Kred er bannlyst og det er lov til å puste og danse på sin måte når artister gjester Rorbua. Der harde rockkonserter har sine «mosh-pits», er det swingdansere som gis plass foran scenen på Rorbua med sin «Swing-pit». Det stilles derimot ingen krav til ferdighetsnivå, noe også konserten til K.M. Myrland bar preg av fredag.

Knut Magnes band heter «Vante folk», men denne gjengen som satte tonene til Myrlands kystpoesien fredag kveld, er langt forbi å kunne kalles vante.

Det oser rutine og profesjonalitet allerede før Knut Magne entrer scenen, der amerikanske Patti Russo, kjent fra Meat Loaf, har varmet opp publikum med amerikanske folkrock-klassikere i godt og vel 45 minutter. Hun og Myrland akkompagneres av noen av de beste Sambandet-musikerne til Åge Aleksandersen: Morten Skaget (også kjent som Morty Black i TNT og Vagabond) og Steinar Krogstad. I tillegg til de lokale og godt rutinerte musikerne Christoffer N. Mathisen og Henrik Skog.

Utålmodige: Patti Russo varmet opp for K.M. Myrland, men publikum ble etter hvert utålmodige, og ville ha hovedpersonen på scenen. Foto: Eskild Johansen

Men folk ble litt utålmodig etter hvert, og begynte så smått å taktfast etterlyse K.M. Myrland, som de aller fleste var kommet for å se.

Etter en kort presentasjon entrer også hovedpersonen scenen. Han er en ikke en veldig høy kar, med polo under T-skjorta si, og holder også de mørke solbrillene sine på under hele konserten. De står i sterk kontrast til det hvite gliset hans, som stadig titter fram mellom låtene.

Myrland drar i gang konserten med låten: «Ei natt med dæ» som starter med den frimodige tekstlinja «Det gjør så godt når ho kjem».

Første-låten ble plutselig og brutalt avbrutt av en overivrig swingdanser som snubler i dansepartneren sin og sender seg selv seilende over monitoren og lander på rygg inne på scenen. Mikrofonen treffer Knut Magne «rett i kjeften» som han selv sier. Det er som en scene fra filmen The Bluesbrothers, der bandet måtte spille bak et gitter, mens ølkrusene kommer flygende mot bandet, bare at på Rorbua er det fulle swingfolk som kommer flaksende. Men Knut Magne har nok fått mange over kjeften gjennom ett langt liv, og får ryddet scene og starter bandet i gang rett på andreverset. Uten sure miner avslutter han låten med stil. Vi er i gang.

RETT I KJEFTEN: Første-låten blir avbrutt av en overivrig swingdanser som snubler i dansepartneren sin og sender seg selv seilende over monitoren og lander på rygg inne på scenen. Foto: Eskild Johansen

Han innførte rett etterpå en liten regel oppsummert med at «alle må fra nu av trø litt mer varsomt».

Den andre sangen, heter «Ode te Heggenstua», og handler om en forgangen fest på et festlokale i Harstad. Knut Magne prater seg gjennom verselinjene i kjent stil, som om han vil at folk skal høre hva låten egentlig handler om, og folk synger med om «hans som spilte banjo» i refrenget.

Denne visesjangeren av nordnorsk visemusikk er det for det meste Myrland som selv er opphavet til. Kanskje sammen med Bjørn Jens fra Helgeland og Senjahopen som eneste sjangerbrødre. Dette er nordnorsk folkrock, og har en stor tilhørerskare i landsdelen.

Kvelden fortsetter stort sett uten noen uhell. Tett og stadig mellom låtene kommer folk opp og håndhilser på Knut Magne, og det gjerne midt i låtene. De ber han rokke ved settlista ved å be om en eller annen yndlingslåt, og Myrland svarer: «Ja, den kommer».

En låt annonseres slik: «Hær e en låt om en av gammelkjærestan mine, og sist æ snakka med ho så hadde ho renovert kjøkkenet».

«Elisabeth» er ei godt kjent countrylåt som får alle til å synge med på refrenget. Noe mer prat enn som så, stiller ikke Myrland med mellom sangene sine. Han kjenner sitt publikum.

En islandsk scenehekler, som heller ville høre mer av Russo, og som ikke har skjønte greia med Myrland, roper til scenen «Get off the stage, I didn’t pay money for this». Han blir elegant parert av Myrland: «Æ kan godt betale dæ ut – føkk ju hæhæ».

Etter hvert kommer sangene fra en av hans mest kjente skiver fra slutten av 70-tallet, «78 grader nord – Svalbard viser». Både «Cognac Larsen» som er en up beat calypsolåt, og den kjente låten «Svalbard 78 grader nord», skaper allsangstemning blant publikum. Han runder av sangen ved å la den gli inn i Johnny Cash-låten «Folsom Prison Blues» og røper med det hvor mye av inspirasjonen til Myrlands låter kommer fra. Midt-western countrymusikk.

Foto: Eskild Johansen

Myrlands konserten nærmer seg slutten med den kjente låten «I skyggen av en feskehjell» som handler om dårlige veier på Senja og generelt høye avgifter, og som appellerer til Frp-eren i oss alle. Men korrigerer det ideologiske bakteppet ved å utbryte når sangen er ferdig: «Men når dåkker e ferdig med oljeboringa – kor e feskehjellan blitt av?»

«Nu e vi inne den stille sekvensen», røper Myrland. Og fortsetter: «Æ skal fortelle om byen æ e oppvokst i».

«Kjøpsvik!» roper noen gutter fra Tysfjord ekstatisk foran scenen, mens Knut Magne gapskratter.

Sangen «Bleike sannheta» starter med tekstlinja «Det e vinterstid i Harstad», og er kanskje en av Myrlands sterkeste låter. Det er opprinnelig en Kris Kristoffersen låt kalt «To Beat the Devil» og er gjendiktet til å handle om da Myrland møtte djevelen på en pub i Harstad.

Mange av Myrlands låter er også oversatt fra amerikanske countrylåter. Den mest kjente av dem er nok «Mødre, Sjøfolk og vi» som har sin opprinnelse fra Waylon Jennings-låten: «Mothers Don’t Let Their Babies Grow Up to Be Cowboys». En sang han også avslutter konserten sin med.

Det er nok dette gjendiktende elementet, som har gjort at han aldri har fått stor kred i visemiljøet for kunsten sin. Men folket liker det, og er ikke så opptatt hvordan låtene har oppstått. Gjendiktningens kunst, til en nordnorsk kystkulturell referanseramme, er også noe som Myrland behersker bedre enn noen, og er absolutt ikke noe som bør trekke ned for hans status som blant de fremste artistene i den nordnorske vise-floraen.

Det er overraskende mange yngre folk som synger med blant publikum. Spesielt yngre gutter fra kystbygdene. De kan ofte alle tekstene til Myrland, noe som viser at han stadig appellerer til nye publikummere. En årsak til Myrlands tekster appellerer sterkt til unge menn røpes kanskje, når han annonseres ei av låtene slik: «Som alle låter med respekt for seg sjøl, handle denne sangen om kvinnfolk». Et universelt tema for de fleste av oss.

Mange av låtene til Myrland er selvopplevde historier, også om kvinner, men alltid med en respektfull undertone. Myrland er den nordnorske visemusikkens sterkeste bånd tilbake til Trygve Hoffs folkelige poesi fra kystbygdene på 60-tallet, som skapte starten på visebølgen i nord. Mange er i ferd med å gjenoppdage Myrlands låter. Det bar det brede aldersspekteret, blant de 250 fremmøtte publikummerne som hadde kommet på konserten på Rorbua fredag kveld, også preg av. iTromsø gir konserten terningkast fem.