Bandet spiller taktfast, et lerret rulles ned og vi får en video av at Kristine Henriksen går inn på Kulturhuset og forvandles til kveldens hovedperson; artisten, låtskriveren, skuespilleren og ikonet Dolly Parton. Hun tar bokstavelig på seg rollen for å bli «Dolly for en kveld».
Henriksen entrer scenen iført rødrutete skjorte, jeans, cowboy-støvler og en blond og «shabby» parykk. Et antrekk som bidrar til å underbygge at vi nå får en innføring i country-Dolly, og med det starten av hennes karriere. Henriksen synger «Two Doors Down», og showet er i gang.
Henriksen forteller om hvordan denne ideen kom til henne. Noen har kanskje lest det i intervjuer tidligere, men det startet altså med en tredemølle og noen YouTube-videoer. Selv om hun alltid har vært klar over at Dolly finnes der ute, var det altså her hun «oppdaget» henne. Dette er så å si det eneste vi får høre om Henriksen og hennes personlige forhold til artisten.
Her har hun valgt å ta på seg en gedigen oppgave å hedre selveste countrydronningen, og satt seg godt inn i historien og sangkatalogen til den sagnomsuste kvinnen. Henriksen har jo attpåtil valgt å «bli henne» for noen kvelder. Hvorfor? Det skulle jeg gjerne likt å vite mer om. Parton er selv god på å være personlig upersonlig, og klarer i sine tekster å gi et innblikk i sitt sjeleliv uten å være for blottende. Dette grepet kunne kveldens andre hovedperson også tatt.
Etter «Jolene» starter historietimen for alvor. Med legen som tok imot Dolly og fikk betalt i maismel, og de fattige kårene hun vokste opp under. Det er en god del skuespill og levende historiefortelling mellom låtene, og det fungerer godt. Henriksen slår om til nordlending (og litt engelsk) når hun «spiller» Dolly, på morsomt og uttrykksfullt vis.
Egentlig kunne jeg tenke meg enda mer teater og aktivt utspilte scener, det er der Henriksen slår seg løs, og det er i sanger hvor hun nettopp får lov til å spille at hun også synger best. Eksempelvis i «Just Because I’m a Woman». Med country-knekk i stemmen og full innlevelse er det her jeg virkelig føler at man tar innholdet i sangen på alvor og spiller det ut.
I blant tar jeg meg også i å tenke hvor kult det hadde vært om de oversatt tekstene til nordnorsk. Det tror jeg hadde fungert utmerket, da det er mye enkel menneskelighet i tekstene hennes, som ville kommet enda tydeligere fram da.
Denne enkelheten blir det også satt søkelys påmed en medley om de merkelige og hverdagslige tingene fra barndommen i Tennessee. Medleyen starte med at trommis Mikael Jacobsen begynner å synge «I Remember». Uventet og vakkert på samme tid.
Pianist Johannes Winther Farstad kan visst også synge, som Kenny Rogers. Bortsett fra karaokefavoritt «Islands in the Stream» har de dessverre valgt to litt kjedelige låter, men samspillet mellom de to er derimot svært velfungerende. Resten av bandet slipper etter hvert også instrumentene, i en acapella-versjon av «Do I Ever Cross Your Mind», til stor applaus.
For selv om det er Kristine som er midtpunktet, har bandet i aller høyeste grad en aktiv rolle. Og for et band. Musikalsk leder Tore Bruvoll har virkelig satt sammen et kobbel av fantastiske musikere som spiller plettfritt og kraftfullt på samme tid, med en slags egen særegenhet og vri på flesteparten av låtene. Som om de har dratt sine egne personligheter inn i musikken, og det fungerer svært godt.
I siste del av showet har Henriksen skiftet og gått fra fattig-Dolly som angivelig spiste steinsuppe, til en mer glamorøs utgave i grønn paljettkjole. Under «Starting over Again» sitter hun alene ved pianoet, og gjør kveldens kanskje vakreste tolkning. Dette etter å ha snakket om artistens selvmordtanker og mørke tid på begynnelsen av 80-tallet. Deretter snur stemningen seg kjapt med «Here You Come Again», du vet, den låta fra McDonalds-reklamen.
I et intervju tidligere denne uken uttalte Henriksen at «Why’d You Come in Here Lookin’ Like That», er en av favorittene. Jeg er likevel overrasket over at den, i et mange på bedre ord - grusomme låten fikk avslutte kvelden fremfor «We Used To», som for øvrig aldri blir spilt, men hun om det.
Likevel skjønner du at det ikke er helt over da alle går av scenen. Det er noen ganske åpenbare hitlåter som mangler, for å si det sånn. Naturligvis returnerer de for å fremføre «I Will Always Love You» og «9 to 5». Da kommer jeg til å tenke på at skuespillerkarrieren til Dolly ikke er nevnt en eneste gang i løpet av historietimen. Begge disse siste låtene har jo tydelige referanser til to av hennes filmer. Det synes jeg er merkelig, all den tid andre mer uvesentlige detaljer har fått spillerom.
Det bærer likevel ingen tvil om at det ligger mye hardt arbeid og research bak forestillingen, som er både underholdende og sjarmerende, i tillegg til å ha et høyt musikalsk nivå. Men jeg savner den frekke råheten som Dolly har. Det som gjør at man ser forbi brystene og parykken, og lar seg fascinere. Som nevnt innledningsvis ønsker jeg å se litt mer av mennesket Kristine Henriksen, at hun viser hvem hun er, bak parykken og ballongpuppene.
Med: Kristine Henriksen
Band: Tore Bruvoll (gitar), Johannes Winther Farstad (tangenter og vokal), Julie Alapnes (fele), Christoffer Mathisen (steelgitar), Mikael Jacobsen (trommer), Andreas Amundsen (bass).
Kor: Kristin Ytreberg
Regi: Finn Arve Sørbøe
Maskedesign: Hege Nordnes
Hvor: Kulturhuset