Dette var konsertenes svar på «Love Actually»

Konserten med Wyclef Jean minnet meg på mange måter om kjærlighetsfilmen over alle kjærlighetsfilmer, likevel trenger jeg ikke se den om igjen til neste år.
PUBLIKUMSFRIERI: Wyclef Jean hadde publikum i sin hule hånd. 

PUBLIKUMSFRIERI: Wyclef Jean hadde publikum i sin hule hånd. 

De står og klemmer hverandre på Heathrow og Hugh Grants britiske røst gir oss ord om kjærlighet. Slik starter kanskje verdens mest sette romantiske komedie, julefilmen «Love Actually», og slik føltes også starten på konserten med ikon og superstjerne Wyclef Jean da han spilte i Tromsø fredag kveld. Som en god og varm klem, som gjentatte ganger får deg til å rødme av de feile grunnene, men noen gang er så fin at det føles som hjertet mitt utvides.

Det starter med «Ready or Not», Fugees-hitten fra 1996, med Enya-samplingen som åndelig ligger til grunne, ja litt som stemmen til Hugh. Haiti-stjernen, for anledning kledd i en hvit skjorte med noen røde greier på, svarte jeans og hatt, tar scenen med engang og rapper sin del av låten mens resten kommer fra et lydspor. For han har ikke med seg noe band denne kvelden. En DJ er derimot til stede, og hovedpersonen selv trakterer både tangenter og gitar underveis. Det er likevel synd at det ikke er flere musikere der, og jeg tar meg selv i å tenke hvor kraftfullt enkelte låter kunne vært med nettopp det. Eksempelvis Santana-låten «Maria Maria», som jeg føler kunne vært fantastisk å høre med et stort band, selv om Wyclef viser seg å være en ganske så habil gitarist. Det samme gjelder for kvinnestemmene som glimrer med sitt fravær. At verken Shakira eller Lauryn Hill stilte opp på The Edge denne kvelden er ikke så rart, men det kunne vært noen stedfortredere der. Dette er spesielt merkbart under «911». Her savner jeg virkelig Mary J. Blige sin dirrende pekefinger som beveger seg i takt med hennes sjelfulle stemme.

At det bare er han og DJ-en er likevel et premiss jeg godtar, og artistens musikalitet er enestående. Det er ikke så ofte Tromsø har besøk av verdensstjerner av et slikt kaliber. Vi savner ingen når han setter seg ned ved pianoet og synger «Killing Me Softly» alene, vakkert og fint, også uten nevnte Hill. Et annet eksepsjonelt øyeblikk oppstår med Bob Marley-låten «No Woman, No Cry». En låt jeg egentlig ikke kan fordra, men som gjennom hans tolkning er magisk og hvor sangens innhold kommer godt fram. Det handler ikke om at man ikke griner uten damer, men om å trøste.

DISSET TRUMP OG KANYE: Wyclef ba Trump reise til helvete en rekek ganger. 

DISSET TRUMP OG KANYE: Wyclef ba Trump reise til helvete en rekek ganger. 

I tillegg forteller han om barndommen sin under fattige kår, da han spiste dritt fra bakken, og jobbet seg oppover. Det er nært og rørende, virkelig konsertens «Emma Thompson hører Joni Mitchell på rommet»-scene. Det brytes av med nok et cover, «Guantanamera», som om han tar tilbake makten – og viser hvor sterk han har blitt av den tøffe oppveksten. Hele situasjonen gir meg nok en gang assosiasjoner til nevnte film, når Hugh Grant i rollen som statsminister holder talen sin og viser den amerikanske presidenten at du ikke kan kødde med han. I dette tilfelle Donald Trump, som Wyclef ber reise til helvete en rekke ganger i løpet av konserten.

KJØLTE SEG NED: Her kaster han vann over seg selv. 

KJØLTE SEG NED: Her kaster han vann over seg selv. 

Jeg hadde imidlertid håpet at det skulle stoppe med coverlåter der, men etter hvert tar han helt av og spiller en hel haug med låter som ikke har noe med Wyclef Jean eller hans karriere å gjøre. Som eksempelvis «Smells Like Teen Spirit» og «Welcome To The Jungle». Da sistnevnte settes på var det noen i nærheten av meg som sa «Æ e faen ikke her for å høre Guns N Roses», enig tenkte jeg. Plutselig eskalerer konserten til å bli et rent DJ-set og jeg lurer på om han gjør narr av oss?

KLIKKET TIL NIRVANA: Dette var starten på en rekke merkelige coverlåter. 

KLIKKET TIL NIRVANA: Dette var starten på en rekke merkelige coverlåter. 

Spilles disse låtene med ironisk distanse og på et slikt metanivå at vi egentlig bør skjemmes? Er det blitt sånn at man ikke kan hygge seg uten «Don’t Stop Believing»? Sangen som for øvrig skaper kanskje kveldens største og mest overraskende allsang. Dette er «Colin reiser til USA med sekken fylt med kondomer»-øyeblikket. Passasjen som egentlig ikke hører hjemme og som ikke bør være der, kleint og rart på alle mulige måter. Jean har da vitterlig så mange gode låter at det ikke er nødvendig å drive med dette. Å kalle konserten et publikumsfrieri nå vil være en underdrivelse.

GLEDE: Det var mye varme og kjærlighet i rommet da Wyclef spilte og tok med seg publikum på scenen. 

GLEDE: Det var mye varme og kjærlighet i rommet da Wyclef spilte og tok med seg publikum på scenen. 

Etter hvert drar han en hel dunge med mennesker opp på scenen for å synge og danse. Noen er så gode at jeg antar disse ikke sto fremst ved en tilfeldighet. Lokal sanger Ida Kjeldsberg overrasker eksempelvis Jean ved å synge «Respect» av Aretha Franklin plettfritt, hvor var hun under «911» i stad? Så, etter en stund i cover-helvete, skjer det plutselig. Wyclef kommer tilbake til oss, som om han har vært i transe den siste halvtimen, og drar fram den nye sangen «Baba». Med den beviser Wyclef at det han ikke trenger Nirvana eller annet tullball, og det bør han vite.

SAMLET FOLK PÅ SCENEN: Mange folk ble dratt på scenen på slutten av konserten. 

SAMLET FOLK PÅ SCENEN: Mange folk ble dratt på scenen på slutten av konserten. 

I dette øyeblikket, da alle, på og av scenen, står sammen og synger, vender tankene mine tilbake til den flyplasscenen igjen. Med varme klemmer og kjærlighet. For det er hva jeg tror Wyclef prøvde i går, å gi publikum den festaftenen han trodde vi ville ha, en slags merkelig kjærlighetserklæring fra en superstjerne, til oss – actually.