Med vrangvilje og konspirasjonsteorier i bagasjen kunne man antatt at Moddi hadde dratt med seg ruskeværet fra Senja denne lørdagen. Innledningsvis viste det seg derimot at visesangerens lune og milde vesen passet godt, etter at tordengudene hadde slått så hardt på stortromma at konsertstart ble utsatt for andre gang under denne festivalen.
31-åringens siste album "Unsongs" var et ambisiøst, og vellykket, plateprosjekt. I Telegrafbukta innledet han like godt med skivas åpningslåt "June Fourth 1989...", og det skulle vise seg at disse forbudte sangene fra hans siste plate hovedsaklig fylte repertoaret lørdag.
Hans seks mann- og kvinnesterke band sin lekre musisering fylte den største festivalscenen godt. Jeg var usikker på hvilken utgave av Moddi vi skulle få se lørdag, men min frykt for at selve musikken skulle bli litt spinkel i dette formatet, var ubegrunnet.
Det som ikke funket like bra var Moddis stemme, som ikke matchet pondusen til backingbandet. Det skortet ikke på innsats og innlevelse fra senjaværingen, men live fremstår stemmen hans som affektert hvisking og prating, der jeg savner både melodi og trøkk.
Snaut to uker etter fotball-VM er det virkelig kult at Moddi spiller Pussy Riots "Punk Prayer", som representanter fra russiske myndigheter fikk satt en stopper for da han spilte på Driv. Noe stort stykke musikk vil jeg allikevel ikke kalle det. Og der noen sanger på lørdagens repertoar gjør seg godt på konsert, forsvinner andre litt i fralandsvinden.
Jeg har stor respekt for Moddi, men under konserten innså jeg at den engasjerte artisten er nærmere å vekke aktivisten - enn musikkentusiasten - i meg. Han blir litt for mye predikant, og for lite artist.
Victor Jara-låten "Our Worker" og "Open Letter" blåste litt liv i konsertens glør, men så kjente jeg at interessen dabbet raskt av igjen. Litt typisk tredje dagen på festival, egentlig.
Uansett: Takk for konserten, og keep on rocking in the free world, mann.