Det er lenge siden vi har hatt et nordnorsk band med like stort internasjonalt potensial som ISÁK. Dette slo meg midtveis i deres konsert på Satelittscenen fredag.

Å åpne Rakettnatts minste scene var egentlig ingen takknemlig oppgave. Bakgården til Verdensteatret var så folketom at stemninga ble litt pinlig. Heldigvis utstrålte trioen på scenen plenty av selvtillit og glede, og snart det fyltes opp også foran scenen.

ISÁK lager catchy poplåter og baker disse inn i smarte arrangementer. Musikken er definitivt dansbar, men den har også en emosjonell dybde som er sjelden vare i 2018s elektropopjungel. Kombinasjonen av «kunst og kommers» var i alle fall en vinnerformel denne kvelden i Tromsø sentrum.

Daniel Eriksen og Aleksander Kostopoulos spruter av energi, men bidrar også med en varsom finesse. Esset i kortstokken til ISÁK er allikevel Ella Marie Hætta Isaksen, som veksler sømløst mellom engelsk og samisk. Dette gjør selvfølgelig bandet eksotisk i verdens største land, Utlandet – og vi har jo sett at band som Kvelertak og Kirkenes eget Ondt Blod har hatt suksess på tross av (eller er det på grunn av) at de synger på et språk ingen forstår.

At Isaksen skal delta på NRKs Stjernekamp til høsten, fremstår som hundre prosent logisk. I tillegg til å være en glimrende sanger utstråler hun både ekte star power og «nabojenta»-kvaliteter på scenen. Så får vi tilgi at stemmen ble litt spakere og mindre treffsikker på tampen av konserten.

Kremlåter som «Patience» og «In Comparison» satt som ei flathand i fleisen på bakgårdsscenen fredag. Høydepunktet ble allikevel tolkingen av Mari Boines «Elle» - med en fremførelse så majestetisk at den ville ha gjort enhver naturdokumentar ti ganger mer slående.Etter en energisk og underholdende konsert gleder jeg meg enda mer til å høre et fullt album fra denne talentfulle, nordnorske gjengen. I en popverden der klisjéene nå jobber på overtid, er ISÁK et friskt alternativ.