Her er det bare å innrømme faktum med en gang: Denne anmeldelsen er skrevet av Glue-fanboy1980. Det skal samtidig nevnes at mine forventninger til denne konserten var høyere enn Ozzy Osbourne etter en nachspiel-turne i Colombia. Fallhøyden var livstruende stor.

Et stort pluss for Gluecifer, i reunion-sammenheng, er at alle bortsett ett av medlemmene har holdt det gående som musikere etter bruddet i 2005. Arne Skagen alias Captain Poon har vært den mest aktive med sitt band Bloodlights, og styrer gjennom hele konserten gitarsjappa på den høyre flanken av scenen.

At Rolf Yngve Uggen og Danny Young leverte varer tilsvarende flere Michelin-stjerner var ikke noer sjokk, men at nykommeren Peter Larsson presterte å løfte bandet hadde jeg aldri i verden antatt på forhånd.

Mer usikker var jeg på selve frontfiguren, som nå er kjent som kommentator i VG. Biff Malibu var nemlig et natufenomen av en vokalist i sin tid, der han i Norge sto på toppen av rock'n'roll-pallen sammen med Ricochets' Trond Andreassen. Men Jesus Føkkings Kristus! Frithjof Jacobsen sang minst like bra som for 15 år siden, og resten av Glue-gjengen hang på ingen måte etter.

At sceneteppets motiv var en trone, passet selvfølgelig perfekt. I Bukta denne fredagen skulle det vise seg at rocktronen hadde stått tom siden gutta boys fra Oslo kjørte beistet inn i garasjen. De har tydeligvis bare ventet på å sette ræva tilbake i den ledige kongestolen de siste 13 årene.

Dette var peise fette rått, for å si det helt enkelt. Gluecifer låt som et band på middagshøyden - ikke en gjenforent tidligere storhet. Under "Go Away Man" holdt knollen min å revne, på grunn av alle dopaminene som hadde rølpefest inni hjernen.

Og det var tydelig at jeg var langt fra alene om å ha gledet meg til, og sette pris på dette festmåltidet av en konsert. Før halve settet var unnagjort ljomet taktfaste rop av bandnavnet utover hele Telegrafbukta. I deres prime kunne ingen band matche Gluecifer på scenen. Sykt nok er det ingen som matcher disse førtidspensjonerte motherfuckerne heller i 2018.

Idet en frenetisk versjon av punkbomba "Evil Matcher" sklir over i pur boogieporno med "Get the Horn" blir jeg slått rett i fleisen av mitt største rocksjokk på veldig, veldig lenge. Jeg håper virkelig at Gluecifer kommer tilbake neste år. Da skal jeg ikke være på jobb og ta det piano med ølinntaket, for å si det sånn. Takk for i kveld, Kings of Rock!