitt merkbart bedre, og mer vågal, i gitarspillet sitt.
Foran et dørgende stille publikum spiller han «Helsing Judas» og «På pallen», før han går av for godt. Det er en fin symbolikk i det hele, at han forblir på pallen, før vi svinser glade og fornøyde ut i den kalde marsnatta.
PS: Et lite hjertesukk her på tampen. Jeg synes det er veldig kult at man bruker lokale band og artister til å varme opp publikum. Det er noe konsertarrangører alltid bør bestrebe seg etter å gjøre. Én slik jobb er mer verdt enn 25 øvinger, og noe man vokser masse på som artist.
Tromsø-dama Lisa Skoglund hadde jobben før Stein Bjella & co., og imponerte med mengder guts. Kun akkompagnert av en pianist/korist leverte hun en knapp halvtime med egenprodusenrt materiale, og snakket selvsikkert og uanstrengt til publikum mellom låtene. Fredag ga hun ut ny singel. Nå sto hun foran det som burde vært hennes applauderende hjemmepublikum.
Overraskende mange ga likevel helt faen i hva som skjedde på scenen. De var kommet hit for å se og høre noe annet. Ergo er det bare å stå med ryggen til, brøle og vise null respekt for Lisa Skoglund. Fulle folk på min egen alder kan virkelig være fæle. All hail til Lisa Skoglund som trosset motstanden og bare peiset på. Slikt vitner om artistisk pondus og nødvendige mengder selvtillit.