Dette var en potensiell «dark horse» i årets program, en konsert jeg hadde troen på kunne bli stående som en «Jøss, den så jeg ikke komme, men steike, for en konsert! Nå må jeg kjøpe alle skivene»-opplevelse. De tre siste av hans totalt fire plater er alle på et veldig høyt nivå, der han svitsjer mellom smukke poplåter, sløy folkrock og noen helt uimotståelige uptempo-poplåter.
Konserten i Bukta ble en underlig affære.
De startet med tittelsporet på «City Lights», sisteskiva, en sløy og fin popsong med kraftige Television-referanser. Finstart og topp stemning. Et glissent oppmøte erstattes av tilsig med folk som kommer fra hovedscenen, etter å ha sett Thåström. Slik det alltid er i Paradisbukta.
De ser ganske rare ut. Morby selv, i døll og grå jump suit, og gitaren heiset langt opp på brystkassa, med et nerdeaktig band som skrur seg tett inn mot frontfiguren, og gir inntrykk av å ha spilt sammen en god stund. Dernest kommer «1234», den flotte hyllesten til The Ramones, som avstedkommer et høylytt «Gabba Gabba Hey» fra en entusiastisk publikummer. God stemning.
Så sklir det hele fryktelig ut. Hver gang det er tilløp til entusiasme og bra respons fra et tålmodig publikum, tas det hele ned og dras ut i det som føles som evigvarende jam sessions. Med begrenset tid å spille, og en flott og variert katalog, virker det litt underlig.
Da singelen «I Have Been to the Mountain» kommer, for øvrig en av de aller beste låtene i 2016, føles det nesten befriende, men selv denne knallerten er litt amputert, da blåserne og det nesten gospelaktige koret er helt fraværende. «Dry Your Eyes» er vakker, og blir høydepunktet for min del.
De hentet seg greit inn, men dette ble generelt en skuffende affære. Midtveis var det nesten noe som lignet krise, men det endte opp med å bli noe så dølt som en totalt forglemmelig affære. Verken mer eller mindre. Men hør på skivene. De er dritbra. Helt sant!