Død over all beskjedenhet!

Et debuterende band med base i Tromsø, som nesten selger ut storsalen i Kulturhuset. Det er jo så man får tilbake troen på mennesket.
 
        
            (Foto: Daniel Lilleeng)

  Foto: Daniel Lilleeng

Konsert: Hollow Hearts
Storsalen, Kulturhuset i Tromsø (nesten fullt), lørdag kveld.

Vi er gode på å heie frem det jordnære og trauste her til lands, som en egenverdi man skal dyrke og applaudere. Ikke noe gærent i dét, for al del, men når det kommer til kultur, har jeg personlig en mye større svakhet for de som tør å stikke seg frem, som våger å satse, som skyver frem brystkassen og sier «Her er vi/jeg, vi er forbanna gode, digg oss».

Hollow Hearts har eksistert siden desember i 2016, men har virkelig ikke ligget på latsiden, med både konserter, singelutgivelser og, nå altså, et rykende ferskt debutalbum i bagen. Når de da booker seg inn på byens storscene, med sittende publikum og full produksjon, vitner det om en herlig dumdristighet og korrekt form for galskap jeg elsker. For det er jo en betydelig fallhøyde, om det skulle bli halvfullt eller mindre. Desto gøyere når de da nesten selger ut hele lokalet.

Fra konsertens første tone, ser man også hvor mye et proft rigg i en stor sal gjør ut av seg. Platas instrumentale åpnings- og tittelspor spilles bak et gjennomsiktig lerret, med en fiffig animasjon tegnet av Kine Yvonne Kjær. Det er lite som er overlatt til tilfeldighetene her. Når lerretet fjernes, ser frontfigur Ida Løvheim ut på den nesten fullsatte salen og plumper bare ut et spontant «Ooooowæææh», før de setter ordentlig i gang, med «Down to the Wire». Det er lett å skjønne utbruddet hennes, for det så sikkert helt fantastisk ut fra scenen.

Scenen er da også et eneste stort øyedrops. Kvartetten er satt opp langs scenekanten, i en slags flat firer, der også trommis og korist Mikael Pedersen Jacobsen er i frontrekka. Han og Christoffer Nicolai Mathisen (titulert som TIL-analogien «gutan våres» av Løvheim) er kledt stramt og stilig i svarte og nøytrale klær, mens Ida Karoline Nordgård og Løvheim skinner i midten i henholdsvis svart og blomstrete kjole og en korallfarget buksedress. At de også tar Kulturhuset skikkelig i bruk, med diger lysrigg og tekniske finurligheter, er veldig kult. Død over all beskjedenhet!

De åpner det virkelige ballet med ei av platas sterkeste spor, «Down to the Wire», og det er lite nervøsitet å spore fra scenen. For dette kan de. Det er et enormt velsmurt maskineri helt uten akilleshæler, og de kler det store formatet godt. Den nesten pompøse og overdådige produksjonen oppleves aldri som too much. Pirket for egen del er at trommene overdøver soundet, og kan også skyldes at undertegnede satt langt fremme, rett ut for slagverket.

Da de introduserer innleide strykere, gir det konserten det ekstra løftet slike fest/premiereforestilinger skal ha, selv om jeg gjerne skulle hørt mer til dem, da de tidvis forsvinner helt i bandets eget komp.

Det er uansett ingen grunn til å savne ekstrahjelpen på den kommende turneen, for dette er en gjeng som klarer seg utmerket godt på egenhånd. De er forbanna gode å spille, enten det er pedal steel, gitarer, trekkspill eller trommer og perk. De to-, tre- og firestemte harmoniene er klin rene, og virker nesten tilforlatelige rutinerte, og Løvheim er en sjeldent god vokalist, som sender tankene i retning både Emmylou Harris og Linda Ronstadt.

At de spiller på hjemmebane er også mer enn tydelig, og selvtilliten stiger proporsjonalt med publikums applaudering underveis. Den litt keitete småpraten gjør ikke noe, det er nesten sjarmerende, all den tid de leverte de musikalske varene med enorm trygghet og tilsynelatende rutine. At dette bandet bare har eksistert i et drøyt år er nesten snålt å tenke på.

Det er de mest nedpå låtene som fungerer best. «Red House Song», «Into the City», «Trouble Prelude» (som nesten går over i valsetakt) sitter knallbra, mens uptempolåtene fremstår mer anonyme og til dels svake, den proffe fremføringen til tross. For de har fortsatt noen gir å gå på når det kommer til låtmaterialet.

De avslutter med det jeg selv synes er deres aller beste komposisjon, den smekre countrylåten «Losing Heart», og det låter helt knall, selv om Ida holder igjen de høyeste vokaltonene fra studioversjonen. Den har noe Simon & Garfunkel/«El Condor Pasa»-aktig over seg, og er en sann fryd å høre, også live. At den velges som avslutningslåt sier vel også noe om at de selv også setter den høyt, og det gjør bare utelatelsen av låta på skiva enda vanskeligere å forstå, da den er bedre enn de fleste av dens (litt for mange) spor, og dermed ville løftet plata totalt.

Etter cirka 75 minutter er det slutt, og bandet kan puste lettet ut og minnes en flott forestilling. At de bærer i seg et enda større potensial er bare kult. Gleder meg til å følge dem i fortsettelsen. Vel blåst, guta og kvinnfolk! Sterk firer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.