At Sivert Høyems nye band Paradise ble plutselig ble oppløst, og ikke kunne spille under Bukta-lørdagens nordnorske "gullrekke", var selvfølgelig synd.

Vi optimister så allikevel et pluss i at vesterålingen plutselig hadde et enormt mye større repertoar av låter å velge fra, da det ble klart at Høyem på sett og vis erstattet seg - som soloartist.

Nå har jeg - og mange andre tromsøværinger - sett Sivert så mange ganger at det føltes helt logisk å ønske seg et sett bestående av noen låter som sjelden blir spilt. Slik ble det ikke.

Hans nå mer eller mindre faste backingband er så grisebra, at det nesten blir å regne som en klisje å nevne hvor mye de tilfører låtmaterialet. De drysser selvfølgelig litt melodisk krydder over musikken også denne lørdagen, selv om jeg har sette herrene Fjordheim, Knutsen og Salsa mer på hugget ved tidligere anledninger.

Men det er ingen tvil om hvem som er sjefen her. Etter å ha sett en del Bukta-konserter med litt lav vokallyd de to siste dagene, blir Høyems sett en stor kontrast. Stemmen hans drønner ut av høyttalerne, slik at bakken skjelver i Telegrafbukta. Barytonrøsten blir faktisk i overkant massiv, og jeg forstår ikke hvorfor man nærmest drukner en stemmeprakt som Høyems i ekko og effekter.

Tittelsporet fra hans siste plate "Lioness" - en låt som dufter tungt av årgangs-Sivert - drar det hele i gang. En litt treg Look Away Lucifer blir kveldens første Madrugada-låt, men det drar seg til da Christer Knutsen forlater pianoet og banker noen harde akkorder ut av sin Gibson SG.  Etter dette kunne jeg mer eller mindre ha forutsett hele settlista.

At dette skulle bli en god konsert var på mange måter forutsigbart. Sivert leverer aldri middelmådige konserter. Men at Høyem hadde såpass få nye triks i ermet gjorde også konserten tidvis forutsigbar på feil måte. Bandet fløt i stor grad på rutinen, og i tillegg var Sivert selv langt mer avmålt fra scenen enn normalt.

Hjemmeseier ble det selvfølgelig uansett, men nå trenger jeg noen års pause fra "Majesty". En tynn firer, dette.