For dem som ikke følger fotball, eller på annet vis har levd under en stein, kan jeg kjapt forklare at Erling Braut Håland er det største fotballtalentet i Norge – en 17-åring som har bøttet inn mål med speidere fra Manchester United og Juventus på tribunen.

Samtidig er han en spiller som, på grunn av manglende rutine, innimellom gjør feil: Lar være å skyte når han skulle skutt, dribler en gang for mye – rett og slett slikt som ungdommelig overmot noen gang kan føre til. Uansett er det vidunderlig å se på når han lykkes, og selv på en middels dag skjønner man at han en dag kommer til å bli en av de virkelig store.

Litt sånn er det med de engelske jyplingene i Shame. Guttene er fantastiske når de treffer den berømte spikeren. Og sant og si gjør de det ganske ofte. Samtidig hender det at de spolerer noen kjempemuligheter, som tilfellet var ved et par anledninger på Bukta.

London-bydelen Brixton er kanskje best kjent for reggae og dansemusikk, gjennom artister som Hot Chocolate, Linton Kwesi Johnson og Soul II Soul, men har også bidratt til rockhistorien ved at David Bowie og Paul Simonon fra The Clash vokste opp her. Denne delen av arven har Shame valgt å videreføre. Guttene er bare 20 og 21, men da jeg første gang spilte det for en kompis, utbrøt han spontant: «Når kom dette ut? I 1988?»

Debutalbumet «Songs of Praise» kom imidlertid ut i 2018, og har sparket inn de åpne dørene hos indiefans som meg, som strengt tatt ikke har hatt så mye å rope hurra for siste tiår.

I sann sjangertradisjon, kommer guttene på scenen i ukledelige gensere, med en vokalist som har stappet t-skjorta nedi buksa, slik at han mest av alt minner om Trond Viggo Torgersens karakter, Vaktmesteren. En spydig fyr ved siden av meg mumler: - Jeg lurer på hvem som er stylisten deres.

Det guttene mangler av stil, tar de derimot igjen i «attitude». Og det til gagns. Vokalist Charlie Steen får kjapt stoppet kjeften på kritikerne, der han tidvis prater og brøler seg gjennom settet. Han er en mellomting mellom Mark E. Smith i The Fall og Shaun Ryder i Happy Mondays, både i stemme og fakter, med litt av den samme fryktinngytende auraen som gjør at du ikke tør le, om han danser aldri så rart.

Hitsingelen «One Rizla» forteller holdningen til bandet i klartekst. «My nails ain't manicured/My voice ain't the best you've heard/And you can choose to hate my words/But do I give a fuck».

Bandet har lagt den overraskende tidlig i settet, men akkurat idet man lurer på om det er et feilvalg, smeller de til med en majestetisk versjon av “The Lick”. Den stygge t-skjorta er fjernet, og alle som til da har lurt på om han manglet frontfigurutstrålingen, blir levnet ingen tvil nå.

Seiersrunden er påbegynt, og «Tasteless» drar stemningen ytterligere i været. Men så skjønner vi nesten ikke hva som skjer. Et par uheldige låtvalg, og magien er brutt igjen. Selv en brukbar avslutning med «Gold Hole» klarer ikke å berge seieren i land.

Med bare ett album å ta fra, er det kanskje ikke så rart om man mangler noen storlåter å krydre settet med, men når albumets beste øyeblikk, «Angie», utelates fra live-settet, skjønner man at det snarere er et resultat av supertalentenes manglende rutine.

Så rart som det enn høres ut, etter en litt middels affære: Jeg gleder meg til fortsetningen.