Ja, dette ble jo litt av en fest!
Et annet jobbengasjement sørget for at jeg mistet starten av White Ascots konsert. Tromsø-bandet gjorde uansett en solid jobb som oppvarmere, i de snaue 40 minuttene vi fikk sammen.
Kvartettens miks av jazz og nu soul får viktige musikkproteiner fra Frida Lydia Hansen Virtanens kraftfulle stemme. At finnmarksjenta har en naturlig og selvsikker fremtoning på scenen smitter også.
Singelen «Hahaha (losing my mind) ble settets høydare. En herlig intensitet går gjennom låten, og siden denne låten er prøv på at bandet evner å lage gode, definerte refrenger. Slike bør de få inn i flere av sine låter.
Les også: Musikkintervjuet – White Ascot
Cory Henrys ferske plate sammen med kveldens backingband The Funk Apostles er en brillefin samling låter. Jeg gledet meg virkelig til å se denne gjengen i fri utfoldelse, med en bass som trøkket godt i solar plexus. Henry og hans disipler – unnskyld, apostler – skuffet ikke.Bandet fyrte like godt i gang festen med en hardtslående versjon av James Browns klassiker «Talkin' Loud and Saying Nothin'». Fokuset var stilt inn på fest og rytme denne kvelden, der et ikke spesielt oppfinnsomt knippe coverversjoner flankerte Henrys originaler. Tolkningen av «Stayin' Alive» ble reddet av en ekstremt rå gitarsolo, og unngikk heldigvis en skjebne som skår i gleden.
For glede ble det mye av, både på scenen og på gulvet.Hovedpersonens traktering av orgelet var eksplosiv. Hans B3 låt som et B52 bombefly i det ene øyeblikket, for så å ta intensiteten ned i varsomt Stevie Wonder-territorium. Midt i «Our Affairs» var Henry som en besatt mann. Det føltes som om kirka sto i full fyr, og dette er orgelmaestroens siste sjanse til å gi alt.
Resten av gruppa skøyt også brystkassa fram, og i «Just a Word» leverte gitaristen noen veldig elektriske licks tatt rett ut av læreboka til Prince.
Henry og kompani nådde middagshøyden med den tandre, vakre «Send Me a Sign» som bygget seg opp til et kolossalt monster under avslutningen. Dette muskuløse og formidable orkesteret sørget for en svett og suveren aften. Og, ja: Dansende kordamer med plenty av «funk in the trunk» burde være 100 prosent obligatorisk i alle bånd.
