DJ-en holdt liv i den våte forsamlingen frem til hovedpersonen dukket opp 10 minutter etter oppsatte tid. Kortere spilletid skulle etter hvert vise seg som et pluss.
Kjartan Lauritzen innledet med fjorårets hit «Fenomenet», og det ble raskt klart at undertegnede ikke var i målgruppa, i og med at stort sett hele repertoaret hans høres ut som russelåtene ingen ville kjøpe.
Lauritzen er ikke mye til rapper, men fikk hjelp fra et sprettent sidekick. Energi og selvtillit var ikke mangelvare – noe som kan forklare at vestlendingen lirer av seg tekstlinjer som:
«Lillemann har løpetid - lillemann vil løpe fri»
Jepp. Lauritzen er som en elektronisk 2018-utgave av Luxus Leverpostei – eventuelt lyden av hjerneblødning, slår det meg midtveis i konserten. Han nøyer seg stort sett med tamme beskrivelser av fest, både med og uten klærne på.
At en nokså meningsløs oppramsing av ord som «pikk», «porno» og «fittesaft» i seg selv anses som dristig nok til at det fremkaller knising, er noe sosionomer – og ikke jeg – må forklare. At denne uspennende ordgrøten fremføres med tilgjort tullestemme gjør virkelig ikke musikken lettere å like.
Men, OK. La meg prøve å forstå hvorfor Kjartan Lauritzen skyves opp og fram av blant andre P3, og (på grunn av dette?) har et nokså stort publikum. Det er vel rause mengder sjarm i framtoningen, og smartness i bunn? Vel… det syntes i alle fall flere av menneskene som sto foran meg.
Jeg bejubler artister som ikke tar seg selv så alvorlig, men at de ikke tar musikk på alvor er jo nødt til å ende med selvmål. Men for å være fair med Lauritzens og hans to kumpaner: Låtene har noen OK hooks, og plenty av folk på Stortorget viste stor begeistring under konserten lørdag.
Så, i tilfelle disse befant seg i et parallelt meta-univers jeg var for edru til å fange opp, setter jeg ett ekstra øye på terningen. De «russisk rave»-greiene som rundet av kvelden var faktisk så ko-ko at jeg måtte be sidemannen klype meg i armen.