Hardcore-gutta i Turdus Musicus (heretter Turdus) kunne skue utover et sultent hjemmepublikum da de for første gang på åtte år spilte en konsert, og det attpåtil på Bukta.

Det er ikke en enkel jobb å tilfredsstille kravstore fans som har ventet i mange år på noe som kanskje aldri skulle skje, men som denne kvelden faktisk skulle bli en realitet. Mer enn en gang har vi sett at comeback som dette har gått galt.

Selvtilliten var det lite å si på. En stilig lysrigg ga forutsetningene. Så da bandet ett minutt før oppsatt spilletid kom ut for å kaste seg uti den etterlengtede opplevelsen, lå alt til rette.

Det smalt fra første sekund. Ikledd en burgunder skjorte løp frontfigur og primus motor Carl Christian Lein Størmer over scenen som en topptrent atlet før han kastet seg over mikrofonen med en megafon.

Dette Tromsø-bandet har brøytet vei for mange i Tromsø siden de startet på Sommerlyst Ungdomsklubb i 1998. En turnevirksomhet få lokale band har gjort etter dem, sendte Turdus verden rundt. Å snakke om lokal punkinspirasjon uten å nevne Turdus Musicus, som for øvrig betyr rødvingetrost på latin, er umulig.

Da var det godt å se at de gamle låtene fortsatt fungerer for et publikum der mange i forkant hadde vært igjennom fire-fem konserter, og mange ventet på Gluecifer som skulle komme rett etterpå.

Men både Gluecifer og foregående bandene ble fort midlertidig glemt. De fleste har øynene på frontfigur Størmer som holdt publikum i gang gjennom samtlige 44 minutter. Men jeg lot meg også imponere av hvordan trommis Paulo Velasques, bassist Aleksander Johansen og gitarist Finn Fodstad klarte å bygge et så tett og tight lydbilde. Stilig ble det også da gamle medlemmer som Kvaløya-gutten Johan Grønli stakk innom.

I tilfeller som med Turdus er det noen ganger lett at nyansene i musikken forsvinner hvis bandet ikke er helt samkjørt, og lyden er dårlig. Det var så absolutt ikke tilfelle her.

Jeg aner ikke hvor mye disse gutta har øvd, men det gamle ordtaket om at man «glemmer aldri hvordan det er å sykle» passer godt i dette tilfellet.

- E det nån som e klar førr nokka råkk, ropte vokalisten. Han fikk raskt svar. Etter noen runder ølkasting blant publikum, og en hyllest til Robert Dyrnes som ga ut den første Turdus-plata for 18 år siden, sendte Størmer en videohilsen til musiker Magnus Leirvaag Sandnes, som får behandling for MS i Moskva.

Sandnes fikk dedisert låten «This is your call» til seg, og Størmer kastet etter hvert seg selv ut blant publikum for å trykke litt ekstra til.

På et tidspunkt så jeg bare de gule skoene til legen Størmer, som man et øyeblikk trodde kom til å trenge medisinsk hjelp.

Turdus holdt trykket oppe gjennom hele konserten, og litt halvfalsk synging av Størmer innimellom ble bare sjarmerende.

Jeg gikk en tur i den velkjente tisseskogen, som ligger «vegg i vegg» med Paradisbukta, etter konserten. Der så gresset noe slitent ut. Ikke av folk som hadde gått på det, men av trykket fra Turdus Musicus.

I 2017 sa Størmer at Turdus Musicus var et tilbakelagt kapittel. I 2018 så det ut som et band med en fremtid. Ventetiden var verdt det.