Dette er tredje gang Nicke står på ei scene under Buktafestivalen, og den sjuende gangen han spiller i Tromsø. Pussig nok er det første gang han står her på Sør-Tromsøya som frontfigur i sitt mest kjente band, de skandinaviske rocklegendene The Hellacopters. Det var på høy tid.

Det ser helt fantastiske ut da de går på. Backdropen er den klassiske Hella-logoen, og bandet selv ser ut som om de har drukket av ungdomskilden. Dregen har erstattet hettegenser med hatt, og vimser sedvanlig krokrygget rundt, attpåtil kledt opp i snekkerbukse.

Sami Yaffa fra Hanoi Rocks er ute av bildet igjen etter forrige line-up, og Nicke har erstattet ham med bassisten fra et av sine andre band, Imperial State Electric. Robban sitter bak et lekkert og rødt trommesett, med «By the Grace of God»-logoen på stortromma. Boba Fett lett henslengt bak tangentene. Nicke ser mer tent og potent ut enn noengang. Sukk.

Det starter – selvsagt – med lyden av drønnede helikoptre (Apocalypse Now-style), før de drar i gang en litt seig versjon av «Hopeless Case of a Kid in Denial». Derfra og ute ser de seg aldri tilbake, og hamrer bare ut den ene skandinaviske rockklassikeren etter den andre.

«You Are Nothing», The Devil Stole the Beat From the Lord», «Born Broke» (men dere endte opp som headlinere og ble rike til slutt!), «Move Right Outta here», «Like No Other Man», «No Song Unheard», «I’m in the Band» osv.

Det slår meg hvor mange «hits» de har, hvordan hver eneste låt frembringer forventninger til soloene og refrengene, og de leverer da også så det ljomer. For min egen del er det uansett to låter som skiller seg helt ut, på en positiv måte.

Den ene er «My Mephistophelean Creed», den eneste låten de har spilt inn etter gjenforeningen, og en sang Nicke visstnok har hatt liggende helt siden 1995, fra bandets begynnelse. Vi skal takke vår Herre og skaper for at den ikke ble spilt inn da, for denne harde soullåten er som skapt for bandet slik de er nå, med den mye mer utviklede og raffinerte stemmen Nicke har i dag. Det var høy gåsehudfaktor.

Den andre var «Long Gone Losers», en låt jeg alltid har hatt svært høyt opp i bandets katalog, og som merkelig nok bare var et bonusspor på en EP, way back. Jeg leste en gang at Boba Fett holdt denne som sin personlige Hella-favoritt, og kanskje var det derfor den ble spilt i dag? For rett etterpå kom det champagne ut på scenen, og publikum ble fortalt at Boba hadde bursdag, som videre genererte unison allsang av bursdagssangen til den elegante tangentmannen.

Vi får hiten «Toys and Flavours» og White Jazz-debuten «Gotta Get Some Action» som ekstranumre, og tilbake står man lettere fjetret, til nye drønn av helikoptre, og tenker at sånn derre rock, det er faen meg ganske artig. Nå må dere spille inn ny skive, for helvete. Alt annet blir for dumt.