Nei, hun heter egentlig ikke Bendik, selv om Silje Halstensen introduserer seg slik. Hva som er bakgrunnen til alias er for øvrig irrelevant. Det som derimot er relevant, er at 28-åringen er en artist som tar kontroll over både scene og publikum.
Jeg har ikke helt fått tak på Bendiks utgivelser, men i livesettingen har hun et engasjerende vesen. Halstensen synger med en overbevisning som gjør musikken ekstra kraftfull. Hun maler låtene i høstfarger og er ikke redd for å dyrke det sentimentale.
Hun har med seg tre gode musikere, som gir arrangementene «det lille ekstra». Og god, høy lyd blir aldri feil. Jeg skal heller ikke stikke under verken stoler eller bord, at det gjorde godt å høre litt rock på festivaldag nummer to.
Halstensen har heldigvis ikke fått med seg jantelovens første bud; hun er en drama queen på rett måte. Frontkvinnen tar med glede en runde ut i regnet blant publikum, synger som om Fanden banker på døra, og angriper publikum med øynene – som for ordens skyld er en positiv greie. Jeg har vel aldri sett en slik kombinasjon av utadvendt artist og introvert musikk tidligere.
For det skal sies at det mørke, mollstemte låtmaterialet føles nokså monotont midtveis i konserten. Med regn og kulde som kulisser kunne dette blitt en jammerdal, men en monsterversjon av «Kriger» sørger for et positivt skifte. Her viser Halstensen og hennes musikere en tyngde mange metal-band kan misunne dem.
«Perfekt» og «Siste gang» er fine og kraftige lysglimt på tampen. Bendik kunne gjerne ha spilt flere slike.